Rating: 
“Et smykke”
“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.
Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.
Stikkordarkiv for sludge
Rating: 
Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.
Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.
Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.
Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket. Fortsett å lese ‘Isis: Wavering Radiant’
Ikke verst. “Ekte live” er det og – jaggu var ikke vokalen til Troy en tanke sur. Pyttsann.
Takk til flinke Pyro for originalinnlegget.
Rating:
Kylesa tar stonermetallen et serrriøst kvantesprang videre i sin progressive iver etter å eksperimentere og ved å blande sin riffmaskin med støy og sluggerock.
Dynamikken mellom de to trommeslagere Jeff Porter og Carl McGinley og ikke minst vokalbidragene til Laura Pleasants(!) sørger effektivt for at Kylesa skiller seg grundig ut fra den gemene hop i stonermølja.
Kylesa sammenliknes ofte med Mastodon (uten at noen begynner å grine av den grunn), men legg til Fu Manchu, ekkel hardcore i Neurosis og Rwake-land samt litt Sonic Youth, så begynner det å likne på noe. Et interessant lydbilde, monsterfeite riff og syke virkemidler toppes med noen alldeles praktfulle refreng, som på “Unknown Awareness” og “Running Red”.
Jeg kan ikke huske sist en skive i denne noe forslitte genren har gitt meg så mye moro. Løp og kjøp før naboen gjør det! Fortsett å lese ‘Kylesa: Static Tensions’
Rating: Crack the sky er nok et grensesløst mesterverk fra Mastodon, og prisen for årets rakettforsker blir heller ikke denne gangen tildelt den som kommer frem til at bandet fortsetter sin utforskende og progressive metal på et nytt konseptalbum.
Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.
Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:
There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)
Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris
Rating: 
Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?
Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.
Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.
Rating:
Cult of Luna befinner seg i doom/post-hardcore landskapet, en genre som har blomstret som ugress de siste årene. Etter knallskiva “The Beyond” forsvant imidlertid min interesse for bandet som følge av en søvndyssende konsert på Garage i 2005 og skiva “Salvation”. Derfor var følelsene i forkant av svenskenes femte langspiller i utgangspunktet lunkne.
Eternal Kingdom åpner i og for seg i kjent stil. Men er det ikke noe litt annerledes her likevel? Jo visst pokker! Tittelsporet er ganske eksperimentell post-rock, riktig så spennende. Og på tredjesporet “Ghost Trail” omkalfatres den likegyldige innstillingen til bandet totalt. Maken til brudd på genrekonvensjoner – både prog og tidenes kuleste temposkifte. Et fantastisk spor. Uansett hva du gjør etter å lest disse linjene: Last ned, stjel eller kjøp den låta.
Spor åtte “Cursed” er et annet høydepunkt, en blytung Duracell-kanin som bare drar på og drar på i sitt vannvittige øs.
Resten av plata er heller ikke så rent lite imponerende, og dødtiden er kraftig redusert i forhold til tidligere. Det er stor variasjon og dynamikk, også i lydbildet, men litt ensformig og endimensjonal vokal. I stedet for å oppskriftsmessg bygge opp låtene fra rolig til hardt, har hvert spor en egen formel. Spennende instrumentering som keyboard, blåsere og renere gitarer som innsatsfaktor bidrar også til at Cult of Luna er mer vitalt og relevant enn noensinne.
Ikke minst låter det fryktelig tungt når de trykker til. Det er tyngre enn tungt. Det er så tungt at et mikrogram av Kingdom of Heaven rett ned på stortåa medfører umiddelbar amputasjon. Det er så tungt at plateselskapet må ansette et eget team av kroppsbyggere for å kjøre ut skiva til butikkene i spesialombygde monstertrucker. Det er så tungt at fiberkablene under atlanterhavet synker flere meter ned for hver gang en låt blir lastet ned fra serverene til Pirate Bay.
Det er alltid interessant når et band man har gitt litt opp til de grader slår tilbake. Må høre gjennom backkatalogen på nytt nå. Kan Metallica og Danzig vennligst prestere det samme neste gang? Takk!
Andre norske anmeldelser av Eternal Kingdom:
Se Ghost Trail live på Summerblast, Trier 21.06.2008:
Rating:
Nok et band i progressiv instrumental sludge / post rock genren, med referanser til Pelican, Isis, Red Sparowes og Explosions in the Sky. Er det hva verden trenger mer av nå? Til det er det bare å rope et rungende tja! På sitt ypperste, som på “Harper Lewis” og tittelsporet “Station” er dette vidunderlig fengende, nesten fengslende kunst med store gitarer og driv, som låner et øre over mot Tool sitt musikalske landskap. Så variert er nemlig Russian Circles.
Men i motsetning til det strålende konsise debutalbumet “Enter” går de litt som katteskinnet rundt grøten denne gangen, noe åpningskuttet “Campaign” er et eksempel på. Låtene må seffern bygges opp, litt for oppskriftsmessig, mens andre ganger tar man seg i å tenke “filmmusikk”.
For all del, Russian Circles er fortsatt et interessant og dynamisk band, og skiva som helhet tåler mange gjennomlyttinger.
Jeg holder likevel en knapp på nevnte debuten (alt var jo bedre under krigen), men dette er solide saker, og kan sikkert kjøpes på Tiger til evig tid.
Fortsett å lese ‘Russian Circles: Station (2008)’
Rating: . Kingdom of Sorrow er sideprosjektet til Hatebreeds Jamey Jasta og Kirk Windstein fra Crowbar og Down, og debuten er nå ute på Relapse. Og akkurat slik høres det ut, som et møte mellom sludge metal fra sørstatene og hardcore. Det er tungt, møkkete og til tider aggressivt, men Kingdom of Sorrow makter ikke helt å engasjere likevel. Idéen var god, og det høres ut som de har hatt en fin tid i studio. Men de aller feteste riffene har de nok puttet i lomma og spart til senere anledninger.
Litt trivia: Et mindre profilert medlem av kingdom of Sorrow er Steve Gibb. Han er jaggu den førstefødte sønnen til Barry Gibb (ja en av Bi(gg) Gees (Bee Gees)), ifølge Wikipedia.
Lytt: Fem spor er tilgjengelige på Kingdom of Sorrow sin MySpace-side.
Norske anmeldelser av Kingdom of Sorrow:
- 7/10 i Heavymetal.no
- Idol-Asbjørn triller 4/6 i bt.no
Rating: . Baroness sitt Red Album er linken mellom den progressive rocken til norske Motorpsycho, Red Sparowes og Pelican på den ene siden, og sluggerocken (ja da, sludge metal) til Isis og Mastodon. Oppturen er at Red Album aldri blir noen krevende tålmodighetsprøve som egner seg best for gærne matterockere.
Baroness har klare paralleller til en annen av 2007s store overraskelser, The Ocean, men har sitt eget sound og uttrykk. Red Album er den første langspilleren til bandet, som må ha en stor fremtid foran seg. Her snakker vi det “neste Mastodon”. Himmalaya for en debut. Rett og slett full pott!
Anmeldelser:
www: YourBaroness.com og MySpace/yourbaroness
Se video: Baroness “Wanderlust”
Siste kommentarer