Snadder-crust

Crust er tross alt den nye vinen, og Eskatol kan lett nå et bredt publikum i noe en smal genre. Saft suse for en debut.

Fakta:

www: myspace.com/beyondtheeskatol

Utgitt: 30.11 2009

Label: Diger / Tiger

Spor:

01: Dype spor
02: Frierferd
03: Hevn
04: Siste dans
05: Blindveier
06: Med knyttet hånd
07: Hellig system
08: Fane av løgner
09: Eksistensur
10: En krypende frykt
11: Kneblet
12: Mørkeredd
13: Med makt
14: Synkende skip

“Et smykke”

“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.

Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.

Dette er steinhard popmusikk på sitt aller beste. Skjønt, pop og pop. Populært er det i hvert fall, de fleste anmeldelsene er euforiske, og det med god grunn.

Baroness sammenliknes naturlig nok ofte med “storebrødrene” og delstatskollegene Mastodon, men må ses på som en egen, litt mindre sær lillebror. Denne lillebroren har nå har levert et realt “feel good metal album of the year”. Sammenlikningene som er gjort med så forskjellige størrelser som QOTSA og The Beatles er heller ikke helt søkt.

“Blue Record” er mindre aggressiv enn debutskiva “Red Album“, men fortsatt utfordende nok til at den tåler et hundretalls gjennomhøringer. Den er aldri utfordrende på en dillete, arty-farty-tidssløsende måte. Det er akkurat passe med avbrekk, psykedelia, prog og sluggerock, og fullt av melodier, middelalderske gitartemaer og variasjoner over tema.

Fantastiske låter som “Steel that Sleeps the Eye”, “Swollen and Halo”, “The Sweetest Curse” og “The Gnashing” bidrar til at skiva når opp til nevnte Mastodons nivå, og gjør “Blue Records” til en verdig konkurrerent til tittelen “Årets metalalbum”.

Dersom du er enig i en eller flere av disse påstandene:

a) Pelican bør snart begynne å synge
b) Mastodon blir for hardt
c) QOTSA har tapt seg i dette årtusenet
d) Isis er for sært

så er dette albumet du har våte drømmer om.

Det norske språket blir litt smått noen ganger. Hadde dette vært tysk kunne det stått “wundershön” og “herlich” uten at det ble klissete. “Vidunderlig” og “herlig” passer litt dårlig om metal, men skitt au. Dette er tross alt et vidunderlig og herlig album.

Du har skjønt det nå, eller? Hva venter du på? Sitt ikke her og kast bort tiden din, løp og kjøp, for eksempel på Tiger. Til og med coveret er superdupert, og gjenspeiler på en treffende måte skivas innhold og tittel.

I en begrenset periode ligger hele skiva på myspace.com/yourbaroness.

Nyt Baroness video “A Horse Called Golgotha”

Noen anmeldelser:

• 4.5/5 sputnikmusic.com
• 9/10 zmemusic.com
• 8/10 popmatters.com
• 10/10 musikknyheter.no

Fakta- og statistikkavdelingen:

www: www.myspace.com/yourbaroness

Label: Relapse/VME

Utgitt: 12. oktober 2009

Spor:

1 Bullhead’s Psalm 1:20
2 The Sweetest Curse 4:30
3 Jake Leg 4:23
4 Steel That Sleeps the Eye 2:38
5 Swollen and Halo 6:35
6 Ogeechee Hymnal 2:35
7 A Horse Called Golgotha 5:21
8 O’er Hell and Hide 4:22
9 War, Wisdom and Rhyme 4:25
10 Blackpowder Orchard 1:00
11 The Gnashing 4:17
12 Bullhead’s Lament 2:59

“Temmelig unike saker”

Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.

Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider.

Doomriders består av blant andre vokalist Nate Newton fra Converge på vokal og Cave Ins JR Conners. I motsetning til en lang lang rekke andre “supergrupper” snakker vi her om K V A L I T E T med store bokstaver og mellomrom mellom bokstavane.

“Darkness Come Alive” utgis av Converges egen label Deathwish, og er en skive som blander klassisk rocknroll med møkkete stoner metall og hardcore på en sjeldent heldig måte. Entombed på sitt mest rocka møter Sick of it All, Samhain og tidlig Danzig! Temmelig unike saker, egentlig. Til tider intenst og tungt, melodiøst og hardt på en old skool måte.

Selv om ikke alle de 17 sporene på skiva holder like høy kvalitet bør du sjekke ut høydepunkter som “Lions”, “Come Alive”, “Heavy Lies the Crown” og “Bear Witness”. Because you’re worth it.

Doomriders: Darkness Come Alive live:

Fakta faen:

World wild web: www.myspace.com/doomriders

Label: Deathwish / Tuba

Utgitt: 29. september 2009

Spor:

1. Fade from Black
2. Heavy Lies the Crown
3. Bear Witness
4. Knife Wound
5. Come Alive
6. Night Howler
7. Crooked Path
8. Lions
9. The Equalizer
10. Night Lurker
11. Jealous God
12. Mercy
13. Night Beckons
14. Blood Avenger
15. Bloodsucker
16. Untitled
17. Rotter

Kylesa tar stonermetallen et serrriøst kvantesprang videre i sin progressive iver etter å eksperimentere og ved å blande sin riffmaskin med støy og sluggerock.

Dynamikken mellom de to trommeslagere Jeff Porter og Carl McGinley og ikke minst vokalbidragene til Laura Pleasants(!) sørger effektivt for at Kylesa skiller seg grundig ut fra den gemene hop i stonermølja.

Kylesa sammenliknes ofte med Mastodon (uten at noen begynner å grine av den grunn), men legg til Fu Manchu, ekkel hardcore i Neurosis og Rwake-land samt litt Sonic Youth, så begynner det å likne på noe. Et interessant lydbilde, monsterfeite riff og syke virkemidler toppes med noen alldeles praktfulle refreng, som på “Unknown Awareness” og “Running Red”.

Jeg kan ikke huske sist en skive i denne noe forslitte genren har gitt meg så mye moro. Løp og kjøp før naboen gjør det!

Kylesa spiller på Øyafestivalen 2009.

Norske anmeldelser:

5/7 på Groove.

Fakta:

WWW: http://www.myspace.com/kylesa
Utgitt: 17. Mars 2009
Label: Prosthetic Records

Spor:

1 Scapegoat
2 Insomnia for Months
3 Said and Done
4 Unknown Awareness
5 Running Red
6 Nature’s Predators
7 Almost Lost
8 Only One
9 Perception
10 To Walk Alone

Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.

Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: 5 out of 6 stars

El Caco
Det var tydelig at flest hadde kommet for å se Lillestrøms stolthet, for de slapp å starte for glissen sal, På det mest var det rundt 80 tilskuere da El Caco splite, noe som kanskje ikke er så gærnt på en onsdag i Ås. Men det er litt synd på band som spiller for et publikum som er en blanding av fans, studenforeningsrepresentanter i svært snodige kostymer, et bursdagsselskap og de obligatoriske   skravlerne.  Det toppet seg da deler av publikum tro til med en bursdagssang midt mellom to låter. Himmel og hav. Bønder!

Uansett, El Caco låt tett og fett med grom lyd. De splite låter fra hele karrieren, med en overvekt av nye spor fra Heat. I tillegg til å ha en rekke fabelaktige låter å velge blant, har bandet vanligvis en svært karismatisk og dyktig frontfigur i Osa. Denne kvelden tok det imidlertid en halvtime før bandet kommuniserte med publikum, og de virket litt slitne og uinspirerte.  Settlisten må ta litt av skylden for det ble litt lite energi midtveis.  Ekstranummeret ble avsluttet med “Marionette”, og det viste med tydelighet at bandets låter med litt tempo og aggresjon er de som rocker best live.  Rating: 4 out of 6 stars

Til slutt et lite reisebrev: Både min samboer (34 år) og jeg (37) måtte vise legitimasjon i døra for å komme inn. Av hensyn til skjenkekontrollen! Hallo! Ingen har bedt oss om legitimasjon i dette årtusenet, og vi ser (dessverre) ikke ut som vi er en dag under 30 heller (selv ikke på en god dag, slitne småbarnsforeldre som vi engang er).

Brødhuene av noen studentdørvakter kunne bekrefte, uten å blunke, at jo ALLE måtte vise legitimasjon. Av hensyn til skjenkekontrollen! Som om skjenkekontrollen ville trodd at vi var under 18! Til og med Vinmonopolet og de verste nazidørvaktene i Oslo begrenser seg til å be om leg av folk under 25.

Jeg var fristet til å hente min far, som er pensjonist, for å kontrollere sannhetsgehalten i dette, men det får da være grenser. Ren flaks gjorde at vi hadde legitimasjon begge to, men er det virkelig så dårlig stilt med gangsynet til fremtidens bønder? Og er det rart det skjer forbrytelser mot menneskeheten i krig?

Er det håp for fremtidens matprodusenter? Ikke all verdens om kveldens konsert er en indikasjon. Det tyder dessverre dårlig for oss som skal subsidiere og spise maten.

Rating: 5 out of 6 stars

Siste rest av gruff og beef (om det er noe igjen da?) mellom punkere og hippier er med dette over, eller  inne i en ny fase.

Takket være kanadiske Fucked Ups eksperimentering med en hysterisk allianse av dronesyre, hardcore punk og psykedelisk rock er det ihvertfall grunn til å inngå våpenstillstand.

Det hele åpner med, vel, litt fløyte, av alle ting. Deretter er det som om Murder City Devils og Monster Magnet jamrer og tripper sammen med The Mighty Mighty Bosstones, dog uten ska og blåsere.

Med andre ord skjellsettende monumental rock med riff drevet frem av en sinna vokalist, akkompagnert av et hakkende galt ensemble.

I forhold til debutskiva “Epics in Minutes” er dette et hakk roligere, mindre punk og mer eksperimentell space rock, men likevel fett som fy.

Nyt Fucked Up – “Crooked Head” video:

Bandet prøver virkelig hardt (og lykkes) med å være et alternativt punk band. Noe en titt på et klipp fra bandets 12 timers konsert i New York bekrefter:

På “The Chemistry of Common Life” har Toronto-mafiaen gravd i shoegazer-kista og spiffer opp døds-punken sin med svevende gitarer, himmelske basuner og utsvevende tankegods. Skiva er ikke like umiddelbar fengende som sin forgjenger, men når den løsner så smeller det virkelig!

Fucked Up står for en unik sammensettning av motsetninger: Poison Idea møter Pink Floyd sammenlikningen som har vært brukt om dem tidligere gjelder nå mer enn noen gang. I likhet med Turboneger er de et band som vet å spille på mytologi og referanser, med dype stikk i undergrunnspunk og politiske konspirasjoner. Kort sagt er Fucked Up det Turbonegro burde blitt etter Apocalypse Dudes.

I kjent stil spilte Fucked Up nylig i 12 timer i strekk på et fortau i New York for å markere slippet på denne skiva. Bandet er snart like kjent for sine krumspring og stunts som sin musikk og ikke siden KLF har vi sett liknende takter og subversiv bruk av media, gimmicks og anarkistisk teft. Tiger

Brutalt, men episk er kanskje ordene Fucked Up enklest kan beskrives med. Åpningslåta Son Of The Father er i seg selv nok til å rettferdigjøre den beskrivelsen, fra den lekende fløyteåpningen, til det oppløftende gitaranslaget, før det hele slår ut en i blodbrusende brutusblomst når strofene «it’s hard enough being born in the first place, who the hell would want to be born again?» piskes fram i refrenget. Etter en såpass sterk åpning, er fallhøyden stor, men The Chemistry Of Common Life er gjennomtenkt, og gjennomført, fra A til Å, og kan strengt tatt regnes som en konseptplate. Rune Aas, Panorama

Fakta:

Utgitt: 7. oktober 2008
Label: Matador
www: Bloggen til Fucked Up

Hør nå: Mange spor tilgjengelig på last.fm/music/Fucked+Up

Spor:

1 Son the Father 6:33
2 Magic World 3:22
3 Golden Seal 3:35
4 Days of Last 4:32
5 Crooked Head 5:56
6 No Epiphany 4:20
7 Black Albino Bones 4:14
8 Royal Swan 4:49
9 Twice Born 4:27
10 Looking for God 3:16
11 The Chemistry of Common Life 7:24

Anmeldelser:

5/6 på Panorama
6/6 på rockeweb.com/fucked-up.htm

Et snitt på 85/100 på Metacritic er ikke gærnt.

Rating: 4.5 out of 6 stars Gud ga faen og djevelen glemte Lillestrøm. Det eneste bra som noensinne kom ut av denne omveien er El Caco.

El Caco er til gjengjeld såpass bra at de nesten veier opp for alt det andre rælet stedet har å by på, som et üsympatisk fotballlag, grell arkitektur, bråk, fyll og masseslagsmål.

Gamle fans vil fortsatt kjenne igjen bandets miks av metall, stoner og alternative saker. I tillegg ligger det en generell 70-tallsfølelse over tema og lydbildet. Bandets inspirasjon fra blant andre Led Zeppelin er med andre ord tydeligere enn før. Tool er også et band det er mulig å tenke på innimellom.

Anslaget på Heat, med “The Glow” og “Heat Heat” er kanonbra. Dette er to intense killerspor med hitpotensial: deretter roes tempoet og intensiteten ned med “Individuals” og “The Manual”, som også er sterke låter.

Men så går det gærnt. I et forsøk på å bryte opp, kommer platas eneste nedtur med den tvilsomme “I am doubt”. De påfølgende “Am I Wrong?”, “13.000″ og “Fields” løfter heller ikke stemningen nevneverdig. Her befinner plata seg nesten i et vakum der det tidvis mangler engasjerende riff og refreng, selv om det ikke er helt nattsvart eller bekmørkt.

Skiva rundes av med to oppløftende spor i “Grinding the Diamond” og “One Week”.

Alt i alt er “Heat” godkjent, men ikke så veldig inspirerende til å være El Caco. Det er lov å ha store forventninger til kremen av norsk tungrock, spesielt når de åpner med to av sine sterkeste låter noensinne. Mest imponerende er vokalist Osas utvikling, som viser helt nye prestasjoner på Heat.

Se El Caco – “Heat Heat” Sentrum Scene by:Larm 09

Fakta

www: MySpace.com/elcaco

Label: Black Balloon Records

Utgitt: 2. februar 2009

Spor:

1 The Glow 4:16
2 Heat Heat 4:30
3 Individuals 4:26
4 The Manual 5:31
5 I Am Doubt 5:22
6 Am I Wrong? 4:11
7 13.000 5:13
8 Fields 4:17
9 Grinding the Diamond 5:47
10 One Week 4:00

Norske anmeldelser:

• 4/6 ABCNyheter
• 4/6 Avisa Nordland3&6 i Bergensavisen
• 5/6 i Dagbladet
• 5/6 Hamar Arbeiderblad
• 8/10 Heavymetal.no
• 6 i VG
• 5 i RB
• 5/6 på Panorama
• 7/10 på Musikknyheter
• Årets Rockealbum i Puls

For de som tror at Maria Sandvik (whu?), som vant “Skal vi danse” (fritt for ikke å se på det) på TV2 sammen med Tshawe (yo!), og som i år danser med vår alles Tor Endresen (doh!), er av den straighte typen: tro om igjen.

Sjekk ut Planet Mastergods nye video, Alpha Male for å se beviset:


[Red. anm.: Dette er en lett redigert pressemelding fra Planet Mastergods Henning Skogh. Vi gjengir i utgangspunktet ikke pressemeldinger, men ingen regel uten unntak. Truls er jo Norges morsomste mann, og Planet Mastergod et band du bør sjekke ut].
www: myspace.com/planetmastergod

Dillinger Escape Plan var et mildt sagt aktivt band på scenen. Sampilt som få, vill herjing, hopping og skriking. Imponerende at de klarer å høres så bra ut, med det aktivitetsnivået de hadde. De musikalske krumspringene ble med andre ord pent fulgt opp live. Det var et teknisk og kunstnerisk perfekt sett, men kanskje litt i strengeste laget for den gemene publikummer som hadde kommet for å nikke til Clutch. Rating: 5 out of 6 stars

Etter Dillinger var det tid for Clutch, og uttrykk som nedtur er ikke riktig å bruke. Clutch er jo en helt annen kopp te, der Dillinger Escape Plan er Absinth. Clutch’ feteste album må være det selvtitulerte, selv om mye gromt er laget etter den tid. Clutch var såklart groovy, men litt i chilleste laget etter utblåsningen til Dillerne. Rating: 4 out of 6 stars

Kvelden ble avsluttet på Blå med grom crust fra Totalt Jävla Mörker. Lokalet var stappfullt, noe som egentlig er forbausende tatt i betraktning musikken og stedet. Må være noe med hypen. Vi sto i kø i en evighet mens bandet spilte, og fikk til slutt med oss en drøy havtime, og for en halvtime! Action på scenen, korte, intense og brutale låter, moshpit – slik hardcore crust skal være. Ikke gå glipp av dette bandet! Jeg skal ihvertfall se de neste gang de er i byen. Rating: 6 out of 6 stars

Bilder (tatt med mobil kamera…)

Les også:

For sikkerhets skyld, dette er hva Josh Homme sier (advarsel, sterke ord):

“Do me one favour. Don’t throw any shit at me. If you throw something at me I’m not so sick that I can’t go down there and beat the fucking shit out of you. I may have a fucking 102 temperature and I’ve been puking for two days, but I’ll still butt-fuck you in front of your friends.

Hey, you with the fucking hat on. Hey, pussy. Turn around you fucking pussy with the black hair. Turn the fuck around you chicken shit fucking faggot. Hey, you. You fucking pussy motherfucker. I will fuck you up. Come on up here. Come on up here, you fucking little faggot. You know what? Get your fucking ass up here. You’re so stupid you’ll come up here. Lift him up so I can kick him in the fucking face.

Miserable fucking cunt, go back to your mum’s house, you 12-year-old miserable dickless turd.

You wanna throw something at him too or are you all cool, are you all good? You know this dickless fucking turd has no friends anyways. I came here for the rest of you, not this asshole.”

Punkheltene i Billy Talent kommentarer saken:

Så kan man jo lure: hva det er med Frognerbadet? – og hva som gjør at folk får lyst til å kaste ting på artistene de har betalt gode penger for å se på scenen. For fire år siden var vi tilstede da David Bowie fikk en kjærlighet i øyet på Norwegian Wood. Dette var før YouTube og masseutberedelsen av digitale opptakere (og med en helt annen gruppe publikum), og dette finnes det heller ikke skikkelige opptak av på YouTube såvidt jeg har klart å finne. Men uansett, hvor kult er det egentlig å kaste dritt på scenen?