Snadder-crust

Crust er tross alt den nye vinen, og Eskatol kan lett nå et bredt publikum i noe en smal genre. Saft suse for en debut.

Fakta:

www: myspace.com/beyondtheeskatol

Utgitt: 30.11 2009

Label: Diger / Tiger

Spor:

01: Dype spor
02: Frierferd
03: Hevn
04: Siste dans
05: Blindveier
06: Med knyttet hånd
07: Hellig system
08: Fane av løgner
09: Eksistensur
10: En krypende frykt
11: Kneblet
12: Mørkeredd
13: Med makt
14: Synkende skip

Rating: 5 out of 6 stars

“Applaus!”

Polar Bear Club stiller seg bredbeint et sted midt mellom post-hardcore, alternativ rock, melodiøs hardcore punk og indie.

Med hint til sene 90-tallshelter som Hot Water Music og At the Drive-In, og en smule av ømheten til The Mars Volta, er de på sitt andre album blitt et band å regne med.

“Chasing Hamburg” byr på fin dynamikk, med stillfarne partier og mer eksplisitte og kraftfulle uttrykk. Det er klart som vievann at polarbjørnene nytes aller best når de ikke legger fingrene imellom, men trøkker på med fullt øs pøs.

Det som gjør at plata vokser for hver gjennomlytting er bandets grunnleggende forståelse og ferdigheter for øvelsen “Zen og kunsten å variere”, som kort oppsummert kan beskrives slik:
1: Ikke overdriv.
2: Ikke dra ting ut i langdrag.
3: Gjør det enkelt og greit.

Dette er forøvrig en øvelse langt over gjennomsnittet av band som forsøker seg i tryner ettertrykkelig på.

I tillegg kommer den slett ikke ueffne evnen til å skrive låter som det er mulig å synge med på og huske.

Applaus!
Se og hør Polar Bear Club – Light of Local Eyes:

Fakta og statistikkavdelingen

Utgitt: 8. september 2009

Sted: Rochester & Syracuse, New York

Label: Bridge 9 / Indie

www: myspace.com/polarbearclub
 

Spor:

1) See The Wind
2) Living Saints
3) Boxes
4) Take Me To The Town
5) Drifting Thing
6) Light Of Local Eyes
7) Song To Persona
Old Fisher Burial Ground
9) One Hit Back
10) Chasing Hamburg

“Et smykke”

“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.

Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.

Dette er steinhard popmusikk på sitt aller beste. Skjønt, pop og pop. Populært er det i hvert fall, de fleste anmeldelsene er euforiske, og det med god grunn.

Baroness sammenliknes naturlig nok ofte med “storebrødrene” og delstatskollegene Mastodon, men må ses på som en egen, litt mindre sær lillebror. Denne lillebroren har nå har levert et realt “feel good metal album of the year”. Sammenlikningene som er gjort med så forskjellige størrelser som QOTSA og The Beatles er heller ikke helt søkt.

“Blue Record” er mindre aggressiv enn debutskiva “Red Album“, men fortsatt utfordende nok til at den tåler et hundretalls gjennomhøringer. Den er aldri utfordrende på en dillete, arty-farty-tidssløsende måte. Det er akkurat passe med avbrekk, psykedelia, prog og sluggerock, og fullt av melodier, middelalderske gitartemaer og variasjoner over tema.

Fantastiske låter som “Steel that Sleeps the Eye”, “Swollen and Halo”, “The Sweetest Curse” og “The Gnashing” bidrar til at skiva når opp til nevnte Mastodons nivå, og gjør “Blue Records” til en verdig konkurrerent til tittelen “Årets metalalbum”.

Dersom du er enig i en eller flere av disse påstandene:

a) Pelican bør snart begynne å synge
b) Mastodon blir for hardt
c) QOTSA har tapt seg i dette årtusenet
d) Isis er for sært

så er dette albumet du har våte drømmer om.

Det norske språket blir litt smått noen ganger. Hadde dette vært tysk kunne det stått “wundershön” og “herlich” uten at det ble klissete. “Vidunderlig” og “herlig” passer litt dårlig om metal, men skitt au. Dette er tross alt et vidunderlig og herlig album.

Du har skjønt det nå, eller? Hva venter du på? Sitt ikke her og kast bort tiden din, løp og kjøp, for eksempel på Tiger. Til og med coveret er superdupert, og gjenspeiler på en treffende måte skivas innhold og tittel.

I en begrenset periode ligger hele skiva på myspace.com/yourbaroness.

Nyt Baroness video “A Horse Called Golgotha”

Noen anmeldelser:

• 4.5/5 sputnikmusic.com
• 9/10 zmemusic.com
• 8/10 popmatters.com
• 10/10 musikknyheter.no

Fakta- og statistikkavdelingen:

www: www.myspace.com/yourbaroness

Label: Relapse/VME

Utgitt: 12. oktober 2009

Spor:

1 Bullhead’s Psalm 1:20
2 The Sweetest Curse 4:30
3 Jake Leg 4:23
4 Steel That Sleeps the Eye 2:38
5 Swollen and Halo 6:35
6 Ogeechee Hymnal 2:35
7 A Horse Called Golgotha 5:21
8 O’er Hell and Hide 4:22
9 War, Wisdom and Rhyme 4:25
10 Blackpowder Orchard 1:00
11 The Gnashing 4:17
12 Bullhead’s Lament 2:59

“Katatonia tar en Coldplay”

Det er neppe tilfeldig at “Night Is the New Day” lanseres på høsten. For dette er dystre saker, som skapt for en mørk og depressiv årstid.

Det åpner riktignok ganske oppløftende, i kjent Katatonia-tralt med “Forsaker” og “The Longest Year”. Dog må “The Longest Year” være det mest kommersielle bandet har gjort, og minner litt om en utgave av landsmennene Kent, med smått irriterende generiske synth loops, som også går igjen ved flere anledninger over hele skiva.

På spor tre og fire (”Idle Blood” og “Onward Onto Battle”) tar bandet en mer doomy og mørk, poppete og progressiv vei videre. Sikkert til glede for Opeth fans og/eller nye lyttere, men til delvis irritasjon for andre. Sånn fortsetter det, med avveksling mellom det innadvente og lavmælte, og det mer metallorienterte. Katatonia tar rett og slett en Coldplay.

Alt i alt blir det for mye mumlig, og for lite utagering. At Mikael Akerfeldt i Opeth utroper dette til tiårets heavyskive er illevarslende i seg selv.

Noe av det som gjør Katatonia til et spesielt band er variasjonen mellom rolige partier, prog, og de mer tilgjengelige rock/metall partiene med innslag av harmonier og disharmonier.Dette er fortsatt til stede, men så var det dette med “kjernevirksomhet” da. Her har bandet beveget seg for langt vekk fra kjernen sin, og dermed fjernet seg for langt fra det de er aller best på.

For all del, “Night Is the New Day” er tidvis strålende og vel verdt å høre. Vokalprestasjonene til Jonas Renkse er på et nytt nivå, men skiva fremstår alt i alt som en litt søvndyssende nedtur etter den fenomenale “Viva Emptiness” og den ikke fulllt så fenomenale men vellykkede “The Great Cold Distance”.

Fakta:

www: http://katatonia.com/ www.myspace.com/katatonia

Label: Peaceville/Tuba

Utgitt: 2. november 2009

Spor:

1 Forsaker 4:04
2 The Longest Year 4:37
3 Idle Blood 4:21
4 Onward Into Battle 3:49
5 Liberation 4:16
6 The Promise of Deceit 4:15
7 Nephilim 4:25
8 New Night 4:25
9 Inheritance 4:28
10 Day & Then the Shade 4:26
11 Departer 5:27

Rating: 2 out of 6 stars

“Talentløst”

Grunnen til at Billy Talent III låter talentløst skyldes det e(n)kle faktum at det tidligere poppunk-bandet nå spiller regelrett sutrete og emosjonell popmusikk, med tyggegummivokal kamuflert av et litt røft ytre rockeuttrykk.

Der bandet tidligere har balansert på riktig side av den hårfine linjen mellom kommersiell punkpop og kommers radiopop, har de nå åpenbart vrikket ankelen i det de tråkket over, havnet på feil side og solgte sin punksjel (om de noen gang har hatt en) for en neve sølvpenger.

På “Billy Talent III” er nemlig det meste som kan minne om tempo, energi og intensitet, som tidligere kjennetegnet bandet, rett og slett borte, fraværende, finito, kaput.

Det er en lidelse å komme seg gjennom skiva, kun sporene “Saint Veronika” og “Tears into Wine” er tålelige.

Hovedproblemet er at “Billy Talent III” rett og slett mangler baller, og får Blink 182 og Sum 41 til å fremstå som regelrette genier.

Norske anmeldelser:

Hvordan denne skiva får gode anmeldelser i Puls (”…kruttsterk melodisk rock…” du liksom) og Dagsavisen (5/6) er intet mindre enn ubegripelig.

Et knippe mer nøkterne anmeldelser:

• 3/6 Aftenposten/Oslopuls
• 4/6  Dagbladet
• 4/6 Mann
• 5/10 Musikknyheter
• 4/6 NRK Lydverket
• 3/6 Tromsø by

Spor:

1 Devil on My Shoulder 3:50
2 Rusted From the Rain 4:13
3 Saint Veronika 4:10
4 Tears Into Wine 4:13
5 White Sparrows 3:15
6 Pocketful of Dreams 3:54
7 The Dead Can’t Testify 4:28
8 Diamond on a Landmine 4:31
9 Turn Your Back 3:22
10 Sudden Movements 3:39
11 Definition of Destiny 3:39

Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.

Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:

There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)

Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris

Lydverket møter Mastodon:

Norske anmeldelser:

• 5/6 i Aftenposten
• 5/6 i BT
• 5/6 i Dagsavisen
• 5/6 i Dagbladet
• 10/10 på Heavymetal.no
• 5/6 på Nettavisen
• 6/6 i VG

Fakta:

www: mastodonrocks.com

Utgitt: 24. mars 2009

Label: Reprise

Spor:

1 Oblivion 5:46
2 Divinations 3:39
3 Quintessence 5:27
4 The Czar 10:55
I. Usurper
II. Escape
III. Martyr
IV. Spiral
5 Ghost of Karelia 5:25
6 Crack the Skye 5:54
7 The Last Baron 13:00

Dette er en deilig plate. Den blir stadig vekk klassifisert som punk, men The Gaslight Anthem i lett polert utgave anno 2008 er like mye stadionrock og indierock.

The Gaslight Anthem har skapt tildels furore med sin miks av New Jersey rock alá Bruce Springsteen, klassiske folk punk tema av typen The Clash / Joe Strummer, blandet med melodien og melankolien til The Cure, og intensiteten og energien til The Killers. Til sammen blir dette ikke hardt i det hele tatt, til det er soundet for lett, polert og uten fuzz.

Til gjengjeld blir det fengende og finfin rock med klassiske gutte- og jentetemaer som “wasted nights” og “wasted lives”.

Snurr film og lyd, også kjent som V I D E O : The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound

Ankepunktet er at skiva ikke er særlig dyp, den er lett å like og vrien å glemme, men det kan du jo bare gi beng i om du er i modus for litt enkel og grei partyrock.

The Gaslight Anthem ble utropt til “Best New Band 2008″ av Kerrang!. Hadde de hatt et tøffere og råere lydbilde, og et lag til med gitarer, som på tidligere utgivelser, kunne de like gjerne vært kåret til årets punkband. Da ville de vært nærmere helter som Dropkick Murphys og Against Me!

Hør forskjellen fra forrige skiva “Sink or Swim”: The Gaslight Anthem – “I’da Called You Woody, Joe”

Norske anmeldelser:

• 4/6 i BT
• 5/6 i Dagbladet
• 5/6 i Ostlendingen (må være et magasin for ost!)
• 5/6 i Panorama

Fakta F:

www: gaslightanthem.com
Utgitt: 18 august 2008
Label: SideOneDummy / Tuba
Spor:

1 Great Expectations
2 The ‘59 Sound
3 Old White Lincoln
4 High Lonesome
5 Film Noir
6 Miles Daves & the Cool
7 The Patient Ferris Wheel
8 Casanova, Baby!
9 Even Cowgirls Get the Blues
10 Meet Me By the River’s Edge
11 Here’s Looking At You, Kid
12 The Backseat

Stemningen er hele veien upåklagelig, men så driver da også Bon Jovi i underholdningsbransjen. Hele showet er svært publikumsvennlig og profesjonelt (det motsatte av denne bloggen). Etter over 20 år kan Jon Bon Jovi og Richie Sambora (er det forresten noen som vet navnet på de andre medlemmene i bandet?) såklart kunsten å dirigere publikum, piske opp stemningen og si de rette tingene til rett tid. De vet hva publikum vil ha, og spiller alle hits og svisker som “Living on a Prayer” (mest pop, allsangen må ha blitt hørt over hele vestkanten!), “Bed of Roses”, “Dead or Alive” og “It’s My Life”. Mens regnet bøttet ned covret “Here Comes the Sun”, og jaggu sluttet det nesten å regne.

Bon Jovi kommer med en stor produksjon. Lyden er behagelig, men litt for lav og ullen, og med dempet gitarlyd.

Etter nesten to og en halv time med en hitparade som avsluttes med en laaang “Bad Medicine”-medley er ihvertfall ryggen min, og folk flest godt fornøyd. Tipper at Bon Jovi og er tilfreds med 30000 mennesker x 600 -det skulle bli ca 18 mill kr bare i billettinntekter.

PS. Konserten som det i lang tid var komplett umulig eller grisedyrt å skaffe billett til var oversvømt av svartebørshaier som fallbød hverandre. Måtte dette være en dyr lærepenge!

Settliste:

Lost Highway
Born To Be My Baby
You Give Love A Bad Name
Raise Your Hands
Runaway
Just Older
Here Comes The Sun
Always
Whole Lot Of Leavin’
In These Arms
Someday I’ll Be Saturday Night
Captain Crash & The Beauty Queen From Mars
I’ll Sleep When I’m Dead
It’s My Life
Keep The Faith
I’ll Be There For You

Blaze Of Glory
Have A Nice Day

Who Says You Can’t Go Home
Livin On A Prayer
Bed Of Roses
Wanted Dead Or Alive
Bad Medicine
Rockin’ All Over The World

Andre anmeldelser fra konserten:

4/6 i Dagsavisen (bilder)

Puls

5/6 i Aftenposten

4/6 i Dagbladet

4/6 i VG

“… We wound up chosing the songs that sounded like they were written for us – by us even – and ended up with an album that’s one hundred percent The Hellacopters. In other words, it’s not a case of “hey, we don’t have any songs – let’s just record a bunch of covers and get it over with” … Why the secrecy? Well, by not announcing that we’re releasing a “cover album”, rather than just a new album – which is how we see it – we’re trying to avoid any preconceived ideas people might get about it. We basically want people to listen to the album for what it really is: our new album.

Distributøren Tuba sitt presseskriv gir heller ingen hint om dette. Resultatet er at to anmeldere ikke har nevnt eller vært klar over det faktum at dette er en coverskive, og triller terning i (tilsynelatende?) ren uvitenhet frem til NRK Lydverket “avslører hemmeligheten“:

• Terningkast 3 fra Harald Fossberg i Aftenpostens oslopuls
• Torgrim Øyre kaster femmern i Dagbladet

Andre anmeldere har derimot fått med seg at Head Off er en coverskive:

• Egon Holstad gir femmern i Nordlys
• 7/10 i Musikknyheter.no

Men nok om det. Hvordan låter det da når The Hellacopters spiller andres favorittlåter? Vel. Det låter som om de skulle skrevet låtene selv (noe som var meningen), og lydbildet er slik det har vært de senere år. Personlig liker jeg aller best The Hellacopters tidlige skiver, som Supershitty to The Max”: det røffe og upolerte soundet og den fandenivoldske pønkenergien, fremfor den glattere stadionrocken de har lirt av seg de seneere årene. Nevnte New Bomb Turks’ “Veronica Lake” er kanskje det aller sterkeste sporet.

Alt i alt et verdig farvel og et artig pek fra skandinavias fremste fanebærere av høyoktanrock.

Kongen av scandi-rawk er død, lenge leve kongen! (Hellacopters er død, lenge leve Hellacopters)!

Første video fra Hellacopters Head Off er In The Sign of Octopus: