Stavanger-bandet KvelertaK viser vei i vellinga med sin “Necro’n'roll – et koldtbord av riff (og hvertfall ikkje post-hardcore!)” som de selv sier på myspace.com/kvelertak.
De fem sporene som finnes tilgjengelig på nevnte nettside vitner om et energisk band som blender hardcore, rock’n roll og old skool black metal, og kan minne om en progressivt punka og rocka utgave av Khold.
Bandet får litt vokalhjelp, på “Fossegrim” deltar Nattefrost og på “Blodtørst” Silvers Ivar Nikolaisen, noe som gir en finfin dynamikk.
KvelertaK har blitt booket tilRoskildefestivalen og Øyafestivalen i sommer, “slett ikke verst” for et band uten noen utgivelse bak seg.
Det hører med til sjeldenhetene (dette er første gang) at Headbangers blogg anmelder band på bakgrunn av fem låter fra en webside, men i dette tilfellet gjør vi et unntak. KvelertaK seiler umiddelbart opp en som en forfriskning inn i den harde delen av rocken. Vi trenger slike nye band, som kan tråkke ny vei, rett nok i nærheten av velkjente spor, men som ikke er redde for å utfordre konvensjonene. Hadde de fem sporene vært en utgivelse ville den lett stått til en femmer: Rating:.
Headbangers blogg headbanger og gratulerer!
Nok prat, spill musikk: KvelertaK – Fossegrim (featuring Nattefrost)
Et jevnt og godt punkrock album fra Kanadas Propagandh, og som alltid er samfunns-engasjementet tilstede.
“Samfunnsengasjement” blir forøvrig årets underdrivelse. Propagandhi er vegan anarkister, og tekstene handler naturlig nok ikke bare om sex, drugs and rock’n roll. Borte er også en del av humoren som preget bandets tidlige utgivelser.
Bandet har utviklet seg i en progressiv og metallisk retning, og blander sine stolte punkrockrøtter (siden 1986!) med en solid dose regelrett thrash metal .
Supporting Caste er slett ikke et ueffent album, men de helt store høydepunktene glimrer likevel med sitt fravær. Dette blir tydelig etter hvert som skiva blir spilt over tid, og det ikke er noen låter som brennmerker seg i hjernestammen, et fenomen også kjent som som hits for kids.
Fans av Rise Against, A Wilhelm Scream eller Strike Anywhere kan likevel trygt gå til anskaffelse av skiva.
17. mai, julaften og bursdag kommer ekstra tidlig i år. Til gjengjeld kommer de på en gang og det omtrent gratis. Inngang 50 spenn! Dette blir sinnsykt fettttttt. *glede seg*.
Rating: Øko-hippie black metal kollektivet Wolves in the Throne Room har utviklet seg siden sist. Eller gått tilbake til røttene, alt ettersom glasset er halvtomt eller halvfullt.
Wolves in the Throne Room leverer uansett mindre ambient atmosfære og mer klassisk sort metall, og det er helt i orden. Fordi stemningene som gir bandet et noenlunde genuint utrykk fortsatt er så tilstede, om enn litt mindre eksplisitt enn på forgjengeren “Two Hunters”. Dette er feiende flott, vakkert og brutalt, men med noe mindre særpreg (eller færre prøvelser for tålmodigheten, litt avhengig av hva du liker) enn på nevnte “Two Hunters”.
Det er bare fire laaaange spor på skiva, og fortsatt skeier ulvene ut med lange rolige partier, (forbilledlig) kvinnevokal men med noe mer retning og ikke så lenge av gangen.
Dette bør kunne appellere til de fleste metallhuer enten din greie er folk, viking, oldskool eller ambient, og det uten å være spesialtilpasset kommersielle hensyn eller trettenåringers estetiske sans.
Et pluss er at det til tider er mulig å skjønne hva vokalist vræler. Hvor ofte kan du høre “I love you” på en sortmetallskive (hørt på “Ex Cathedra”).
Når to av Norges beste hardrock og metal band spiller for en gjeng med smått drita fremtidige agronomer (bønder) skulle det i utganspunktet være duket for en real runde med gøy på landet.
Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.
Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating:Fortsett å lese ‘Konsert: El Caco + Insense, Studentersamfunnet Ås 15.04.2009′
Rating:Crack the sky er nok et grensesløst mesterverk fra Mastodon, og prisen for årets rakettforsker blir heller ikke denne gangen tildelt den som kommer frem til at bandet fortsetter sin utforskende og progressive metal på et nytt konseptalbum.
Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.
Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:
There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)
Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris
Ikke nøl, gå til demon-slayer.org og bli kvitt dine demoner i dag du og. Eller “løp og kjøp” som det heter på reklamespråket.
Dette er bra saker. Ekte greier.
Takk til annonsen som dukket opp i Gmail. Og de sier at Google sliter med relevansen på annonsene? For noe tøv.
*STRANGE NOISES? *SCRATCHING *BEING WATCHED?
*BUMPS IN THE NIGHT? *ARGUING? *DEPRESSED? *RECENTLY MOVED INTO A NEW HOME?
THERE IS HOPE!
LET US HELP! IT IS WHAT WE DO BEST AND NOBODY ELSE CAN DO IT LIKE WE CAN!
*WE HAVE OVER 40 YEARS OF COMBINED EXPERIENCE!*
Often what people perceive as a real haunting or possession turns out to be something easily explained and fairly normal. There are times however when there are no normal or easy explanations and help is needed. That is where we come in. We are the “real” thing and will succeed where others fail because we come from a lineage that is over 3000 years old, that means we have over 3000 years of experience, knowledge and training at our finger tips. We have been doing this work for many years and travel all over the world as we are needed.
We are not paranormal researchers looking for evidence that things go bump in the night. We KNOW that things go bump in the night.
We get the job done discretely without publicity.
We are very professional and honest.
We have been through rigorous training and have years of experience with severe cases.
We travel the world offering our services.
We are the true Demon Slayers, given the lineage and authority necessary to rid your home and loved ones of unwanted negativity and unseen visitors.
~Due to the time sensitive nature of this work we would prefer that you email us as soon as possible so that we can take care of your problem before it worsens.~
Introduksjonen “The Passing” viser Lamb of God fra en ny, ytterst melodiøs og harmonisk side, og lover dermed langt mer enn den holder. De påfølgende sporene “In your Words” og “Set to Fail” viser nemlig at skapet fortsatt står hardt boltet fast i avdelingen for groovy power metalcore i Pantera-land.
Dette blir også ankepunkter mot “Wrath”; for det første høres låtene, produksjonen og lydbildet omtrent ut som hvilken som helst annen Lamb of God skive.
“Sacrament”, Lamb of Gods forrige skive, hadde rett nok et par låter med større “hitpotensiale”, mens “Wrath” fremstår som mer jevn, med unntak av makkverkrefernget på “Fake Messiah”. Forskjellene er likevel alt i alt ganske så marginale.
For det andre gjorde Pantera mer eller mindre eksakt det samme, bare bedre, for ca halvannet decennium siden. Den største forskjellen fra nevnte Pantera, bortsett fra de mest åpenbare kvalitetene til Dimebag og Phil Anselmo, var rett og slett evnene til å skape noe (relativt) nytt og unikt, og klare kombinasjonen aggresjon, råskap, brutalitet og melodi. Det er ikke det samme å resirkulere gamle klisjeer, riff og stemninger, og så forvente at verden tar bølgen. Fortsett å lese ‘Lamb of God: Wrath’
Siste rest av gruff og beef (om det er noe igjen da?) mellom punkere og hippier er med dette over, eller inne i en ny fase.
Takket være kanadiske Fucked Ups eksperimentering med en hysterisk allianse av dronesyre, hardcore punk og psykedelisk rock er det ihvertfall grunn til å inngå våpenstillstand.
Det hele åpner med, vel, litt fløyte, av alle ting. Deretter er det som om Murder City Devils og Monster Magnet jamrer og tripper sammen med The Mighty Mighty Bosstones, dog uten ska og blåsere.
Med andre ord skjellsettende monumental rock med riff drevet frem av en sinna vokalist, akkompagnert av et hakkende galt ensemble.
I forhold til debutskiva “Epics in Minutes” er dette et hakk roligere, mindre punk og mer eksperimentell space rock, men likevel fett som fy.
Nyt Fucked Up – “Crooked Head” video:
Bandet prøver virkelig hardt (og lykkes) med å være et alternativt punk band. Noe en titt på et klipp fra bandets 12 timers konsert i New York bekrefter:
Stavanger-bandet KvelertaK viser vei i vellinga med sin “Necro’n'roll – et koldtbord av riff (og hvertfall ikkje post-hardcore!)” som de selv sier på myspace.com/kvelertak.
.
Siste kommentarer