Alt som er hardt: Hardcore – Metal – Punk – Hard Rock – Metalcore – Blog
Rating: 
Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.
Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider. Fortsett å lese ‘Doomriders: Darkness Come Alive’
Rating:
De “politisk korrekte” punkerne i Strike Anywhere er tilbake med et vellykket og gjennomprodusert fjerde album.
Klisjeen “politisk korrekt” kan trygt benyttes om dette bandet, men med anti i andre potens (anti-politivold, anti-kjøtt, anti-kapitalisme, anti-gobalisering etc) oppsumerer bandet sine holdninger effektivt og treffende i den knallstrerke låta “I’m Your Opposite Number”: Fortsett å lese ‘Strike Anywhere: Iron Front’
Rating: 
Årets hardcore-album kommer fra Ruiner.
“Hell is Empty” er et lyskespark av gammaldags rask hardcore, og mer nedtonet intens, melodiøs og roligere post-hardcore.
Gammelfansen er ikke overbevist av sistnevnte retningsskifte, men det er jeg. Det er den nye retningen, kombinert med Rob Sullivans intense og desperate vokal som gjør Ruiner til noe mer enn bare et fett og brutalt hardcore-orkester.
Det funker som faen for å si det på en veldig moden og akademisk måte, og minner en del om både Have Heart og fjorårets komet, Verse. Fortsett å lese ‘Ruiner: Hell is Empty’
Rating:
Når du er lei høst og/eller generisk metalcore er det ypperlig at det faktisk finnes “old school new school” hardcore som det Raised Fist byr på.
Luleå-bandet har suksess med sin energiske og spretne hardcore punk, og kan redde høsten for enhver med høstdepressive tendenser, og/eller de som stadig forbannes over den enorme mengden av middelmådige metalcore-utgivelser. “Veil of Ignorance” er rett og slett energisk og 100 % hardcore naturmedisin!
Genremessig befinner Raised Fist seg et sted mellom Refused, Sick of it All og Rage Against the Machine, veldig grovt forenklet. Fortsett å lese ‘Raised Fist: Veil of Ignorance’
Rating:
På 80-tallet lød doktrinen “heavy for heroes – synth for zeroes”.
På den tiden var det viktig å skille seg fra syntherne, men mye vann har rent i havet siden dengang. Nettopp utstrakt bruk av synth, eller keyboard som det muligens heter, er med på å heve kvaliteten på denne skiva langt over det som er vanlig i den noe utslitte avdelingen for metalcore, type melodiøs.
Andre særtrekk er snodige låttitler som “Assistant to the Regional Manager”, “I Hate Buffering” og “Ben has a Kid”, for ikke glemme evnen til å skrive tunge, dynamiske og engasjerende låter med noen fabelaktige refreng og hooks. Drøssevis med breakdowns er ikke noe spesielt for dette bandet, men det hører så klart med. Eller?
Dersom The Devil Wears Prada kvitter seg med den mest generiske og overfølsomme “fine” vokalen blir dette vært full pott, det vil si 48.000 i kvitt eller dobbelt. Den overemosjonelle vokalen til Mike Hranica er strengt tatt unødvendig, for det er de færreste metalvokalister forunt å skrike med så mye melodi og patos.
Du skal ha fått vaksine mot mer enn BCG og svineinfluensa for ikke å bli underholdt av “With Roots Above and Branches Below”, spesielt om du er i markedet for heavy, hektisk og helveis melodiøs metalcore. De fleste låtene går utenpå hva band som Underoath og Bleeding Through har prestert i senere tid. Men det er klart, fikk du dobbel dose antisynth eller antimetalcore kan du muligens slite litt.
Dette bandet er vilt populære i USA og spiller på John Dee i Oslo 11.11.2009. Forvent store menger unge jenter og gutter, og Pyros Asbjørn som har dette som en av sine favorittskiver hittil i år.
Se og hør: The Devil Wears Prada-Danger: Wildman
Fortsett å lese ‘The Devil Wears Prada: With Roots Above and Branches Below’
Rating:
Insomnium smører tjukt med gitarer og synth oppå et lag progressiv og deilig melodiøs (death) metal fra de finske skoger.
På sitt beste tilbyr Insomnium feiende flott og fengende dynamisk melodeath i Dark Tranquillity-gata, som på “Against the Stream”, “Down With the Sun” og “The Harrowing Years” .
På “Where the Last Wave Broke” ødelegger imidlertid et litt for sukkersøtt refrengene med überfølsom clean vokal. Fortsett å lese ‘Insomnium: Across the Dark’
Rating:
Grunnen til at Billy Talent III låter talentløst skyldes det e(n)kle faktum at det tidligere poppunk-bandet nå spiller regelrett sutrete og emosjonell popmusikk, med tyggegummivokal kamuflert av et litt røft ytre rockeuttrykk.
Der bandet tidligere har balansert på riktig side av den hårfine linjen mellom kommersiell punkpop og kommers radiopop, har de nå åpenbart vrikket ankelen i det de tråkket over, havnet på feil side og solgte sin punksjel (om de noen gang har hatt en) for en neve sølvpenger. Fortsett å lese ‘Billy Talent: Billy Talent III’
Rating:
Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia?
Slik er det altså fatt: Et metalband som er Progressivt med stor P, og melodiøst, mektig og mørkt med mega M fra Australia med abnorm A står bak en forbløffende utgivelse; en sterk kandidat til årets metal-album.
Det fra et band de færreste, muligens med unntak av de virkelige metal-nerdene, har hørt om her på berget.
Laaange låter, kremfeite riff toppet med majestetiske soloer og, aggressiv vokal, avbrutt av rolige partier smelter sammen til et deilig stykke metalkunst. Fortsett å lese ‘Be’lakor: Stone’s Reach’
Rating:
Prøv dette hjemme: Spill først At The Gates 14år gamle genredefinerende klassiker “Slaughter of The Soul”. Spill så umiddelbart “Eternal Return”. Jo da, det går en linje her; en rød trå om du vil.
Det finnes dog en del “ekte” metallskaller som får kløe og utslett av hele genren melodic death metall (MDM; akronym må det jo være). Det er forsåvidt forståelig dersom all melodi er fy, og alt skal være nekro, kaldt og ondt. En del andre metallhuer liker som kjent variasjon.
La gå at Darkest Hour ikke nødvendigvis bringer så mye nytt til torgs, men death metallen er i det minste frisk og melodiøs, gitarsolene episke, og borte er den rene vokalen fra tidligere utgivelser.
Eternal Return er en del hardere enn forgjengeren Deliver Us, og kvalitetsmessig nesten på høyde med “Undoing Ruin”, som forøvrig står som en påle på metalltorget. Noe ensformig tromming, og et par middelmådige låter trekker litt ned, men savner du nevnte At The Gates, er du skuffet over Unearth eller bare lei av at In Flames bare blir mer og mer kommersielle bør du kunne trøste deg med Darkest Hour. Fortsett å lese ‘Darkest Hour: Eternal Return’
Drømmer du om å kalle bandet ditt “METALHEAD BROTHERS”, men er for lat eller opptatt til å gjøre arbeidet med logo, navn og internettdomener selv?
Denne annonsen fra Finn løser alt for deg (vel, musikken må du jo stå for selv), hør bare her:
Totalt consept for heavy band selges, med domene/varemerke
(dvs ingen andre kan hete det samme)Navnet er METALHEAD BROTHERS
med topp domener som .com .net. .org .us etc
med relaterte domener som metalhead.us etcOg navnet er registrert som varemerke i flere land
ingen album utgitt med dette navnet endalogoene er også registrert varemerker, noe av de råeste logoene som er laget
kjøper vil også få med et helt konsept med på hvordan legge det fram, stil tenkt, alt som dere som har bra musikk mangler
Spar penger på dyr design og lang søknads prosess, kjøp det ferdig.
Evt. gi bud
Prisen? Bare 29.000. Tjuenitusen. Selgeren kan kontaktes på mobil 98070798.
“Noe av de råeste logoene som er laget” kan beskues over; bedøm selv.
Et godt ordtak lyder “if it sounds too good to be true, it probably is”.
Siste kommentarer