Headbangers blogg

Rating: Jeg innrømmer det uten å rødme. Jeg har egentlig ikke peiling på stoda for hardcore / punk scenen i Oslo for tiden. Jeg er tross alt en gammel gretten gubbejævel på snart førti år, som tilfeldigvis hører mye på den type musikk, uten å tilhøre et miljø hvor dette faller seg naturlig. Jeg har for eksempel ikke den fjerneste anelse om bookinggruppa på Blitz i det hele tatt finnes lenger. Men noe sier meg at hardcore punk scena i Oslo neppe er helt i vater. Jeg kan faktisk huske bedre tider, under krigen (alt var jo bedre under krigen! Maten, damene, ja i det hele tatt) for eksempel.

Nok usakligheter, poenget er at det var merkverdig god plass i garasjen, på tross av at selveste Strike Anywhere altså var på Oslo-besøk. Bandet er politisk korrekt som få, og spiller knallfengende, teknisk og melodiøs hardcore punkrock som fungerer både til protest, pølsefest og trening. Hadde de, som sist de var i byen, spilt på nevnte Blitz ville det vært stinn brakke og våte vegger. Stemningen blant de fremmøtte var til gjengjeld brukbar høy, bare synd det ikke var litt flere der.

På hjemmesidene til Garage står det at hovedbandet går på scenen presis kl 2230. Fint å vite for de av oss som er helt avhengig av offentlig transport. Vel, presis ca en time etterpå står Strike Anywhere på scenen, og angsten for å gå glipp av store deler av settet er sterkt til stede. Det skulle imidlertid vise seg at det var ingen grunn til bekymring. Strike Anywhere spilte et altfor kort og konsist sett på ca 45 minutter, med godlåter fra hele karrieren.

Bandet kan sakene sine og raser gjennom låt etter låt, men tar seg likevel tid til litt høflig chitchat innimellom. Det fungerte egentlig utrolig bra, i motsetning til forbandet Death Is Not Glamorous som presterte å spille ei låt de påsto de ikke hadde øvet på (og sånn hørte det jo ut). Nå var Death Is Not Glamorous helt ok, men det var vesentlig nivåheving da Strike Anywhere kom på scenen. Men de kunne vel tatt seg tid til et litt lengre sett? Jeg er alltid tilhenger av at publikum skal ha lyst til å høre mer når bandet takker for seg, men det er ingen grunn til å overdrive heller!

Bilder fra konserten:

Video fra konserten (1 låt):

Rating: Hellacopters’ siste verk skaper litt rabalder i deler av norsk musikkpresse. Head Off er nemlig Hellacopters sin hyllest til andre band, i form av en samleskive med verker fra artister som Dead Moon og New Bomb Turks. Og det har ikke alle norske anmeldere fått med seg, noe som nettopp var hensikten ifølge hellacopters.com:

“… We wound up chosing the songs that sounded like they were written for us – by us even – and ended up with an album that’s one hundred percent The Hellacopters. In other words, it’s not a case of “hey, we don’t have any songs – let’s just record a bunch of covers and get it over with” … Why the secrecy? Well, by not announcing that we’re releasing a “cover album”, rather than just a new album – which is how we see it – we’re trying to avoid any preconceived ideas people might get about it. We basically want people to listen to the album for what it really is: our new album.

Distributøren Tuba sitt presseskriv gir heller ingen hint om dette. Resultatet er at to anmeldere ikke har nevnt eller vært klar over det faktum at dette er en coverskive, og triller terning i (tilsynelatende?) ren uvitenhet frem til NRK Lydverket “avslører hemmeligheten“:

• Terningkast 3 fra Harald Fossberg i Aftenpostens oslopuls
• Torgrim Øyre kaster femmern i Dagbladet

Andre anmeldere har derimot fått med seg at Head Off er en coverskive:

• Egon Holstad gir femmern i Nordlys
• 7/10 i Musikknyheter.no

Men nok om det. Hvordan låter det da når The Hellacopters spiller andres favorittlåter? Vel. Det låter som om de skulle skrevet låtene selv (noe som var meningen), og lydbildet er slik det har vært de senere år. Personlig liker jeg aller best The Hellacopters tidlige skiver, som Supershitty to The Max”: det røffe og upolerte soundet og den fandenivoldske pønkenergien, fremfor den glattere stadionrocken de har lirt av seg de seneere årene. Nevnte New Bomb Turks’ “Veronica Lake” er kanskje det aller sterkeste sporet.

Alt i alt et verdig farvel og et artig pek fra skandinavias fremste fanebærere av høyoktanrock.

Kongen av scandi-rawk er død, lenge leve kongen! (Hellacopters er død, lenge leve Hellacopters)!

Første video fra Hellacopters Head Off er In The Sign of Octopus:

Denne listen over topp 100 punkband er stemt frem av brukerne av punkforumet på musicianforums.com. Se også Topp 100 punkband del II.

1. Dead Kennedys
The Dead Kennedys formed in 1978 in San Francisco, CA after Jello Biafra and Klaus Flouride answered East Bay Ray’s ad to start a band in a local magazine. The 3 joined together with drummer Ted and started playing hardcore-punk together in the every changing SF scene. DK is known by nearly all punk fans because of their revolutionary changes in hardcore-punk, bringing in politically charge lyrics with high quality musicianship. The Dead Kennedys changed hardcore-punk forever.
by Brain Squirmin’ Like a Toad

2. The Clash
The Clash were formed in 1976 when Mick Jones and Paul Simonon got Joe Strummer to quit the 101ers and join their band, soon to be known as the Clash. Their first album had Terry Chimes on drums and blended punk with rock ‘n’ roll and hints of ska and reggae. Topper Headon soon came in as the band’s permanent drummer, and in late 1979 London Calling was released and changed punk (and all music for that matter) forever, moving away from their original sound. The Clash scored some pop hits with their fifth and final album, Combat Rock. With Joe Strummer’s amazing songwriting, Mick Jones’s talent as a guitarist and arranger, Paul Simonon’s “screw Sid Vicious I don’t want to play root notes” basslines, all supported by Headon’s smooth percussion, the Clash defined and perfected punk by playing what they wanted to.
by guns_of_brixton

3. Bad Religion
The most influential band to come out of the 80s Southern California hardcore-punk scene, Bad Religion are, very ironiclly, gods of their genre. They inspired many bands to start up their own bands, playing hardcore-punk and getting a scene started up in there area. And with the founding of Epitaph by Bad Religion’s own Brett Gurewitz, these bands were able to be signed to a label that would respect their needs as musicians and would help them get their name out there. Not only were Bad Religion pioneers in their genre, but they were also proof that punks could be intelligent. With many of the members going to college, finishing college, and even getting Master’s degrees. And this intelligence shows in their music, provoding points of views on religion and politics that could get any young punk thinking differently about the world around him.
by Brain Squirmin’ Like a Toad

4. The Ramones
Starting out in the New York City Underground in 1975, the Ramones played fast, catchy punk rock, taking influence from the New York Dolls and the glue they sniffed. Many consider them the founders of punk and pop-punk. Their 3 chord songs were simple and catchy, everything that punk rock was supposed to be. The Ramones’ first album inspired a ton of bands across the Atlantic. They released great album after great album in the 70’s and continued to play into the 90’s. The Ramones weren’t the most talented or political band, but that didn’t stop them from making some amazing music.
by guns_of_brixton

5. Operation Iyy
Ska gods Operation Ivy formed around March 1987, when Matt and Lint’s (Tim Armstrong) band, Basic Radio broke up. After only being around for two years, and only releasing one album, Energy, Operation Ivy called it a day, playing their final show at the place where it all began, the Gillman Street club, in the home town of Berkeley, San Francisco.
by TakeWarning

6. Black Flag
Black Flag was one of the most influential hardcore bands of the 80’s. Black Flag are credited with kick starting the underground movement in the United Staes with the devleopment of SST records. Black Flag toured relentlessly, influencing countless bands where ever they went. Their music filrted with heavy metal, experimental noise, and even free jazz at some points, but are still considered the definitive hardcore band.
by Anxious Mo-Fo

7. Minor Threat
What’s there to be said that everyone doesn’t know already? Minor Threat helped to form the way hardcore sounds today and influenced an entire generation with their Straight Edge philosophy, although legendary frontman Ian MacKaye first conceived the idea when in the band the Teen Idles. Such classic songs as Out Of Step, In My Eyes, Seeing Red and of course, Straight Edge remain favourites among all fans of the genre even today, with the band’s fury and energy still
attracting listeners today.
by BERSERKER!

8. Streetlight Manifesto
Formed by Tomas of Catch 22, along with the sax player and bass player, joining with members of One Cool Guy and a new drummer. Streetlight Manifesto are hailed as one of the greates ska-punk bands of this decade. With Tomas genius songwirting and lyrical skills with the playing ability of all the members, the bands make a ska-punk sound that is to be reckonned with. They even may be pioneers of a 4th wave.
by Brain Squirmin’ Like a Toad

9. Propagandhi
Three Canadian agit-rockers formed a band in the early 90’s and named it Propagandhi. The band has progressed over the years, going from bubble-gum anarchy-skate to inflammatory prog-thrash, always raising the bar of political correctness, songwriting abilities and technical proficiency. One of the most influential acts in the Canadian punk scene, as well as the international arena, thanks to an unrelenting awareness and awe-inspiring live shows.
by FatPete

10. Bad Brains
During the late 70’s, former jazz fusion artists Dr. Know (Gary Miller), Darryl Jenifer, and Earl Hudson joined with singer H.R. (Paul Hudson) to create one of the most hardcore punk bands to ever hit the face of the earth. Influenced by anything ranging from The Sex Pistols to Led Zepplin, Bad Brains put out some of the most amazing hardcore albums punk fans had ever heard before. After H.R. discovered his roots, converting to the rastafarian religion and slowly converting the rest of the band, the four rasta-punks started putting reggae tracks into their albums, creating an amazing contrast between songs that had never been heard before. Mixing their rastafarian beliefs, and punk ethics Bad Brains put out some revolutionary hardcore tracks that no other band will ever come close to copy.
by i_luv_i_jah

Fortsett å lese ‘Topp 100 punkband’

Rating: I en tid hvor alle band legger ned massiv innsats på MySpace og Facebook lenge før de har lært å spille, glimrer Tragedy med sitt fravær på verdensveven. Ingen hjemmeside, hverken for band eller label, ikke noe MySpace, svært få bilder, nix njet nada. For informasjonsjunkier er dette et mareritt. Dette gjør at når man først har oppdaget sitt eget favoritt-undergrunnsband som “nesten ingen har hørt” blir interessen for bandet merkbart mer intens av denne mystikken.

Tre essensielle hardcore crust-album av sjeldent høy kvalitet på egen label gir Tragedy en sjeldent høy stjerne i alle tenkelige undergrunnsmilljøer som setter pris på denne Do It Yourself-holdningen. Ulempen er at det krever uvanlig mye innsats å finne skiver, for ikke å snakke om merch.

Uansett, ifølge Wikipedia er dette fakta faen: Brødrene Burdette (vokalist og gitarist Todd og trommis Pauls) og gitarist Yannick Lorraine har fortid fra crust-heltene His Hero is Gone, og fjerdemann fra de oppløste D-beat / hardcore-heltene From Ashes Rise: Det er klart at dette blir bra musikk.

Nerve Damage er dystrere og litt mindre umiddelbar tilgjengelig enn den glimrende forgjengeren Vengeance, og enda et hakk mer variert. Tragedy øser fortsatt ut dyster, progressiv hardcore crust punk med thrash metal influenser, og følger ingen kjente oppskrifter for låskriving. Låtene er krydret med detaljer og melodiøse gitarriff, soloer og licks. Herlig!

Produksjonen på Tragedys hittil siste opus gir følelsen av å være på konsert; bandet improviserer og koser seg skikkelig i studiom og krydrer det hele med en rekke fiffige arrangement og detaljer. Det låter langt fra polert som det er mulig å komme, men det hele er svært velregissert og gjennomtenkt.

Nerve Damage er for meg en like stor åpenbaring av en skive som Sick of it Alls Scratch The Surface, Metallicas Ride The Lightning og Slayer’s Reign in Blood var. Jeg kan ikke fatte og begripe at det er mulig å gjøre hardcore eller crust stort mye bedre enn dette (unntaket er nevnte forgjenger Vengeance og den eneste grunnen til at Nerve Damage ikke får 6/6), men når jeg kommer ut av psykosen ser jeg kanskje klarere.

Se video: Tragedy – The Force Of Law – Live fra 924 Gilman St in Berkeley, CA

Se video: Tragedy – Plan Of Execution – Live fra 924 Gilman St in Berkeley, CA

Det blir høy fart og garantert mye moro for punk og hardcore-entusiaster på Garage i Oslo i mai:

De politiske (korrekt) engasjerte protest punkerne Strike Anywhere spiller onsdag 21 mai. “Kjapp, energisk og melodiøs hardcore med tydelige politiske fanesaker. De er viden kjent for sin medrivende sceneopptreden så her blir det garantert stemning!” for å sitere Tiger.

To dager senere (også på fredag kveld da gitt! – det lukter fuktig og sent lang vei) braker det løs med nok et PK-band; Ignite. De varter opp til en real fest, med ikke mindre enn tre oppvarmere, blant annet Death Before Dishonor. Ignite befinner seg i noenlunde det samme musikalske landskapet som Strike Anywhere, og leverte en av 2006s absolutte pønkoppturer med Our Darkest Days. Så det blir nok stemning her og.

Som om ikke det var nok, står norgesvennene og gamlingene i Leatherface på scenen en uke etterpå, fredag 30 mai. Litt lavere tempo, men ikke mindre melodi.

For de som sverger i retning av NYHC kommer både Madball og Agnostic Front til Garage i henholdsvis juli og august.

Hvis ventetiden blir drøy er det jo bare å se video så lenge:

Strike Anywhere: Infrared

Ignite: Bleeding

Rating: Against Me! tar en overraskende ny vending i forhold til backkatalogen. De første syv kuttene har alle singelpotensiale, og “Thrash Unreal”, “White People for Peace” og “Borne On The FM Waves Of The Heart” og “Piss And Vinegar” kommer som perler på en snor.

Against Me! byr på en herlig suppe av protestpunk og rock, med sikker sans for både form og innhold.

Bandet mister litt fokus på tampen, og en del gamle fans på veien, men hei hvem bryr seg? “New Wave” er et skjellsettende veiskille for Against Me!, og en av 2007s absolutte høydepunkter i punkrock-genren. Applaus!

Video av Against Me! – “Thrash Unreal”:

Rating: Årets første, store positive overraskelse kommer med crustpunken til svenske Disfear.

Anført av forhenværende Entombed-gitarist Uffe Cederlund og At the Gates og The Crown-vokalist Thomas Lindberg pøser Disfear ut en hesblesende og griserå kombo av punk, metall og hardcore. Det er bare å trekke pusten før du setter på Live The Storm, for du får ikke sjansen før det er over. Til det er tempoet for høyt og punken for skitten. Legg til en vokal får Lemmy til å høres ut som en kosete smørsanger. Det er omtrent som om Motorhead skulle vrengt volumet til 111 og spilt punk. Galematias.

Disfears tolkning av crustpunk er både rocka og beriket med fete gitarsoloer til at den ikke blir kjedelig, selv om enkelt mener bandet bare spiller en trommetakt gjennom hele plata. Det er selvsagt sludder og vås. Dette er strålende utført, og en skive å få energi av. Fortiden til de nevnte herremenn skinner gjennom punken, og gjør at fans av Death Rock periodene til Entombed og The Crown kan få klump i halsen og gladtårer i øynene.

Andre norske anmeldelser: Dagbladets Torgrim Øyre kaster femmern.

WWW: Disfears webside og MySpace

Rating: . Et gjenforent American Steel er tilbake etter seks års opphold. “Destroy their Future” er et velsmidd stykke tilgjengelig punk med harmoni, energi og melodi.

Det er fortsatt mulig å gjenkjenne bandet fra debuten “Rogue’s March”, men musikalsk sett er de spisseste piggene i hanekammen klippet av, og erstattet med velfrisert, stylet hår. Det mest rølpete erkepunk-uttrykket er borte, men vokalist Henderson følger forsatt syng-med-den-stemmen-du-har-prinsippet. Dog med betydelig mindre vræl enn før.

American Steel legger seg et sted mellom protest-punk og Dropkick Murphys uten The Pogues-inspirasjon, og med et melodibilde inspirert av amerikansk pop og rock. Nesten som om Bruce Springsteen spiller punk a la Social Distortion. Sangene veksler mellom medium høyt tempo og roligere saker på en forbilledlig måte, selv om de raskeste og hardeste fungerer aller best, som “Dead and Gone”, “Razorblades” og “Or, Don’t You Remember?”.

Bandet vil antakelig skuffe sine eldste die hard fans, men dem det jo ikke så mange av når alt kommer til alt. Det er ikke akkurat ødeleggelse av bandets fremtid dette handler om, snarere kan American Steel meget vel ha sikret framtiden sin på punkens stjernehimmel enn å ødelegge den.

Rating:

Punkrock. Legg til litt heavy metall influenser og en tydelig mengde hardcore. Det er hva Strung Out normalt burde bedrive på “Blackhawks over Los Angeles”.  I stedet  serverer de tyggegummipoppunk og stormannsgal stadionrock. Og ja, det er neste like ille som det høres ut.

Etter suksessen med “Exile in Oblivion” er nemlig forventningene om ikke skyhøye, så definitivt til stede. Det tar imidlertid ikke mange sekundene å fastslå at de ikke innfris. Strung Out har nemlig tatt en annen vei enn hva man kunne forvente etter suksessen med nevnte album. Det meste av hardcore og heavyrock inspirasjoner er borte,  og dermed har Strung Out kastet babyen ut med badevannet, eller frivillig pådratt seg musikalsk prolaps. Det var nemlig den energiske blandingen av melodiøs punk, heavy og energisk hardcore som gjorde “Exile in Oblivion” til et strålende album.

“Blackhawks Over Los Angeles” er påfallende mindre energisk, og mangler både sprut og overskudd. Strung Out får fortsatt bonuspoeng for gitarsoloer og licks, og noen godkjente spor, som blant annet tittelkuttet og “Calling”, er mer enn bra nok. Men alt i alt blir “Blackhawks Over Los Angeles” for ujevn, koselig og snill.

Strung Out trenger å spytte ut tyggisen, trykke hardere på fuzzboksen og finne tilbake til vinneroppskriften fra “Exile in Oblivion”.

Se video: “Calling”:

Endelig en gladmelding i rekken av band som legger opp: Emo / Hardcore / Punk-favorittene Hot Water Music gjenforenes. B-side , raritet- og samleskiva Till the Wheels Fall Off er like rundt hjørnet. Livedatoer likeså.

I mellomtiden er det bare kose seg med Remedy fra “Caution” på video: