Ikke nok med at Den kongelige norske ambassaden i Washington D.C. støtter USA-turneen til Enslaved. De møter forsyne meg opp på konsertene – og topper det hele med å la bandet møte ambassadøren. Rock.
Les hele saken på Washington Examener.
ArkivSide 4 av 13
Sorry gutter, fellow headbangers. Dette ser skikkelig teit ut.
Rating: 
Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.
Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.
Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.
Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket. Fortsett å lese ‘Isis: Wavering Radiant’
Endelig livstegn fra den kanadiske favorittskrikegjengen Alexisonfire. Og dommen? Tja, har vel hørt dem enda kvassere før, og dette er sågar tittelsporet. Hm, I’m lovin it uansett om jeg ikke jobber på MacDonald’s. Hei, screamo vokalist George Pettit, har lik Lonsdale-jakke som meg!
Skiva Young Cardinals kommer på Roadrunner i juni.
Alexisonfire – Young Cardinals
Ikke verst. “Ekte live” er det og – jaggu var ikke vokalen til Troy en tanke sur. Pyttsann.
Takk til flinke Pyro for originalinnlegget.
Rating:
“Gallows gjør for punken det Mastodon har gjort for metal…og skaper nye regler” uttaler Torgrim Øyre i Dagbladet, mens Pyro-Asbjørn mener Grey Britain er årets album og kaster sekser’n i BT.
Ka du tru? Kan den virkelig være så bra? Vel, sammenlikningen med Mastodon er litt søkt. Mastodon har pokker meg funnet opp kruttet over en drøss skiver i dette årtusenet. Crack the Skye er årets album, ingen over og ingen ved siden. Opplest og vedtatt.
Gallows har altså et stykke igjen før de er på Mastodons nivå når det kommer til nyskaping, og fremstår mer som et britisk hype-fenomen. Men bevares, detta funker. Men blir den stående som en påle om et tiår? Fortsett å lese ‘Gallows: Grey Britain’
Rating:
Seks år etter forrige Norgesbesøk var Tragedy tilbake i by’n. Denne gangen i på Skate Fight Club, i kjelleren på Hausmania.
Med på lasset var Damage, Final Threnody, og Vitamin X. Undertegnede droppet med stort hell de to første bandene til fordel for fotballkampen Molde – Vålerenga på puben O’ Reillys i Markveien. Det var rett og slett et genialt trekk, av to grunner:
1. Vålerenga vant tre null
2. Tragedy dukket opp på puben i pausen
Jeg så mitt snitt til å kjøpe en Guinness til Billy Davis, Todd og Paul Burdette, og fikk en fin prat med bandet. Selvølgelig måtte jeg spørre om det var noe ny skive på gang, og det er det – sågar muligens to skiver som kommer mot slutten av 2009 eller starten på 2010. Skal vi tippe sommeren 2010? Tragedy ønsker å fortsette progresjonen, og samtidig være tro mot røttene.
Ellers fortalte de om sitt syn på DYI-kulturen, bakgrunn for turnéen, fildeling, statsborgerskapet til Yannick, mangelen på webside og mer til. Om jeg får summet tankene skal du ikke se bort fra at det blir et intervju ut av samtalen (ja, jeg spurte om det var greit, og det var det).
Tilbake på Skate Fight Club fikk Vitamin X spille et passe langt (kort) sett med tradd mosh/x core som ikke appellerte til mine ører.
Klokka 22:55 var det klart for kveldens høydepunkt Tragedy. Foran scenen var det plutselig tjokk fullt og fullt kaos. Folk headbanget, poget, crowdsurfet, skrek og sang seg hese i den snaue timen det hele sto på. At stemningen sto i taket vil være en gedigen underdrivelse, de av Tragedys die hard fans som fikk plass foran, og etter hvert oppå, scenen hadde årets opplevelse. Julaften, bursdag og russetid på en gang. Fortsett å lese ‘Konsert: Tragedy – Oslo 6. mai 2009′
Rating:
Milde puddel, herrlige himmel, dette var en flott aften. Det startet rett nok litt tamt, men det tok seg opp etter hvert.
Tirsdagspublikummet på et halvfullt Rockefeller hadde en treig start (les lav promille), og siden bandet på sin side var mest opptatt av de nye låtene måtte det gammel moro og skikkelig publikumsfrieri til før det tok av.
Da trommis og gitarist Jason Reece tok seg en lang tur ut på gulvet blant publikum løsnet det til gjengjeld skikkelig. Utrolig kult gjort! Da bandet i tillegg bød på godsaker fra Madonna og Source Tags & Codes var seieren sikret.
Trail of Dead tok seg god til å prate med fansen etter konserten – et karismatisk trekk flere kan lære av.
Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009
Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009
Foto: Marit Melkvik
From Ashes Rise er et av disse banda som gir seg for tidlig. Urk.
Fikk akkurat kloa i splitten med svenske Victims, og herre min hatt jeg er sitronsur for at jeg ikke oppdaget dette bandet før de ga opp.
Med Billy Davis fra Tragedy på bass måtte det jo bli gull.
Bandet spilte bl.a. i Oslo og Trondheim i 2004, etter mesterverket “Nightmares”. Foto fra From Ashes Rise i Trondheim 2004.
Last ned:
From Ashes Rise: They mp3 (1,9 MB)
From Ashes Rise: Reaction mp3 (2,9 MB)
Myspace: myspace.com/fromashesrise
Se og hør: From Ashes Rise – “Reaction” live @ 924 Gilman
From Ashes Rise i Gøteborg
Rating:
Kylesa tar stonermetallen et serrriøst kvantesprang videre i sin progressive iver etter å eksperimentere og ved å blande sin riffmaskin med støy og sluggerock.
Dynamikken mellom de to trommeslagere Jeff Porter og Carl McGinley og ikke minst vokalbidragene til Laura Pleasants(!) sørger effektivt for at Kylesa skiller seg grundig ut fra den gemene hop i stonermølja.
Kylesa sammenliknes ofte med Mastodon (uten at noen begynner å grine av den grunn), men legg til Fu Manchu, ekkel hardcore i Neurosis og Rwake-land samt litt Sonic Youth, så begynner det å likne på noe. Et interessant lydbilde, monsterfeite riff og syke virkemidler toppes med noen alldeles praktfulle refreng, som på “Unknown Awareness” og “Running Red”.
Jeg kan ikke huske sist en skive i denne noe forslitte genren har gitt meg så mye moro. Løp og kjøp før naboen gjør det! Fortsett å lese ‘Kylesa: Static Tensions’
Siste kommentarer