“Et smykke”

“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.

Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.

Dette er steinhard popmusikk på sitt aller beste. Skjønt, pop og pop. Populært er det i hvert fall, de fleste anmeldelsene er euforiske, og det med god grunn.

Baroness sammenliknes naturlig nok ofte med “storebrødrene” og delstatskollegene Mastodon, men må ses på som en egen, litt mindre sær lillebror. Denne lillebroren har nå har levert et realt “feel good metal album of the year”. Sammenlikningene som er gjort med så forskjellige størrelser som QOTSA og The Beatles er heller ikke helt søkt.

“Blue Record” er mindre aggressiv enn debutskiva “Red Album“, men fortsatt utfordende nok til at den tåler et hundretalls gjennomhøringer. Den er aldri utfordrende på en dillete, arty-farty-tidssløsende måte. Det er akkurat passe med avbrekk, psykedelia, prog og sluggerock, og fullt av melodier, middelalderske gitartemaer og variasjoner over tema.

Fantastiske låter som “Steel that Sleeps the Eye”, “Swollen and Halo”, “The Sweetest Curse” og “The Gnashing” bidrar til at skiva når opp til nevnte Mastodons nivå, og gjør “Blue Records” til en verdig konkurrerent til tittelen “Årets metalalbum”.

Dersom du er enig i en eller flere av disse påstandene:

a) Pelican bør snart begynne å synge
b) Mastodon blir for hardt
c) QOTSA har tapt seg i dette årtusenet
d) Isis er for sært

så er dette albumet du har våte drømmer om.

Det norske språket blir litt smått noen ganger. Hadde dette vært tysk kunne det stått “wundershön” og “herlich” uten at det ble klissete. “Vidunderlig” og “herlig” passer litt dårlig om metal, men skitt au. Dette er tross alt et vidunderlig og herlig album.

Du har skjønt det nå, eller? Hva venter du på? Sitt ikke her og kast bort tiden din, løp og kjøp, for eksempel på Tiger. Til og med coveret er superdupert, og gjenspeiler på en treffende måte skivas innhold og tittel.

I en begrenset periode ligger hele skiva på myspace.com/yourbaroness.

Nyt Baroness video “A Horse Called Golgotha”

Noen anmeldelser:

• 4.5/5 sputnikmusic.com
• 9/10 zmemusic.com
• 8/10 popmatters.com
• 10/10 musikknyheter.no

Fakta- og statistikkavdelingen:

www: www.myspace.com/yourbaroness

Label: Relapse/VME

Utgitt: 12. oktober 2009

Spor:

1 Bullhead’s Psalm 1:20
2 The Sweetest Curse 4:30
3 Jake Leg 4:23
4 Steel That Sleeps the Eye 2:38
5 Swollen and Halo 6:35
6 Ogeechee Hymnal 2:35
7 A Horse Called Golgotha 5:21
8 O’er Hell and Hide 4:22
9 War, Wisdom and Rhyme 4:25
10 Blackpowder Orchard 1:00
11 The Gnashing 4:17
12 Bullhead’s Lament 2:59

“En sterk kandidat til årets metal-album…”

Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia?

Slik er det altså fatt: Et metalband som er Progressivt med stor P, og melodiøst, mektig og mørkt med mega M fra Australia med abnorm A står bak en forbløffende utgivelse; en sterk kandidat til årets metal-album.

Det fra et band de færreste, muligens med unntak av de virkelige metal-nerdene, har hørt om her på berget.

Laaange låter, kremfeite riff toppet med majestetiske soloer og, aggressiv vokal, avbrutt av rolige partier smelter  sammen til et deilig stykke metalkunst.

Be’lakor får litt pes for at det er vanskelig å skille låtene fra hverandre, men det tar du rennefart og hopper over; Om du liker melodiøs death metal med mye action, for eksempel Amon Amarth og/eller Opeth vil du bange skallen din til nakken ryker når du hører Be’lakor.

Dette er neppe verdens enkleste skive å få kjøpt i din lokale sjappe, men prøv iTunes. Du angrer neppe.

Avdeling for fakta:

www:www.myspace.com/belakor

“Be’lakor” er forøvrig en demon (seff) i Warhammer. Så vet du det og.

Utgitt: 20. juni 2009

Label: Prime Cuts

1 Venator 8:38
2 From Scythe to Sceptre 6:58
3 Outlive the Hand 8:39
4 Sun’s Delusion 9:10
5 Held in Hollows 7:24
6 Husks 2:48
7 Aspect 5:52
8 Countless Skies 10:01

Les hele saken på Washington Examener.

Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.

Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.

Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.

Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt  kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket.

Wavering Radiant appellerer antakelig vel så mye til fans av de senere verkene til Enslaved og Opeth, som til hordene av Neurosis- og Mastodon-kjøpere.

Men hva mener du? Si di meining i kommentarfeltet!

Norske anmeldelser:

6/6 i BT
8/10 Musikknyheter.no
4/6 Natt og Dag

Fakta:

Wavering Radiant solgte nok til å innta 37. plass på VG-lista i uke 20 2009.

www: isistheband.com

Spor:

1 Hall of the Dead 7:41
2 Ghost Key 8:31
3 Hand of the Host 10:45
4 Wavering Radiant 1:50
5 Stone to Wake a Serpent 8:33
6 20 Minutes / 40 Years 7:07
7 Threshold of Transformation 9:53

Milde puddel, herrlige himmel, dette var en flott aften. Det startet rett nok litt tamt, men det tok seg opp etter hvert.

Tirsdagspublikummet på et halvfullt Rockefeller hadde en treig start (les lav promille), og siden bandet på sin side var mest opptatt av de nye låtene måtte det gammel moro og skikkelig publikumsfrieri til før det tok av.

Da trommis og gitarist Jason Reece tok seg en lang tur ut på gulvet blant publikum løsnet det til gjengjeld skikkelig. Utrolig kult gjort! Da bandet i tillegg bød på godsaker fra Madonna og Source Tags & Codes var seieren sikret.

Trail of Dead tok seg god til å prate med fansen etter konserten – et karismatisk trekk flere kan lære av.

Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009

Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009

Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.

Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:

There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)

Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris

Lydverket møter Mastodon:

Norske anmeldelser:

• 5/6 i Aftenposten
• 5/6 i BT
• 5/6 i Dagsavisen
• 5/6 i Dagbladet
• 10/10 på Heavymetal.no
• 5/6 på Nettavisen
• 6/6 i VG

Fakta:

www: mastodonrocks.com

Utgitt: 24. mars 2009

Label: Reprise

Spor:

1 Oblivion 5:46
2 Divinations 3:39
3 Quintessence 5:27
4 The Czar 10:55
I. Usurper
II. Escape
III. Martyr
IV. Spiral
5 Ghost of Karelia 5:25
6 Crack the Skye 5:54
7 The Last Baron 13:00

Alles favoritt-indierockere er tilbake, tre år etter den relativt lavmælte “Worlds Apart”.

“The Century of Self” følger i de samme sporene, samtidig som den tar vare på gamle fans. Særlig åpningen med “Giants Causeway” og “Far Pavillions” minner om gode gamle dager.

Utover i skiva bys det på varierte innslag av den progressive typen. Det er dessverre ikke så rått som rundt årtusenskiftet, så de/vi som håper på bedre tider (les gamle dager) må fortsatt vente. Men det er tidvis strålende, og tidvis forglemmelig.

Minst like interessant er det at bandet er tilbake på Rockefeller den 28. april.

Se video: …AND YOU WILL KNOW US BY THE TRAIL OF DEAD – Bells Of Creation

Fakta:

Utgitt: 17.  februar 2009

www: www.trailofdead.com

Label: Justice

Spor:

1    Giants Causeway
2    Far Pavilions
3    Isis Unveiled
4    Halcyon Days
5    Bells of Creation
6    Fields of Coral
7    Inland Sea
8    Luna Park
9    Pictures of an Only Child
10    Insatiable One
11    Ascending
12    An August Theme
13    Insatiable Two

Norske anmeldelser Oppdatert 11 mars 2009:

• 4&6 i BA
• 4&6 i BT
• 4/6 i Dagbladet
• Furore i Harare

Rating: 3.5 out of 6 stars

Enslaved nyter stor, på grensen til enorm, respekt. Bandet er blant de norske black metal pionerene, og er et fenomenalt liveband. “Isa” var et innovativt black/prog mesteverk.

Derfor er skuffelsen og undringen over “Vertebrae” så sterk. Det er ikke noe alvorlig galt med “Vertebrae”, det er bare det at albumet i sin progressive søken paradoksalt nok litt for ofte blir litt for kjedelig, vandrende og uengasjerende.

Jeg var rett og slett i tvil om jeg skulle gidde å høre skiva nok ganger til å skrive om den. Men det ble flere forsøk, og det kan rett og slett være en tålmodighetsøvelse å komme seg gjennom hele albumet som en helhet.

Nå trenger ikke alt treffe på første forsøk, men vi snakker tross alt ikke om kunstjazz heller.

Såvisst er det fete riff og tema å glede seg over, men det er til gjengjeld såpass mye halvsær og halvdøv progg å drøvtygge, at det hele blir en svært blandet fornøyelse / fordøyelse. Dette er rett og slett en skive som trenger dedikerte fans og et høyt antall gjennomspillinger i lukkede rom for å krype skikkelig under huden.

En lang digresjon på tampen, men likevel: hvorfor får norske black metal band nesten aldri dårlig kritikk i norsk presse? De fleste norske anmeldelser er svært positive til “Vertebrae”, det er mulig det er meg det er noe feil med, men er ikke dette strengt tatt ett steg frem og to tilbake for Enslaved?

Med unntak av Panorama og Haugesunds avis kastes det femmere over en lav sko over denne relativt sære Enslaved-skiva. Jo da, vi bor i et lite land, og du ser det samme fenomenet for eksempel i norsk film. Men jeg har vondt for å tro at så mange norske kritikere faktisk kommer til å holde denne skiva såååå høyt om et års tid.

Det er langt mellom Stein Østbø-sitatene på denne bloggen, men her har mannen et par-tre poeng:

… bandets progressive elementer er ytterligere forsterket siden sist – kanskje som en følge av at Tool-protesjé Joe Barresi har hatt hendene på prosjektet. Hans fingeravtrykk ligger tykt utenpå en låt som «Center», men bidrar likevel til å gjøre denne platen i overkant schizofren. Den sakrale delen av instrument- og vokalarbeidet kommer i litt for stor grad i skyggen av Grutles klassiske strupevokal og de frenetiske partiene der Enslaved riffer seg suggererende og skremmende tilbake til den dystreste delen i sin egen black metal-historie. Da er Enslaved direkte overveldende – slik vi vil ha dem hele tiden.

En annen presis anmeldelse fra MetalKult:

So I say get Vertebrae and listen to it a lot. Over and over again. And listen to it on headphones. As with all classic Enslaved records, it seems to get better over time. So if you’re like me and miss some of its nuances at first, don’t be disappointed, because one day down the road it’s going to hit you. And when it does creep up on you, well, don’t say I didn’t warn you.

Norske anmeldelser:

• 5/6 i Aftenposten
• 5/6 i Dagbladet
• 3/6 i Haugesunds avis
• 9/10 på Heavymetal.no
• 7.5/10 i Metal-norge.com
• 5/6 på Musiq.no
• 3/6 i Panorama
• Puls
• 4/6 i VG

Fakta:

Utgitt: 26 september 2008
Label: Nuclear Blast / Indie
www: enslaved.no / MySpace/enslaved
Spor:
1 Clouds 6:08
2 To the Coast 6:27
3 Ground 6:37
4 Vertebrae 5:00
5 New Dawn 5:22
6 Reflection 7:44
7 Center 7:32
8 The Watcher 4:11

Napoleonskake med makrellkrem, anyone? Hvis noe så uspiselig som progressiv eksperimentell symfonisk mattemetall blandet med metalcore og hardcore kan være spiselig, kan nevnte kakevariant være snadder.

Ja, det høres altså ut som en mos av The Mars Volta, Between the Buried and Me, Dream Theatre og System of a Down. Nei takk, du kan egentlig ikke tenke deg det? Ikke jeg heller, men ca der har du Protest the Hero ihvertfall. Og det er like hysterisk som det høres ut.

Tekstene er også svært, eh, vakre, som for eksempel Bloodmeat:

Enemies of Khanate strung on hooks like pigs to slaughter
Heads will roll,
Heads will roll, throats will be slit
And blood will flow like springs of water
Heads will roll
To the River Red, across the ochre steppe
A thousand fathers killed,
A thousand virgin daughters spread with swords still wet,
With swords still wet with the blood of their dead
…
Genghis Khan is upon us, he slays his betrayers …

Så får det heller være fare for forspisning når man gaper over så mange usannsynligheter samtidig. Åkke som er “Fortress” et av årets album for mange.

Fortsatt ikke overbevist? Se og hør disse videoene da vel?

Protest The Hero – Bloodmeat video

Protest the Hero – Sequoia Throne video:

Fakta:

Utgitt: 29. januar 2008
Label: Vagrant
www: protestthehero.com / MySpace: http://www.myspace.com/protestthehero
Spor:
1 Bloodmeat 3:55
2 The Dissentience 4:22
3 Bone Marrow 5:30
4 Sequoia Throne 3:01
5 Palms Read 5:05
6 Limb From Limb 4:22
7 Spoils 3:41
8 Wretch 4:11
9 Goddess Bound 3:35
10 Goddess Gagged 3:13

PS: Du syns kanskje denne anmeldelsen kommer (u)lovlig seint? det er tross alt 9 måneder siden skiva kom ut, men bedre sent enn aldri, sist med det først og så videre. Protest the Hero er også relativt ubeskrevet her hjemme. Derfor altså.