Headbangers blogg

Dette blir KYUSS’ første konsert i Norge noensinne. De skulle jo egentlig spilt å det som het Oslo Rock Festival i 94/95′ eller no, men ble seff avlyst.

Mens vi venter er det bare å kose seg med et par gromme låter:

Kyuss – green machine

Kyuss – One Inch Man

Årets gladsak: pressemelding fra Rockefeller gjengis i sin helhet:

Lørdag 12. mars
KYUSS LIVES! featuring original Kyuss members John Garcia, Nick Oliveri & Brant Bjork and on guitar Bruno Fevery.

Det er med stor glede at vi kan meddele at Kyuss Lives! tar turen til Rockefellers 25-årsjubileum i mars!

Det blir julaften, påske og nyttårsaften på en gang for alle stonerrockfans når 3/4 av originalmedlemmene til legendariske Kyuss kommer for å spille fletta av oss. Bandet anses som gudfedre i sjangeren og hadde stor suksess på begynnelsen av nittitallet.

Kyuss rakk å gi ut fire album på fire år med forskjellige besetninger. Etter oppløsningen i 1995 har ikke medlemmene ligget på latsiden. Kyuss-medlemmer har vært aktive i band som Queens of The Stone Age, Fu Mancu og Mondo Generator.
Brant Bjork har vært her flere ganger og spilte blant annet under 10-årsjubileumet til John DEE.

Kyuss Lives! er det nærmeste en kommer originalbesetning av bandet, uten Josh Homme.

Bill. kr. 270,- + bill.avg. 18 år leg.

Billettene er i salg nå på billettservice.no

Alle hjerter gleder seg!

Rating:

Snadder-crust

Rating:

“Et smykke”

“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.

Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.

Fortsett å lese ‘Baroness: Blue Record’

Rating:

“Temmelig unike saker”

Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.

Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider. Fortsett å lese ‘Doomriders: Darkness Come Alive’

Rating:

Kylesa tar stonermetallen et serrriøst kvantesprang videre i sin progressive iver etter å eksperimentere og ved å blande sin riffmaskin med støy og sluggerock.

Dynamikken mellom de to trommeslagere Jeff Porter og Carl McGinley og ikke minst vokalbidragene til Laura Pleasants(!) sørger effektivt for at Kylesa skiller seg grundig ut fra den gemene hop i stonermølja.

Kylesa sammenliknes ofte med Mastodon (uten at noen begynner å grine av den grunn), men legg til Fu Manchu, ekkel hardcore i Neurosis og Rwake-land samt litt Sonic Youth, så begynner det å likne på noe. Et interessant lydbilde, monsterfeite riff og syke virkemidler toppes med noen alldeles praktfulle refreng, som på “Unknown Awareness” og “Running Red”.

Jeg kan ikke huske sist en skive i denne noe forslitte genren har gitt meg så mye moro. Løp og kjøp før naboen gjør det! Fortsett å lese ‘Kylesa: Static Tensions’

Når to av Norges beste hardrock og metal band spiller for en gjeng med smått drita fremtidige agronomer (bønder) skulle det i utganspunktet være duket for en real runde med gøy på landet.

Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.

Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: Fortsett å lese ‘Konsert: El Caco + Insense, Studentersamfunnet Ås 15.04.2009′

Rating:

Siste rest av gruff og beef (om det er noe igjen da?) mellom punkere og hippier er med dette over, eller  inne i en ny fase.

Takket være kanadiske Fucked Ups eksperimentering med en hysterisk allianse av dronesyre, hardcore punk og psykedelisk rock er det ihvertfall grunn til å inngå våpenstillstand.

Det hele åpner med, vel, litt fløyte, av alle ting. Deretter er det som om Murder City Devils og Monster Magnet jamrer og tripper sammen med The Mighty Mighty Bosstones, dog uten ska og blåsere.

Med andre ord skjellsettende monumental rock med riff drevet frem av en sinna vokalist, akkompagnert av et hakkende galt ensemble.

I forhold til debutskiva “Epics in Minutes” er dette et hakk roligere, mindre punk og mer eksperimentell space rock, men likevel fett som fy.

Nyt Fucked Up – “Crooked Head” video:

Bandet prøver virkelig hardt (og lykkes) med å være et alternativt punk band. Noe en titt på et klipp fra bandets 12 timers konsert i New York bekrefter:

Fortsett å lese ‘Fucked Up: The Chemistry of Common Life’

Rating: Gud ga faen og djevelen glemte Lillestrøm. Det eneste bra som noensinne kom ut av denne omveien er El Caco.

El Caco er til gjengjeld såpass bra at de nesten veier opp for alt det andre rælet stedet har å by på, som et üsympatisk fotballlag, grell arkitektur, bråk, fyll og masseslagsmål.

Gamle fans vil fortsatt kjenne igjen bandets miks av metall, stoner og alternative saker. I tillegg ligger det en generell 70-tallsfølelse over tema og lydbildet. Bandets inspirasjon fra blant andre Led Zeppelin er med andre ord tydeligere enn før. Tool er også et band det er mulig å tenke på innimellom.

Anslaget på Heat, med “The Glow” og “Heat Heat” er kanonbra. Dette er to intense killerspor med hitpotensial: deretter roes tempoet og intensiteten ned med “Individuals” og “The Manual”, som også er sterke låter.

Men så går det gærnt. I et forsøk på å bryte opp, kommer platas eneste nedtur med den tvilsomme “I am doubt”. De påfølgende “Am I Wrong?”, “13.000″ og “Fields” løfter heller ikke stemningen nevneverdig. Her befinner plata seg nesten i et vakum der det tidvis mangler engasjerende riff og refreng, selv om det ikke er helt nattsvart eller bekmørkt.

Skiva rundes av med to oppløftende spor i “Grinding the Diamond” og “One Week”.

Alt i alt er “Heat” godkjent, men ikke så veldig inspirerende til å være El Caco. Det er lov å ha store forventninger til kremen av norsk tungrock, spesielt når de åpner med to av sine sterkeste låter noensinne. Mest imponerende er vokalist Osas utvikling, som viser helt nye prestasjoner på Heat.
Fortsett å lese ‘El Caco: Heat’

For de av våre kjære lesere som ikke tror at Truls Svendsen (programleder for “Kroppen” og sidekick på “Senkveld”) ikke kan være annet enn morsom og blid (og teit): tro om igjen.

For de som tror at Maria Sandvik (whu?), som vant “Skal vi danse” (fritt for ikke å se på det) på TV2 sammen med Tshawe (yo!), og som i år danser med vår alles Tor Endresen (doh!), er av den straighte typen: tro om igjen.

Sjekk ut Planet Mastergods nye video, Alpha Male for å se beviset:

Fortsett å lese ‘Truls “Senkveld” Svendsen og Maria Sandvik i Planet Mastergods video’