Headbangers blogg

Rating:

2006′ beste i sin genre? Rett-på-sak, engasjert melodirik hardcore punk med politisk korrekte tekster og instilling til det meste her i verden. Med en vokalist fra Ungarn, handler låta “Powerty for All” om livet bak jernteppet:

The price of freedom,
is worth it to me
Fighting
A revolution
Fighting
For human rights
The Cheka, the Stazi
The human tragedies
The casualties of the state
Fifty years,
a tragic philosophy
Fifty years,
collective suffering
Fifty years,
we’re the casualties
of the state

Livet bak jernteppet var jo heller ikke til å kimse av. Noe forøvrig Scream gjorde da det som eneste(?) norske medie ga skiva komplett slakt. Kanskje ikke så rart, mediet tatt i betraktning. Vokalen er særegen i sitt høye toneleie, men burde jo kanskje være tålbar for metallhuer som likevel er vant til kastratsang.

Vi andre kan heller kose oss som best vi kan, og konstantere at plata står som en påle på solid grunn ett år etter utgivelsen.

“Bleeding” video:

Og som ikke det var nok; Ignite har vett til å ha en hjemmeside med snacksy innhold, drøssevis av livevideoer og bilder, med mer: Igniteband.com

Rating:

The Unseen høres ut slik Turboneger kunne/burde/skulle ha gjort (stryk det som ikke passer) hvis de hadde styrt unna stadionrock-sporet, og heller utforsket punken videre etter gjenforeningen i 2003. Dette er deathpunk anno 2007: Allsangvennlig, superenergisk, melodiøs og rask hardcore punk med oi! / street punk influenser. Sånn skal det gjøres!

The Unseen bringer kanskje ikke så mye (*blødmeadvarsel*) usett eller uhørt til verden, “Internal Salvation” skiller seg ikke nevneverdig fra forgjengeren “State of Discontent” annet enn at låtene er et lite hakk mer minneverdige. Ellers er soundet og oppskriften mer eller mindre lik, men det er noe befriende upretensiøst med band som dette, som bare drar på, skive etter skive. Alle trenger nemlig ikke finne seg sjæl på nytt, gang etter gang, når kruttet og hjulet alt er oppfunnet. Da er det nok å levere varene i ekspressfart.

Interessant(?) fakta: Ingen andre norske medier har anmeldt “Internal Salvation” ennå.

Break Away video: (kanskje ikke det aller største høydepunktet på skiva)

Rating: .

The Alchemy Index 1-2 starter usannsynlig lovende med åpningssporet “Firebreather”. “Firebreather” er en klar kandidat til årets låt, og er enda et hakk kvassere enn åpningssporet “Image Of The Invisible” på forgjengeren “Vheissu”. Det er vanskelig å lage bedre kommersiell MTV-hardcore (i positiv forstand) enn dette: Svevende, tung og catcy hardcore, med et enormt allsangpotensiale. Jo da, det virker som om Thrice har funnet gullformelen denne gangen.

Men det er ikke gull alt som glitrer. De påfølgende sporene ”The Messenger”, “Backdraft”, “The Arsonist” og “Burn the Fleet” er helt greie og til tider mer enn det, mens resten av albumet blir en nedtur, der det søles vekk i en endeløs rekke av substansløse eksperimenter i retning Sigurd Ros og Radiohead på en uinspirert dag. Ikke et vondt ord om de nevnte, som lager flott og storslagen eksperimentell musikk og tråkker opp egne stier. Det gjør forsåvidt også Thrice, men når bandet til de grader sitter på hardcore-vinnerformelen, så velger de å kaste vekk mulighenten til å lage årets hardcore-skive til fordel for mer middelmådige eksperimentell chill-out muzak. Er det nødvendig? Nei, nei og atter nei. If it ain’t broken, don’t fix it.

I tillegg er det betimelig å spørre hva det skal være godt for å forføre lytteren med åpningssporet, når resten av albumet til de grader følger et helt annet spor.

Straffen for å kaste bort et nådegitt talent (eller lure lytteren med “Firebreather”) på den måten Thrice gjør er minst tusen pungknips daglig resten av livet.

“Bødrene Kleinhardt” er av en annen oppfatning. Det er jo lov.

Intervju med Frankie Stubbs fra Leatherface. Opprinnelig publisert på Musiq.no. Er også oversatt til engelsk og publisert på last.fm og Leatherface fansiden Shipyards.

Eksklusivt intervju med Frankie Stubbs, vokalist og gitarist i det legendariske og ekstremt innflytelsesrike pønkbandet Leatherface.

Det startet med en e-postforespørsel i forbindelse med Leatherface-konserten på Gamlebyen Song Festival. Svaret var kort og godt, “come and introduce yourself. have to go for the flight now. stubbs.” En halv time før konserten er han der. Han skiller seg ikke ut fra de øvrige festivaldetakerne, bortsett fra at han er noen år eldre enn gjennomsnittet. Det er bare å introdusere seg. “Mr Stubbs, I presume?…”. Stubbs, som var midt i en samtale med en venn, ville ta praten etter konserten.

En reservert og ikke helt veltilpass Stubbs blir ikke lei seg når han får høre at det bare er tre spørsmål, og at det hele neppe tar mer enn 10-15 minutter.

Har Leatherface noen nytt album på gang?

- Pussig at du skulle spørre om det, vi ble ferdig i studio i går, og har 12 nye sanger klare. Plata blir utgitt av BYO Records, som også har gitt ut de tre forrige skivene våre. I god gammel punkånd avslører han en sterk misnøye med plateselskapene: – Du kan aldri stole på et plateselskap. Så fort du har signert kontrakten, er det over. Frem til du signerer forteller de deg hvor fantastisk alt skal bli, men så fort signaturen er i boks, glemmer de alle fagre løfter. Det er derfor vi aldri har skrevet under en avtale med BYO. Et håndtrykk er det som skal til. Så lenge en avtale er basert på et håndtrykk, går alt greit. Heldigvis er Internett i ferd med å revolusjonere platebransjen, og bandene tar makta tilbake. Det er på tide.

Horsebox, den forrige Leatherface plata, kom i 2000. Det blir med andre ord 3-4 år mellom skivene, men da jeg antyder at det kanskje er litt lite produktivt, forteller Frankie hva bandet egentlig har drevet på med: -Vi har laget babyer! Det må ha blitt i hvert fall 2-3 stykker siden Horsebox.

Bortsett fra babyer, hva har dere ellers bedrevet tiden med?

- En del spillejobber har det jo blitt, men ikke så mange i det siste. Jeg tror dagens konsert er vår første hittil i år. Vi spilte på en festival i Leeds, men … Frankie har litt problemer med å huske akkurat når det var. – Tiden flyr når man har barn.

Leatherface har spilt mange ganger i Oslo, dere er nesten for Norgesvenner å regne?

- Vi har mange venner i Oslo, og når vi spiller her bor vi alttid hjemme hos Monica. Han peker på ei pønkedame i tredveåra før han fortsetter: – Da vi turnerte mye tidlig på nittitallet, var vi alltid innom Blitz. Jeg tror vi har spilt i Oslo 10-12 ganger opp gjennom årene. Leatherface har sågar utgitt “Live in Oslo”.

De tre spørsmålene er besvart, men Stubbs har det ikke travelt. – Forrige intervju jeg ga, var for 3-4 år siden. Jeg hater intervjuer! Men å prate om løst og fast, som nå, går fint. Intervjuer med journalister, diktafoner, skriveblokker, kameraer og slikt, er det kjedeligste som finnes.

Hadde verden vært rettferdig, ville Leatherface vært superstjerner og Stubbs mangemillionær. I stedet tjener Stubbs til salt i grøten som alle andre. – Jeg jobber som produsent i et lydstudio i Sunderland til daglig, og har en sjef og greier. 80-90 % av alle bandene jeg produserer har ingen anelse om hvem jeg er. Jeg trives veldig godt med det, og produserer alt mulig. Pop, rock, drum’n bass… til og med karaoke! Jeg er 41 år, og alt for gammel for et rockestjerneliv. Stubbs tar en slurk Ringnes. – Jeg drikker nesten ikke lenger, dette er min 5 øl i dag, og jeg er ikke engang full.

Så du kommer ikke å fortsette med pønkrock til du er femti-seksti år, som visse andre?

- Nei, det kan jeg aldri tenke meg. Jeg kommer til å spillle musikk og kanskje gjøre konserter, men jeg tviler sterkt på at jeg spiller i Leatherface om 10-20 år.

Tore Andre Flo har ikke akkurat blitt en suksess i Sunderland?

- Nei, men jeg tror ikke det er hans feil. Han har scoret mange mål i alle andre klubber han har vært i, og jeg er sikker på at han kommer til å gjøre det også i Sunderland. Denne sesongen har forresten vært den eneste jeg ikke har sett en hjemmekamp. Det var en forferdelig sesong. [Sunderland rykket som kjent ned fra Premier League i år, journ. anm.]

Konserten i dag var veldig bra, men hvorfor spilte dere ikke I Want the Moon? Og hvorfor spiller du uten plekter?

- Leatherface har laget over 100 låter, og vi kan jo ikke spille alle. I Want the Moon krever to gitarister, og vi er jo en trio nå. Jeg skriver alle sangene på kassegitar, så det er naturlig å spille uten plekter live.

Stubbs viser seg å være en usedvanlig åpen, varm og hyggelig fyr. Ti minutter ble til tre kvarter, men alt har en slutt og vi har ikke samvittighet til å ta mer av tiden hans. Han har tross alt mange venner han skal prate med.

Rating:
Folkrock-pønkerne fra Boston er tilbake med et heidundranes album som passer perfekt til både hverdag og fest!

Dropkick Murphys’ tilhengerskare vokser seg større og større for hvert album, og med Blackout kan de stå foran et definitivt gjennombrudd også ut over punk/hardcore-kretser. Lydbildet og sangene er noe mer polert enn tidligere, og hardcorevibbene litt nedtonet, mens det irske folkemusikkpreget er desto mer til stede. Du vet hva du får, men bandet er til de grader i stand til å levere sterke låter! Sjelden har jeg hørt ei skive i denne genren med så mange sterke sanger, hør bare på Fields Of Athenry, Worker’s Song, Time to go og The Outcast.

Dersom du ikke har hørt Dropkick Murphys før, kan du forestille deg en blanding av Rancid, The Mighty Mighty Bosstones og The Pogues, ca der har du DKM. Musikken har stor spennvidde, og omfatter alt fra i overkant øm irsk folkemusikk til steinhard og allsangvennlig punkrock med sekkepipe, fløyte og mandolin.

I mine ører låter det siste definitivt best, men skiva har ingen dårlige sanger, tvert i mot. Det eneste jeg savner her er litt mer aggresjon à la åpningssporet på Sing Loud, Sing Proud, For Boston.

Med dette er sommerens partyrockskive kommet, fellesferien kan begynne!

[Red anm.: Dette er en lett redigert utgave av en anmeldelse fra musiq.no i 2003.]