Alt som er hardt: Hardcore – Metal – Punk – Hard Rock – Metalcore – Blog
Rating: 
Dypt forankret i streng hardcore, crust og metall, og med medlemmer fra band som Betongbarn og Summon the Crowes, befinner Eskatol seg et sted mellom mer kjente størrelser som From Ashes Rise, Totalt Jävla Mörker og Converge.
Rating:
Polar Bear Club stiller seg bredbeint et sted midt mellom post-hardcore, alternativ rock, melodiøs hardcore punk og indie.
Med hint til sene 90-tallshelter som Hot Water Music og At the Drive-In, og en smule av ømheten til The Mars Volta, er de på sitt andre album blitt et band å regne med. Fortsett å lese ‘Polar Bear Club: Chasing Hamburg’
Rating:
“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.
Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.
Fortsett å lese ‘Baroness: Blue Record’
Rating:
Det er neppe tilfeldig at “Night Is the New Day” lanseres på høsten. For dette er dystre saker, som skapt for en mørk og depressiv årstid.
Det åpner riktignok ganske oppløftende, i kjent Katatonia-tralt med “Forsaker” og “The Longest Year”. Dog må “The Longest Year” være det mest kommersielle bandet har gjort, og minner litt om en utgave av landsmennene Kent, med smått irriterende generiske synth loops, som også går igjen ved flere anledninger over hele skiva. Fortsett å lese ‘Katatonia: Night Is the New Day’
Rating:
Grunnen til at Billy Talent III låter talentløst skyldes det e(n)kle faktum at det tidligere poppunk-bandet nå spiller regelrett sutrete og emosjonell popmusikk, med tyggegummivokal kamuflert av et litt røft ytre rockeuttrykk.
Der bandet tidligere har balansert på riktig side av den hårfine linjen mellom kommersiell punkpop og kommers radiopop, har de nå åpenbart vrikket ankelen i det de tråkket over, havnet på feil side og solgte sin punksjel (om de noen gang har hatt en) for en neve sølvpenger. Fortsett å lese ‘Billy Talent: Billy Talent III’
Ikke verst. “Ekte live” er det og – jaggu var ikke vokalen til Troy en tanke sur. Pyttsann.
Takk til flinke Pyro for originalinnlegget.
Rating: Crack the sky er nok et grensesløst mesterverk fra Mastodon, og prisen for årets rakettforsker blir heller ikke denne gangen tildelt den som kommer frem til at bandet fortsetter sin utforskende og progressive metal på et nytt konseptalbum.
Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.
Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:
There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)
Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris
Fortsett å lese ‘Mastodon: Crack the Skye’
Rating:
Dette er en deilig plate. Den blir stadig vekk klassifisert som punk, men The Gaslight Anthem i lett polert utgave anno 2008 er like mye stadionrock og indierock.
The Gaslight Anthem har skapt tildels furore med sin miks av New Jersey rock alá Bruce Springsteen, klassiske folk punk tema av typen The Clash / Joe Strummer, blandet med melodien og melankolien til The Cure, og intensiteten og energien til The Killers. Til sammen blir dette ikke hardt i det hele tatt, til det er soundet for lett, polert og uten fuzz.
Til gjengjeld blir det fengende og finfin rock med klassiske gutte- og jentetemaer som “wasted nights” og “wasted lives”.
Fortsett å lese ‘The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound’
Rating:
Gamlistreff igjen! Selv om en og annen yngre fan hadde tatt veien, var aldersgruppen 30-45 overrepresentert i forhold til landets generelle befolkningsstatistikk. Stadionkonserter med denne målgruppen og kommersielle vellykket rock blir fort en trivelig og gedigen bygdefest, og Bon Jovi er intet unntak. Her hadde fans fra hele landet samlet seg, med alle kommuner og dialekter representert.
Stemningen er hele veien upåklagelig, men så driver da også Bon Jovi i underholdningsbransjen. Hele showet er svært publikumsvennlig og profesjonelt (det motsatte av denne bloggen). Etter over 20 år kan Jon Bon Jovi og Richie Sambora (er det forresten noen som vet navnet på de andre medlemmene i bandet?) såklart kunsten å dirigere publikum, piske opp stemningen og si de rette tingene til rett tid. De vet hva publikum vil ha, og spiller alle hits og svisker som “Living on a Prayer” (mest pop, allsangen må ha blitt hørt over hele vestkanten!), “Bed of Roses”, “Dead or Alive” og “It’s My Life”. Mens regnet bøttet ned covret “Here Comes the Sun”, og jaggu sluttet det nesten å regne.
Bon Jovi kommer med en stor produksjon. Lyden er behagelig, men litt for lav og ullen, og med dempet gitarlyd. Fortsett å lese ‘Bon Jovi – Ullevaal stadion, Oslo 18 06 2008′
Rating: Hellacopters’ siste verk skaper litt rabalder i deler av norsk musikkpresse. Head Off er nemlig Hellacopters sin hyllest til andre band, i form av en samleskive med verker fra artister som Dead Moon og New Bomb Turks. Og det har ikke alle norske anmeldere fått med seg, noe som nettopp var hensikten ifølge hellacopters.com:
“… We wound up chosing the songs that sounded like they were written for us – by us even – and ended up with an album that’s one hundred percent The Hellacopters. In other words, it’s not a case of “hey, we don’t have any songs – let’s just record a bunch of covers and get it over with” … Why the secrecy? Well, by not announcing that we’re releasing a “cover album”, rather than just a new album – which is how we see it – we’re trying to avoid any preconceived ideas people might get about it. We basically want people to listen to the album for what it really is: our new album.
Distributøren Tuba sitt presseskriv gir heller ingen hint om dette. Resultatet er at to anmeldere ikke har nevnt eller vært klar over det faktum at dette er en coverskive, og triller terning i (tilsynelatende?) ren uvitenhet frem til NRK Lydverket “avslører hemmeligheten“:
Andre anmeldere har derimot fått med seg at Head Off er en coverskive:
Men nok om det. Hvordan låter det da når The Hellacopters spiller andres favorittlåter? Vel. Det låter som om de skulle skrevet låtene selv (noe som var meningen), og lydbildet er slik det har vært de senere år. Personlig liker jeg aller best The Hellacopters tidlige skiver, som Supershitty to The Max”: det røffe og upolerte soundet og den fandenivoldske pønkenergien, fremfor den glattere stadionrocken de har lirt av seg de seneere årene. Nevnte New Bomb Turks’ “Veronica Lake” er kanskje det aller sterkeste sporet.
Alt i alt et verdig farvel og et artig pek fra skandinavias fremste fanebærere av høyoktanrock.
Kongen av scandi-rawk er død, lenge leve kongen! (Hellacopters er død, lenge leve Hellacopters)!
Første video fra Hellacopters Head Off er In The Sign of Octopus:
Siste kommentarer