Rating: 
“Et smykke”
“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.
Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.
Stikkordarkiv for prog
Rating: 
“En sterk kandidat til årets metal-album…”
Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia?
Slik er det altså fatt: Et metalband som er Progressivt med stor P, og melodiøst, mektig og mørkt med mega M fra Australia med abnorm A står bak en forbløffende utgivelse; en sterk kandidat til årets metal-album.
Det fra et band de færreste, muligens med unntak av de virkelige metal-nerdene, har hørt om her på berget.
Laaange låter, kremfeite riff toppet med majestetiske soloer og, aggressiv vokal, avbrutt av rolige partier smelter sammen til et deilig stykke metalkunst. Fortsett å lese ‘Be’lakor: Stone’s Reach’
Ikke nok med at Den kongelige norske ambassaden i Washington D.C. støtter USA-turneen til Enslaved. De møter forsyne meg opp på konsertene – og topper det hele med å la bandet møte ambassadøren. Rock.
Les hele saken på Washington Examener.
Rating:
Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.
Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.
Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.
Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket. Fortsett å lese ‘Isis: Wavering Radiant’
Ikke verst. “Ekte live” er det og – jaggu var ikke vokalen til Troy en tanke sur. Pyttsann.
Takk til flinke Pyro for originalinnlegget.
Rating:
Milde puddel, herrlige himmel, dette var en flott aften. Det startet rett nok litt tamt, men det tok seg opp etter hvert.
Tirsdagspublikummet på et halvfullt Rockefeller hadde en treig start (les lav promille), og siden bandet på sin side var mest opptatt av de nye låtene måtte det gammel moro og skikkelig publikumsfrieri til før det tok av.
Da trommis og gitarist Jason Reece tok seg en lang tur ut på gulvet blant publikum løsnet det til gjengjeld skikkelig. Utrolig kult gjort! Da bandet i tillegg bød på godsaker fra Madonna og Source Tags & Codes var seieren sikret.
Trail of Dead tok seg god til å prate med fansen etter konserten – et karismatisk trekk flere kan lære av.
Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009
Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009
Rating: Crack the sky er nok et grensesløst mesterverk fra Mastodon, og prisen for årets rakettforsker blir heller ikke denne gangen tildelt den som kommer frem til at bandet fortsetter sin utforskende og progressive metal på et nytt konseptalbum.
Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.
Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:
There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)
Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris
Rating:
Alles favoritt-indierockere er tilbake, tre år etter den relativt lavmælte “Worlds Apart”.
“The Century of Self” følger i de samme sporene, samtidig som den tar vare på gamle fans. Særlig åpningen med “Giants Causeway” og “Far Pavillions” minner om gode gamle dager.
Utover i skiva bys det på varierte innslag av den progressive typen. Det er dessverre ikke så rått som rundt årtusenskiftet, så de/vi som håper på bedre tider (les gamle dager) må fortsatt vente. Men det er tidvis strålende, og tidvis forglemmelig.
Minst like interessant er det at bandet er tilbake på Rockefeller den 28. april.
Se video: …AND YOU WILL KNOW US BY THE TRAIL OF DEAD – Bells Of Creation
Fortsett å lese ‘…And You Will Know Us by the Trail of Dead: The Century of Self’
Rating: 
Enslaved nyter stor, på grensen til enorm, respekt. Bandet er blant de norske black metal pionerene, og er et fenomenalt liveband. “Isa” var et innovativt black/prog mesteverk.
Derfor er skuffelsen og undringen over “Vertebrae” så sterk. Det er ikke noe alvorlig galt med “Vertebrae”, det er bare det at albumet i sin progressive søken paradoksalt nok litt for ofte blir litt for kjedelig, vandrende og uengasjerende.
Jeg var rett og slett i tvil om jeg skulle gidde å høre skiva nok ganger til å skrive om den. Men det ble flere forsøk, og det kan rett og slett være en tålmodighetsøvelse å komme seg gjennom hele albumet som en helhet. Fortsett å lese ‘Enslaved: Vertebrae’
Rating:
Napoleonskake med makrellkrem, anyone? Hvis noe så uspiselig som progressiv eksperimentell symfonisk mattemetall blandet med metalcore og hardcore kan være spiselig, kan nevnte kakevariant være snadder.
Ja, det høres altså ut som en mos av The Mars Volta, Between the Buried and Me, Dream Theatre og System of a Down. Nei takk, du kan egentlig ikke tenke deg det? Ikke jeg heller, men ca der har du Protest the Hero ihvertfall. Og det er like hysterisk som det høres ut.
Siste kommentarer