Headbangers blogg

Rating:

Seks år etter forrige Norgesbesøk var Tragedy tilbake i by’n. Denne gangen i på Skate Fight Club, i kjelleren på Hausmania.

Med på lasset var Damage, Final Threnody, og Vitamin X. Undertegnede droppet med stort hell de to første bandene til fordel for fotballkampen Molde – Vålerenga på puben O’ Reillys i Markveien. Det var rett og slett et genialt trekk, av to grunner:
1. Vålerenga vant tre null
2. Tragedy dukket opp på puben i pausen

Jeg så mitt snitt til å kjøpe en Guinness til Billy Davis, Todd og Paul Burdette, og fikk en fin prat med bandet. Selvølgelig måtte jeg spørre om det var noe ny skive på gang, og det er det – sågar muligens to skiver som kommer mot slutten av 2009 eller starten på 2010. Skal vi tippe sommeren 2010?  Tragedy ønsker å fortsette progresjonen, og samtidig være tro mot røttene.

Ellers fortalte de om sitt syn på DYI-kulturen, bakgrunn for turnéen, fildeling, statsborgerskapet til Yannick, mangelen på webside og mer til. Om jeg får summet tankene skal du ikke se bort fra at det blir et intervju ut av samtalen (ja, jeg spurte om det var greit, og det var det).

Tilbake på Skate Fight Club fikk Vitamin X spille et passe langt (kort) sett med tradd mosh/x core som ikke appellerte til mine ører.

Klokka 22:55 var det klart for kveldens høydepunkt Tragedy. Foran scenen var det plutselig tjokk fullt og fullt kaos. Folk headbanget, poget, crowdsurfet, skrek og sang seg hese i den snaue timen det hele sto på. At stemningen sto i taket vil være en gedigen underdrivelse, de av Tragedys die hard fans som fikk plass foran, og etter hvert oppå, scenen hadde årets opplevelse. Julaften, bursdag og russetid på en gang. Fortsett å lese ‘Konsert: Tragedy – Oslo 6. mai 2009′

Stavanger-bandet KvelertaK viser vei i vellinga med sin “Necro’n'roll – et koldtbord av riff (og hvertfall ikkje post-hardcore!)” som de selv sier på myspace.com/kvelertak.

De fem sporene som finnes tilgjengelig på nevnte nettside vitner om et energisk band som blender hardcore, rock’n roll og old skool black metal, og kan minne om en progressivt punka og rocka utgave av Khold.

Bandet får litt vokalhjelp, på “Fossegrim” deltar Nattefrost og på “Blodtørst” Silvers Ivar Nikolaisen, noe som gir en finfin dynamikk.

KvelertaK har blitt booket til Roskildefestivalen og Øyafestivalen i sommer, “slett ikke verst” for et band uten noen utgivelse bak seg.

Det hører med til sjeldenhetene (dette er første gang) at Headbangers blogg anmelder band på bakgrunn av fem låter fra en webside, men i dette tilfellet gjør vi et unntak. KvelertaK seiler umiddelbart opp en som en forfriskning inn i den harde delen av rocken. Vi trenger slike nye band, som kan tråkke ny vei, rett nok i nærheten av velkjente spor, men som ikke er redde for å utfordre konvensjonene. Hadde de fem sporene vært en utgivelse ville den lett stått til en femmer: Rating: .

Headbangers blogg headbanger og gratulerer!

Nok prat, spill musikk:
KvelertaK – Fossegrim (featuring Nattefrost)

KvelertaK – Blodtørst

KvelertaK – Snilepisk

KVELERTAK på GARAGE OSLO 4. april

Rating:

Et jevnt og godt punkrock album fra Kanadas Propagandh, og som alltid er samfunns-engasjementet tilstede.

“Samfunnsengasjement” blir forøvrig årets underdrivelse. Propagandhi er vegan anarkister, og tekstene handler naturlig nok ikke bare om sex, drugs and rock’n roll. Borte er også en del av humoren som preget bandets tidlige utgivelser.

Bandet har utviklet seg i en progressiv og metallisk retning, og blander sine stolte punkrockrøtter (siden 1986!) med en solid dose regelrett thrash metal .

Supporting Caste er slett ikke et ueffent album, men de helt store høydepunktene glimrer likevel med sitt fravær. Dette blir tydelig etter hvert som skiva blir spilt over tid, og det ikke er noen låter som brennmerker seg i hjernestammen, et fenomen også kjent som som hits for kids.

Fans av Rise Against, A Wilhelm Scream eller Strike Anywhere kan likevel trygt gå til anskaffelse av skiva.

Propagandhi: Supporting Caste (live):

Fortsett å lese ‘Propagandhi: Supporting Caste’

Rating:

Siste rest av gruff og beef (om det er noe igjen da?) mellom punkere og hippier er med dette over, eller  inne i en ny fase.

Takket være kanadiske Fucked Ups eksperimentering med en hysterisk allianse av dronesyre, hardcore punk og psykedelisk rock er det ihvertfall grunn til å inngå våpenstillstand.

Det hele åpner med, vel, litt fløyte, av alle ting. Deretter er det som om Murder City Devils og Monster Magnet jamrer og tripper sammen med The Mighty Mighty Bosstones, dog uten ska og blåsere.

Med andre ord skjellsettende monumental rock med riff drevet frem av en sinna vokalist, akkompagnert av et hakkende galt ensemble.

I forhold til debutskiva “Epics in Minutes” er dette et hakk roligere, mindre punk og mer eksperimentell space rock, men likevel fett som fy.

Nyt Fucked Up – “Crooked Head” video:

Bandet prøver virkelig hardt (og lykkes) med å være et alternativt punk band. Noe en titt på et klipp fra bandets 12 timers konsert i New York bekrefter:

Fortsett å lese ‘Fucked Up: The Chemistry of Common Life’

Rating:

Denne plata har potensial til å fremkalle allergiske reaksjoner som kvalme, utslett, kløe og pustevansker for store deler av verdens headbangende befolkning.

Med en uhellig blanding av emo, poppunk og metallcore gjør Senses Fail det vanskelig for seg selv. Det lukter vik fra meg satan fra de konservative, og tyn og buksevann fra hardcoreentusiaster lang vei. Fortsett å lese ‘Senses Fail: Life Is Not a Waiting Room’

Rating:

Dette er en deilig plate. Den blir stadig vekk klassifisert som punk, men The Gaslight Anthem i lett polert utgave anno 2008 er like mye stadionrock og indierock.

The Gaslight Anthem har skapt tildels furore med sin miks av New Jersey rock alá Bruce Springsteen, klassiske folk punk tema av typen The Clash / Joe Strummer, blandet med melodien og melankolien til The Cure, og intensiteten og energien til The Killers. Til sammen blir dette ikke hardt i det hele tatt, til det er soundet for lett, polert og uten fuzz.

Til gjengjeld blir det fengende og finfin rock med klassiske gutte- og jentetemaer som “wasted nights” og “wasted lives”.

Snurr film og lyd, også kjent som V I D E O : The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound

Fortsett å lese ‘The Gaslight Anthem: The ‘59 Sound’

Rating:

Det er unødvendig å ringe klarsynte for å forstå litt av utfordringen som verdens mest populære hardcore punkband står ovenfor med sitt femte album.

“Appeal to Reason” skal ta Rise Against helt til topps, fylle stadion etter stadion, beholde street cred blant den opprinnelige hardcore fansen, og ikke minst bli spilt på radio. Samtidig. Det blir ikke nødvendigvis bare lett. Skjønt hardcore og hardcore fru blom. Så veldig hardcore er ikke Rise Against. Ikke lengre. For hvert album tar de et lite steg nærmere radio- og stadiovennlig pop punk, og vekk fra hardcore-røttene, men de holder seg hele tiden på rett side. Det hjelper å ha de rette holdningene, forenklet sagt være politisk korrekt.

Fortsett å lese ‘Rise Against: Appeal to Reason’

Rating:

The Bright Lights of America er rett og slett en deilig miks av kommersiell vellykket søt fjortisrock, protestviser, punk og hardcore. Anti-Flag setter ikke veldig dype spor i en gammel gretten gubbe, men kan likevel fungere utmerket som et herointriks for tenåringers første møte med genren i 2008

Og jaggu spiller Anti-Flag plutselig på John Dee 2. juli etter at Quart festivalen gikk konk.

Norske anmeldelser:

• 5/6 i Avisa Nordland
• 5/6 i Bergensavisen

Topplister engasjerer. Topp 100 punkband som er gjengitt likeså: En topp 100 liste over punkband må jo være kontroversiell. For se hvordan denne listen matcher det som faktisk blir spilt omkring på de tusen iPods og pc’er i 2008 er det bare å sjekke på last.fm. Som tenkt så gjort.

Headbangersblogg presenterer herved Topp 100 punkband presentert i den rekkefølgen de var mest spilt på last.fm 25 juni 2008:

Gamlistreff! Det må ha vært tidenes høyeste gjennomsnittalder og dårligste tannstell på en punkkonsert noensinne. Alt som kunne krype og gå av gamle (og noen nye) punkere var der for å se Life…but how to live it spille sammen igjen for første gang siden forrige årtusen, i anledning minnekonserten til ære for Stengte Dører/So Much Hate-gitarist Børre Løvik.

Line-upen var jo knallsterk, med Israelvis, Billy no mates, Life… But How to Live It?, Angor Wat, Within Range, Lost Luggage, Seppo Goes To Holocaust, Slow Hard End og Coolerking.

Første band jeg fikk med meg Billy No Mates, og det var til gjengjeld var kveldens hyggeligste overraskelse. Det hørtes ut som SNUFF! Og jaggu viser det seg at Billy No Mates ER Duncan Redmonds fra Snuff og Guns’n Wankers. Sånn er det når man ikke følger med i timen. For en fantastisk opplevelse det var, helt ut av det blå. Fortsett å lese ‘Billy No Mates, Leatherface og Life…but how to live it, Oslo 31 05 2008′