Headbangers blogg

Tid for Slayers Unholy Alliance igjen. Norge har ikke blitt underernært på Slayer de siste årene, og det synes. Maken til skrinn og forsagt metallgjeng skal du lete lenge etter. Ganske sprøtt for oss som er oppvokst med Slayer-fans som de galeste av de gale. Tilstandene var langt villere, og stemningen mer intens sist jeg så de i Spektrum med Slipknot og Mastodon, for ikke å snakke om de to Rockefeller-konsertene i 2004.

Nuvel. Spektrums sykt-tidlige-konsertstart-fenomen slo til igjen, og da vi kom inn klokken 1912, etter å ha forsøkt feil inngang først, sto svenskene i Amon Amarth i bar overkropp og synkronhedbanget på siste verset. Nitrist. Må få sett de neste gang de er i landet.

Etter et rekordraskt sceneskifte (13 minutter?) var det klart for Mastodon. Og det er ingen over eller ved siden. Mastodon er fortsatt det aller üpperste livebandet idag. At de for en periode er redusert til en powertrio all den tid Bill Kelliher er innlagt på sykehus spilte mindre rolle. Mastodon låt som en million dollar, og bandet ga jernet så det holdt. Uten at jeg førte statistikk, virket det som hovedfokus var på låter fra Leviathan-skiva. Noe som slett ikke er en dum idé. Rating:

Trivium åpnet overraskende, nesten sjokkerende, bra og etterlot seg ingen tvil om at de er et ungt og sultent band, som har spilt seg i i storform. Med blandingen av thrash, power metal og metalcore har de både en stil og låter til å få publikum med seg live. I lengden blir det imidertid litt for kalkulert publikumsfrieri, av typen “opp med hendene”, “damane er så fine”, og høydepunktet “det blideste publikummet” på turnéen. Rajjt. Men at Trivium kan sin metall er hevet over enhver tvil. Det største ankepunktet er at overgangene kommer fullstendig ut av det blå noen ganger. Rett fra growl til metalcore, til power.  Og bråstopp. Rating: Slayer da? At man i det hele tatt kan vurdere å bruke ordene “nedtur” og “slayer”, eller uttrykket “blåst av scenen”, i samme setning sier det meste. Lyden var ikke spesielt grom, og Kerry King må ha bestukket lydmannen, for Jeff Hannemann var mest til pynt. Det ble ekstremt tydelig ved alle de kjente og kjære sure soloene. Rating:

Det er og tydelig at finanskrisen har gjort noe med krona, for en t-skjorte til 300 eller hood til 600 begynner å bli stivt. For ikke å snakke om 65,- for 0.4 pils, men det er vel bare kjent norsk grådighet.

Norske anmeldere synes å være relativt enige om at dette ikke holdt helt mål fra Slayer, og at engasjementet manglet.:

• 5/10 i ABC Nyheter (dette er den rareste og kleineste anmeldelsen jeg noensinne har lest)
• 4/6 i Aftenposten
• 3/6 i Dagbladet
• “Middels” i Natt og dag
• Pyro
• 4/6 i VG

Tips på tampen: Dagbladets Reign in Blood artikkel.

Relaterte saker du kanskje vil lese:

• Slayer: World Painted Blood