Prøv dette hjemme: Spill først At The Gates 14år gamle genredefinerende klassiker “Slaughter of The Soul”. Spill så umiddelbart “Eternal Return”. Jo da, det går en linje her; en rød trå om du vil.
Det finnes dog en del “ekte” metallskaller som får kløe og utslett av hele genren melodic death metall (MDM; akronym må det jo være). Det er forsåvidt forståelig dersom all melodi er fy, og alt skal være nekro, kaldt og ondt. En del andre metallhuer liker som kjent variasjon.
La gå at Darkest Hour ikke nødvendigvis bringer så mye nytt til torgs, men death metallen er i det minste frisk og melodiøs, gitarsolene episke, og borte er den rene vokalen fra tidligere utgivelser.
Eternal Return er en del hardere enn forgjengeren Deliver Us, og kvalitetsmessig nesten på høyde med “Undoing Ruin”, som forøvrig står som en påle på metalltorget. Noe ensformig tromming, og et par middelmådige låter trekker litt ned, men savner du nevnte At The Gates, er du skuffet over Unearth eller bare lei av at In Flames bare blir mer og mer kommersielle bør du kunne trøste deg med Darkest Hour. Fortsett å lese ‘Darkest Hour: Eternal Return’
Etter 20 år i undergrunnen besitter svenske Necrophobic en god porsjon kred, men de er fortsatt nokså uhørt for det brede lag av metallhuer.
Det er strengt tatt unødvendig, for “Death to All” kan nytes av de fleste som liker dødsmetallen sin svart, episk, brutal og melodiøs.
Etter hva som kan synes som et tiår med en solid en overdose av alt fra Gøteborg-metall, metalcore og kjedelig black metal anbefales du herved noen timer i selskap med Necrophobics deilige, melodiøse old skool death/black metall uten beintråkka klisjeer og generiske riff. For å si det med en gammel slager: “Slike svensker det vil gamle Norge ha”.
Et knippe virkelig herlige låter, som “Celebration of the Goat”, “Revelation 666″, “Wings of Death” og tittellåta trekker inntrykket rett opp, og gjør at skiva blir umiddelbart catchy og lettlikt. Et par spor, som bl.a. “The Tower” trekker imidlertid totalinntrykket ned, ellers ville skiva stått lett som en plett til en sekser. Fortsett å lese ‘Necrophobic – Death To All’
Old Crows / Young Cardinals tilbyr bare frisk bris i kastene…
Tre år etter heftige Crisis er Kanandas fremste hardcore / screamo gjeng tilbake.
Der “Crisis” representerte progresjon etter den intense utblåsningen “Watch Out!”, er Old Crows / Young Cardinals strengt tatt bare mer av det samme, bare lettere tilgjengelig, mindre dynamisk og med færre overraskelser.
Videoen Young Cardinals bar bud om dette, og det er definitivt tegn på at Alexisonfire er over den kreative (og sultne) middagshøyden, og nå seiler mest på rutine.
For all del, det er flere godsaker på skiva, som lett sakrale “The Northern” og “Emerald Street”, men som helhet blir “Old Crows / Young Cardinals” litt for jevn og statisk i forhold til nevnte forgjengere.
For å si det som metereologene: Watch Out! var en orkan av ei skive, Crisis stiv kuling/utrygt for torden, mens Old Crows / Young Cardinals kun kommer opp i frisk bris i kastene.
Når det er sagt, det er bare å smøre seg med tålmodighetskrem og håpe bandet tar turen innom Norge på turné. Konserten på John Dee i 2006 var en oppvisning i scenekunst og spilleglede.
Bergens grindcore- og crust-håp Livstid drar på Europaturné, og skal blant annet spille på med storheter som Napalm Death, Municipal Waste, Disfear, Wolfbrigade på Obscene Extreme Festival i Tsjekkia. Bandet lover oppdateringer på livstidontour.blogspot.com – følg med.
For de uinvidde oppfordres på det sterkeste et besøk på bandets MySpace-side, hvor noen reale godbiter i form av låtene “Krakilsk” og “Slipstryne” venter på å infisere ørene dine med deilig hardcore crust punk på klingende bergensk.
Det norska folket ska ta stolthet över att ha denna kulturskatt sittande i källaren. Till skillnad från många andra nutida d-taktslaktare får Livstid till en ursinnig vibb som går direkt på adrenalinutsöndringen…Svinbra är det i vilket fall, och en självklarhet i varje crustskalles hem/pappkartong. [8]
Høydepunktet i karrieren er fortsatt “…And Out Came the Wolves”
Kjære Rancid. Det er en del år siden jeg avskrev dere som “has-beens”. Eller; ihvertfall at dere hadde lagt de beste årene bak dere.
“Let The Dominoes Fall” endrer ikke det faktum at høydepunktet i karrieren fortsatt er “…And Out Came the Wolves”, men “has-beens”, se det vil jeg neppe tenke om dere igjen. Til det er “Let The Dominoes Fall” for full av små ska- og dub-perler , signaturbassgangene til Matt Freeman og noen reale innertiere av sommerpunk-låter som åpningssporet “East Bay Night”. Fortsett å lese ‘Rancid: Let The Dominoes Fall’
Blood Tsunamis andre fullengder får med rette stående ovasjoner av internasjonal metallpresse.
“Grand Feast For Vultures” er en genresprengende orgie av klassisk thrash metal i beste Slayer- og Kreator-ånd, parret med melodiøs death metal og galopperende Iron Maiden-temaer. Det hele toppet med vokal som tilhører den svarteste delen av metalverden. Fortsett å lese ‘Blood Tsunami: Grand Feast For Vultures’
Ikke nok med at Den kongelige norske ambassaden i Washington D.C. støtter USA-turneen til Enslaved. De møter forsyne meg opp på konsertene – og topper det hele med å la bandet møte ambassadøren. Rock.
Rating: 
Siste kommentarer