Headbangers blogg

Rating:
Nok et band i progressiv instrumental sludge / post rock genren, med referanser til Pelican, Isis, Red Sparowes og Explosions in the Sky. Er det hva verden trenger mer av nå? Til det er det bare å rope et rungende tja! På sitt ypperste, som på “Harper Lewis” og tittelsporet “Station” er dette vidunderlig fengende, nesten fengslende kunst med store gitarer og driv, som låner et øre over mot Tool sitt musikalske landskap. Så variert er nemlig Russian Circles.

Men i motsetning til det strålende konsise debutalbumet “Enter” går de litt som katteskinnet rundt grøten denne gangen, noe åpningskuttet “Campaign” er et eksempel på. Låtene må seffern bygges opp, litt for oppskriftsmessig, mens andre ganger tar man seg i å tenke “filmmusikk”.
For all del, Russian Circles er fortsatt et interessant og dynamisk band, og skiva som helhet tåler mange gjennomlyttinger.

Jeg holder likevel en knapp på nevnte debuten (alt var jo bedre under krigen), men dette er solide saker, og kan sikkert kjøpes på Tiger til evig tid.
Fortsett å lese ‘Russian Circles: Station (2008)’

Rating: . Baroness sitt Red Album er linken mellom den progressive rocken til norske Motorpsycho, Red Sparowes og Pelican på den ene siden, og sluggerocken (ja da, sludge metal) til Isis og Mastodon. Oppturen er at Red Album aldri blir noen krevende tålmodighetsprøve som egner seg best for gærne matterockere.

Baroness har klare paralleller til en annen av 2007s store overraskelser, The Ocean, men har sitt eget sound og uttrykk. Red Album er den første langspilleren til bandet, som må ha en stor fremtid foran seg. Her snakker vi det “neste Mastodon”. Himmalaya for en debut. Rett og slett full pott!

Anmeldelser:

• 10/10 i Metal Norge
• 8/10 The Streets
• 5 i Eternal Terror

www: YourBaroness.com og MySpace/yourbaroness

Se video: Baroness “Wanderlust”

Rating:

Når du er lei av stonerrock, doom eller death metal, er det godt å vite at det finnes et band som Beaten Back To Pure der ute.
Pentagram, sørstatsflagg, blod og skaller: Nei, coveret lyver ikke, bandet med det klingende navnet er fra Virginia, US of A, og er så politisk ukorrekt som det er mulig å bli, sett med norske øyne. De nærer et dypt hat mot liberale, homofile, velferdsordninger og selvfølgelig “yankees”. Åkke som, The Last Refuge Of The Sons Of Bitches er et seriøst mesterverk med 8 grensesprengende metallåter, fordelt på 35 minutter.

Beaten Back To Pure har født en blytung bastard av ei skive, og Dirt Metal som bandet selv kaller musikken, er en passende beskrivelse. Det vil si en heftig og intrikat sammensetning av klassisk sørstatsrock, sludgecore, thrash/death metal, doom og stonerrock på en gang. Bandet har skapt et genuint musikalsk uttykk, og går ikke av veien for å veksle mellom clean og ultrabrutal vokal, seige og kjappe rytmer, 12-strengs gitar og de heftigste death/thrash riffene om hverandre.

Låtene, for bandet kan virkelig kunsten å skrive låter, er med andre ord særdeles dynamiske. Her følges det ingen standardoppskrift med riff-bridge-refreng-riff-bridge-refreng. Killerlåter som tittelsporet, Paleface og 866 Days står frem som noe av det mest spennende jeg hittil har hørt av denne typen musikk.

The Last Refuge Of The Sons Of Bitches anbefales på det absolutt varmeste, selv om din lokale platepusher neppe har den i hylla. Da er det jo greit å bestille den fra plateselskapets hjemmeside.

PS. Denne skiva kom ut på senhøsten 2002, og er altså ikke helt fersk, men Musiq ser det som sin plikt å grave frem glemte skatter. [Red. anm: Dette er en lett redigert utgave av en anmeldelse fra 2003 som sto på Musiq.no]

Beaten Back to Pures hjemmeside

Rating:  

Don’t believe the hype. “Death is tis Communion” fikk enormt positive anmeldelser da den kom i høst. Noe uventet for et såpass obskurt undergrunnsband, selv om de gjorde vei i vellinga med forgjengeren “Blessed Black Wings”, og opptredenen på den minste scenen på Øyafestivalen i 2006 var, om ikke legendarisk, så et høyepunkt på festivalen.

Førsteinntrykket er at dette (ikke uventet) er dyster og møkkete, knallhard stonermetall i skjæringspunktet hvor Motorhead møter Fu Manchu. Problemet er at det er få enkeltspor som stikker seg nevneverdig frem. “Khanrads Wall” gir et fint akustisk avbrekk i ellers hektisk skive, men også tittelsporet er et høydepunkt. “Rumors of War” er et annet spor som står frem, samt den tre minutter lange og rolige “Dii” som bryter opp metalløset med sitt melodiøse gitartema.

Etter mange gjennomlyttinger kommer imidlertid nyansene og noen av sangene bedre fram. De mest heseblesende låtene blir likevel for like hverandre, slik at totalinntrykket reddes rolige innslag og partier. Men det er vel ikke meningen at et metallalbum skal trenge det for å stå frem?

Mastodon trekkes ofte frem for å sammenlikne High on Fire, men de er i en annen liga når det kommer til eksperimentlyst og skapertrang.

Oppsummert: Jo da, det svinger og buldrer, og det er absolutt godkjent. Dog en aldri så liten skuffelse, ihvertfall om man skal tro på hypen.

Anmeldelser:

• 5/6 i Aftenposten
• 5/6 i Dagbladet

Rating:

En radikal endring i Monster Magnet-formelen ville vært en større begivenhet enn oppdagelsen av intelligent liv i verdensrommet. Med Dave Wyndorffs mangeårige dopbruk og tilhørende overdoser må jo kreativiteten og konsentrasjonen lide i det lange løp.

Det starter lovende. Tittelsporet “4-Way diablo” og “Wall of Fire” er av god gammel Monster Magnet klasse, og gir godfot. Resten av albumet er mer eller mindre et langt gjesp. Låtene ikke sterke nok, refrengene sitter ikke helt som de skal, og lydbildet er overraskende soft.

Dette er ikke et direkte dårlig album, problemet er at Monster Magnet ikke evner å være verken monster eller magnet. Bare uengasjerende og unødvendig. Det er lov å håpe på at låtene vokser, som de beste skivene gjør, skjønt jeg tviler. “4-Way Diablo” blir ikke sendt med ubemannede romskip som eksempler på den beste musikken menneskeheten har skapt. Til det har vi Monster Magnet-klassikerne “Spine of God”, “Dopes to Infinity”, “Powertrip” og “Superjudge”.

Rating:

Mer steingal ørkenrock fra Josh Homme et al.
Hvis Queens of the Stone Age-sjef Josh Homme inviterer deg til en langhelg i Ranco De La Luna Studio i Joshua Tree ørkenen, bør du kaste deg på første fly. Denne gangen gjorde blant andre PJ Harvey, Chris Goss, Twiggy Ramirez, Dean Ween og Dave Catching nettopp det. Det er med andre ord ingen store bomber i utvalget av musikere, muligens med unntak av Polly Jean, som forøvrig bidrar med vrengvokal på skivas mest plagsomme spor, There Will Never be a Better Time. Sånn kan det altså gå når man spiller rett inn på første opptak.

Alt er som det pleier, irritasjonsmomentene er mange, og utvalget gromlåter er noe større enn ved enkelte tidligere sesjoner. Åpningssporet Dead In Love kunne vært / kommer til å bli QOTSA-materiell, og I Wanna Make It Wit Chu fortsetter ørkentradisjonen med funky pop. Covered in Punks Blood er skivas råeste, og deretter bærer det utfor bakke med støy, fjas, desertpunk, bluegrass og stoner i en salig blanding. In My Head…or Something bør og nevnes, lett psykedelisk stonerpop med fint refreng, som får meg til å tenke på hvor vidunderlig popmusikk Josh Homme kommer til å lage den dagen han får lyst til å utfordre popbransjen.

I stonermiljøet går bølgene til dels høyt, det ropes om sell-out, melking, tidenes billigste cover, og selvfølgelig om stadig dårligere skiver, også kjent som “alt var bedre under krigen”-fenomenet. Et poeng er uansett at mens Desert Sessions 1 & 2 fortsatt står som to påler, er vol 9 & 10 neppe en plate du må ha.

[Red.anm: Dette er en lett redigert utgave av anmeldelsen som opprinnelig sto på Musiq.no i 2003]