Headbangers blogg

Rating:
Folkrock-pønkerne fra Boston er tilbake med et heidundranes album som passer perfekt til både hverdag og fest!

Dropkick Murphys’ tilhengerskare vokser seg større og større for hvert album, og med Blackout kan de stå foran et definitivt gjennombrudd også ut over punk/hardcore-kretser. Lydbildet og sangene er noe mer polert enn tidligere, og hardcorevibbene litt nedtonet, mens det irske folkemusikkpreget er desto mer til stede. Du vet hva du får, men bandet er til de grader i stand til å levere sterke låter! Sjelden har jeg hørt ei skive i denne genren med så mange sterke sanger, hør bare på Fields Of Athenry, Worker’s Song, Time to go og The Outcast.

Dersom du ikke har hørt Dropkick Murphys før, kan du forestille deg en blanding av Rancid, The Mighty Mighty Bosstones og The Pogues, ca der har du DKM. Musikken har stor spennvidde, og omfatter alt fra i overkant øm irsk folkemusikk til steinhard og allsangvennlig punkrock med sekkepipe, fløyte og mandolin.

I mine ører låter det siste definitivt best, men skiva har ingen dårlige sanger, tvert i mot. Det eneste jeg savner her er litt mer aggresjon à la åpningssporet på Sing Loud, Sing Proud, For Boston.

Med dette er sommerens partyrockskive kommet, fellesferien kan begynne!

[Red anm.: Dette er en lett redigert utgave av en anmeldelse fra musiq.no i 2003.]