Rating: Against Me! tar en overraskende ny vending i forhold til backkatalogen. De første syv kuttene har alle singelpotensiale, og “Thrash Unreal”, “White People for Peace” og “Borne On The FM Waves Of The Heart” og “Piss And Vinegar” kommer som perler på en snor.
Against Me! byr på en herlig suppe av protestpunk og rock, med sikker sans for både form og innhold.
Bandet mister litt fokus på tampen, og en del gamle fans på veien, men hei hvem bryr seg? “New Wave” er et skjellsettende veiskille for Against Me!, og en av 2007s absolutte høydepunkter i punkrock-genren. Applaus!
Rating:. Et gjenforent American Steel er tilbake etter seks års opphold. “Destroy their Future” er et velsmidd stykke tilgjengelig punk med harmoni, energi og melodi.
Det er fortsatt mulig å gjenkjenne bandet fra debuten “Rogue’s March”, men musikalsk sett er de spisseste piggene i hanekammen klippet av, og erstattet med velfrisert, stylet hår. Det mest rølpete erkepunk-uttrykket er borte, men vokalist Henderson følger forsatt syng-med-den-stemmen-du-har-prinsippet. Dog med betydelig mindre vræl enn før.
American Steel legger seg et sted mellom protest-punk og Dropkick Murphys uten The Pogues-inspirasjon, og med et melodibilde inspirert av amerikansk pop og rock. Nesten som om Bruce Springsteen spiller punk a la Social Distortion. Sangene veksler mellom medium høyt tempo og roligere saker på en forbilledlig måte, selv om de raskeste og hardeste fungerer aller best, som “Dead and Gone”, “Razorblades” og “Or, Don’t You Remember?”.
Bandet vil antakelig skuffe sine eldste die hard fans, men dem det jo ikke så mange av når alt kommer til alt. Det er ikke akkurat ødeleggelse av bandets fremtid dette handler om, snarere kan American Steel meget vel ha sikret framtiden sin på punkens stjernehimmel enn å ødelegge den.
Punkrock. Legg til litt heavy metall influenser og en tydelig mengde hardcore. Det er hva Strung Out normalt burde bedrive på “Blackhawks over Los Angeles”. I stedet serverer de tyggegummipoppunk og stormannsgal stadionrock. Og ja, det er neste like ille som det høres ut.
Etter suksessen med “Exile in Oblivion” er nemlig forventningene om ikke skyhøye, så definitivt til stede. Det tar imidlertid ikke mange sekundene å fastslå at de ikke innfris. Strung Out har nemlig tatt en annen vei enn hva man kunne forvente etter suksessen med nevnte album. Det meste av hardcore og heavyrock inspirasjoner er borte, og dermed har Strung Out kastet babyen ut med badevannet, eller frivillig pådratt seg musikalsk prolaps. Det var nemlig den energiske blandingen av melodiøs punk, heavy og energisk hardcore som gjorde “Exile in Oblivion” til et strålende album.
“Blackhawks Over Los Angeles” er påfallende mindre energisk, og mangler både sprut og overskudd. Strung Out får fortsatt bonuspoeng for gitarsoloer og licks, og noen godkjente spor, som blant annet tittelkuttet og “Calling”, er mer enn bra nok. Men alt i alt blir “Blackhawks Over Los Angeles” for ujevn, koselig og snill.
Strung Out trenger å spytte ut tyggisen, trykke hardere på fuzzboksen og finne tilbake til vinneroppskriften fra “Exile in Oblivion”.
Jo da, det er deilig med pompøs og progressiv hard stadionrock. Coheed and Cambira trykker skamløst på de rette 80-tallsknappene, og på sitt beste er “No World for Tomorrow” en nytelse i følsom rock.
“No World for Tomorrow” er et hakk mer kommersiell enn forgjengeren “Good Apollo, I’m Burning Star IV…”, som var litt råere, litt særere og egentlig litt mer spennende. Noe av det som gjør Coheed and Cambria til et spesielt band er nettopp det å tørre å være litt sære og annerledes. Det er ikke noe galt med kommersiell rock, men i på “No World for Tomorrow” blir det til tider litt i overkant mye smørsang og lite progresjon.
Det er ikke stort å høre til hardcorehistorikken bandets nye trommis Chris Pennie har med seg fra Dillinger Escape Plan, selv om også Coheed and Cambira eksperimenterer. At NRKs og JR Ewings Erlend Mokkelbost mener Coheed and Cambira er et “elendig drittband” og skylder på Coheed and Cambria for at JR Ewing ble oppløst er interessant i seg selv, like mye som det er tragikomisk.
Alt i alt en helt ok skive, som ikke når helt opp til forgjeneren.
En radikal endring i Monster Magnet-formelen ville vært en større begivenhet enn oppdagelsen av intelligent liv i verdensrommet. Med Dave Wyndorffs mangeårige dopbruk og tilhørende overdoser må jo kreativiteten og konsentrasjonen lide i det lange løp.
Det starter lovende. Tittelsporet “4-Way diablo” og “Wall of Fire” er av god gammel Monster Magnet klasse, og gir godfot. Resten av albumet er mer eller mindre et langt gjesp. Låtene ikke sterke nok, refrengene sitter ikke helt som de skal, og lydbildet er overraskende soft.
Dette er ikke et direkte dårlig album, problemet er at Monster Magnet ikke evner å være verken monster eller magnet. Bare uengasjerende og unødvendig. Det er lov å håpe på at låtene vokser, som de beste skivene gjør, skjønt jeg tviler. “4-Way Diablo” blir ikke sendt med ubemannede romskip som eksempler på den beste musikken menneskeheten har skapt. Til det har vi Monster Magnet-klassikerne “Spine of God”, “Dopes to Infinity”, “Powertrip” og “Superjudge”.
Dette smaker fugl. Et rockeband uten vokalist mangler åpenbart et av de viktigste instrumentene, og bør derfor inneha andre, spesielle ferdigheter. Som evnen til å se usannsynlig bra ut. Eller evnen til å snekre intrikate og besnærende låter uten refreng. Nå har Pelican valgt å satse på musikken, og tar til gjengjeld munnen full. Det kan nemlig virke som manglende vokal til de grader har fått Pelican til å fokusere utelukkende på låtskrivingens edle kunst. Man trenger ikke være musiker eller musikknerd for å sette pris på Pelicans variasjoner over tema eller evnen til å stadig finne på uventede vendinger.
I motsetning til Isis og Cult of Luna, som også maler med bred pensel i mye av det samme kontrastfylte dynamiske landskapet, trekker Pelican aldri ut i sluggemetall, depressivt mørke eller langdrag.
“City of Echoes” kunne blitt en real kalkunskive dersom bandet hadde stolt på at utseendet gjør jobben. I stedet blir “City of Echoes” en musikalsk glidflukt over et progressivt post-rock landskap, med avansert musikalsk historiefortelling som resultat.
Så kan man jo bare spekulere hvordan dette bandet ville vært med vokal og good looks.
Dette er særdeles solide saker, fra det imponererende åpningssporet “Crushed to Dust”, som også er skivas hardeste låt, via “Writings on the Wall”, den stemningsfulle og beint fram gåsehudfremkallende “The Boy in the Attic”, til “Myron & Cole”. Jo da dette er innovativ og gjennomført fantastisk musikk i twilight zone mellom pop, rock og metall.
Det hviler en sterk uhygge over noen av låtene, særlig i “The Boy in the Attic” finnes det spesielle og uhyggelige stemninger. Noe av uhyggen kan forklares med hovedmann Tchorts bakgrunn: Det eneste gjenværende medlemmet fra den opprinnelige besetningen i Green Carnation, Tchort (Terje Vik Schei), har tidligere spilt i både Emperor og Satyricon. Nå for tiden er han i tillegg aktiv i Black Metal bandet Carpathian Forest og dødsmetall bandet Blood Red Throne. Med denne bakgrunnen kan man tro at Green Carnation er et rått og brutalt metallband, men den gang ei. A Blessing in Disguise er en manifestasjon av hvordan metall kan høres ut når den orienterer seg mot progressiv rock og pop. Uredd bruk av keyboard og piano hører med i lydbildet, men er ikke for langt fremme i miksen.
Har du ennå ikke skjønt et skvadder av hva jeg prøver å fortelle, forestill deg Tool, Radiohead og Pink Floyd på en gang.
Dette er like mye/lite et metall-album som det er et vakkert, mørkt og gotisk progrock-album. Interessant nok er “A Blessing in Disguise” utgitt på ekstremlabelen Season of Mist, som også har utgitt band som Mayhem og Necrophagia. Noe sier meg at Green Carnation blir interessante utenfor undergrunnen etter denne skiva.
Gamle fans hever nok muligens et øyebryn her og der, mens uinvidde bør strømme til og bli bergtatt av den vakre og uvanlige musikken til Green Carnation. Det eneste som trekker litt ned er at skiva en sjelden gang føles litt snill og forsiktig. Men hva venter du på, løp og kjøp dette norske mesterverket før alle andre gjør det!
[Kommentar: Dette er en lett redigert utgave av den opprinnelige anmeldelsen fra Musiq.no. Fire år etter er dette forsatt en av mine absolutt mest spilte skiver gjennom tidene, riktig nok i bilen. Må se å få rippet den til mp3, men den har hakk og riper...]
Mer steingal ørkenrock fra Josh Homme et al.
Hvis Queens of the Stone Age-sjef Josh Homme inviterer deg til en langhelg i Ranco De La Luna Studio i Joshua Tree ørkenen, bør du kaste deg på første fly. Denne gangen gjorde blant andre PJ Harvey, Chris Goss, Twiggy Ramirez, Dean Ween og Dave Catching nettopp det. Det er med andre ord ingen store bomber i utvalget av musikere, muligens med unntak av Polly Jean, som forøvrig bidrar med vrengvokal på skivas mest plagsomme spor, There Will Never be a Better Time. Sånn kan det altså gå når man spiller rett inn på første opptak.
Alt er som det pleier, irritasjonsmomentene er mange, og utvalget gromlåter er noe større enn ved enkelte tidligere sesjoner. Åpningssporet Dead In Love kunne vært / kommer til å bli QOTSA-materiell, og I Wanna Make It Wit Chu fortsetter ørkentradisjonen med funky pop. Covered in Punks Blood er skivas råeste, og deretter bærer det utfor bakke med støy, fjas, desertpunk, bluegrass og stoner i en salig blanding. In My Head…or Something bør og nevnes, lett psykedelisk stonerpop med fint refreng, som får meg til å tenke på hvor vidunderlig popmusikk Josh Homme kommer til å lage den dagen han får lyst til å utfordre popbransjen.
I stonermiljøet går bølgene til dels høyt, det ropes om sell-out, melking, tidenes billigste cover, og selvfølgelig om stadig dårligere skiver, også kjent som “alt var bedre under krigen”-fenomenet. Et poeng er uansett at mens Desert Sessions 1 & 2 fortsatt står som to påler, er vol 9 & 10 neppe en plate du må ha.
[Red.anm: Dette er en lett redigert utgave av anmeldelsen som opprinnelig sto på Musiq.no i 2003]
Rating: 
Against Me! tar en overraskende ny vending i forhold til backkatalogen. De første syv kuttene har alle singelpotensiale, og “Thrash Unreal”, “White People for Peace” og “Borne On The FM Waves Of The Heart” og “Piss And Vinegar” kommer som perler på en snor.
Siste kommentarer