Rating: 
.
The Alchemy Index 1-2 starter usannsynlig lovende med åpningssporet “Firebreather”. “Firebreather” er en klar kandidat til årets låt, og er enda et hakk kvassere enn åpningssporet “Image Of The Invisible” på forgjengeren “Vheissu”. Det er vanskelig å lage bedre kommersiell MTV-hardcore (i positiv forstand) enn dette: Svevende, tung og catcy hardcore, med et enormt allsangpotensiale. Jo da, det virker som om Thrice har funnet gullformelen denne gangen.
Men det er ikke gull alt som glitrer. De påfølgende sporene ”The Messenger”, “Backdraft”, “The Arsonist” og “Burn the Fleet” er helt greie og til tider mer enn det, mens resten av albumet blir en nedtur, der det søles vekk i en endeløs rekke av substansløse eksperimenter i retning Sigurd Ros og Radiohead på en uinspirert dag. Ikke et vondt ord om de nevnte, som lager flott og storslagen eksperimentell musikk og tråkker opp egne stier. Det gjør forsåvidt også Thrice, men når bandet til de grader sitter på hardcore-vinnerformelen, så velger de å kaste vekk mulighenten til å lage årets hardcore-skive til fordel for mer middelmådige eksperimentell chill-out muzak. Er det nødvendig? Nei, nei og atter nei. If it ain’t broken, don’t fix it.
I tillegg er det betimelig å spørre hva det skal være godt for å forføre lytteren med åpningssporet, når resten av albumet til de grader følger et helt annet spor.
Straffen for å kaste bort et nådegitt talent (eller lure lytteren med “Firebreather”) på den måten Thrice gjør er minst tusen pungknips daglig resten av livet.
“Bødrene Kleinhardt” er av en annen oppfatning. Det er jo lov.
tydlig att du ikke aner hva the alchemy index prosjektet går ut på…
Nei, det stemmer. Jeg er ikke så skrekkelig interessert i hva “prosjektet” går ut på egentlig. Det spiller liten rolle for meg hva prosjektet går ut på, enten det er handler om å brødfø et u-land (anbefales) eller gå i “gærn” retning musikalsk (anbefales ikke).
Derimot er jeg mer interessert i hvordan det jeg opplever musikken, musikalsk sett altså.