Headbangers blogg

Rating:
I min ungdom gikk det en offentlig holdningskampanje som het “sett dine egne grenser”, som raskt ble omdøpt til “strikk din egen genser”. Det er omtrent det amerikanske Nachtmystium har gjort med “Assassins…”.

Opprinnelig var nemlig Nachtmystium et noenlunde tradisjonelt black metal band i Darkthrone-leiren (dette har jeg bare fra andre og tredjehånd – personlig hadde jeg aldri hørt om Nachtmystium før jeg leste Torgrim Øyres euforiske anmeldelse i Dagbladet. Om det gjør meg til en ikke-kredibel black metal anmelder får det bare være så. Til gjengjeld har jeg hørt mye på Wolves in The Throne Room i det siste, og jeg så Mayhem live på Jessheim sammen med Death Mission på åttitallet), men nå har de altså tråklet sammen et sabla lappeteppe, med biter av alt fra drøy sortmetall, dørty rock til svevende abstrakte toner, via progmetall og Pink Floyd proggrock. Og det er riktig så forseggjort.

For det det varmer som bare svarte. Noen har problemer med skrikende/raspenede vokal i kor, men det er da bare virksomt, som en avveksling til alle andre vokalvarianter i denne genren.

Rett nok er ikke alt på skiva like sammenhengende til enhver tid, men en og annen løs tråd må man regne med når man opererer på frihånd, og når enkeltdelene er så praktfulle hver for seg som her.

Det er enestående med band som tør å låne litt garn her og litt garn der, og som setter i gang uten et tilsynelatende etablert mønster. Når de til slutt makter å strikke en helt egen, original genser (eller til nød et pannebånd) fortjener det applaus så det holder.

Dette er rett og slett et av årets absolutte metallhøydepunkter. Resten av landet er ganske enige:

8/10 i The Streets: “god separasjon mellom låtene, kløktige arrangement, voksepotensial og originalitet og man sitter igjen med ei jævlig bra og gjennomført skive!”

5/6 i Imotep: diverse, experimental and even beautiful combination of extreme and progressive music. This is highly original…”

4/6 i Aftenbladet
“B” i Studvest.no

Ingen regle uten unntak: Tønsbergs blad nøyer seg med 3/6 og har ikke skjønt greia:

“bandet ikke har funnet seg selv, men hiver seg over gamle og velbrukte klisjer. Plata ender som helhet som en samling brokete slike låter: Noe veldig bra, noe platt og trist.”… Platt og trist??? -> Hallo? Bolloxxx.