Strålende Ramones/Descedent homage

Dette er de to mest sannsynlige reaksjonene på “They Came From the Shadows”:

1. “Dette er da en ren kopi av The Ramones, forferdelig lite originalt, har hørt det før. Dessuten er jeg en sur gubbejævel, dama har forlatt meg med spinninginstruktøren og ungene har flytta hjemmefra.”

2. “Yes! Dette er hva klassisk punkrock handler om. Tett, kjapt og sangbart. Hell Yeah!

Ikke rart at Fat Mike digger Teenage Bottlerocket, for Ramones/Descedent homagen er helt strålende.

Når de i tillegg skriver låter som noen guder, disser KISS, tidvis synger bedre enn Glenn Danzig på en god dag og viser respekt for Suicidal Tendencies blir dette lett den beste punkrockskiva i 2009.”

Alternativ 1 kan sikkert passe dersom du er en sur gubbejævel. Andre foretrekker alternativ 2.

Sjekk åpningssporet “Skate or Die”:

www: teenagebottlerocket.com

Utgitt: 15. september 2009
Label: Fat Wreck / Indie

Spor:

1 Skate or Die
2 Don’t Want to Go
3 Bigger Than Kiss
4 Do What?
5 Not OK
6 Forbidden Planet
7 Call in Sick
8 Fatso Goes Nutzoid
9 Without You
10 Tonguebiter
11 Be With You
12 The Jerk
13 They Came From the Shadows
14 Todayo

Legendariske, dog oppløst siden 2005, nå gjenforente (semi-permanent?) From Ashes Rise spiller på Punk Illegal Festival 6.

Sted: Munkedal i Sverige 11-12 juni 2010.

Noen skikkelig flinke nordmenn klarer sikkert å booke dette geniale bandet til Oslo og Norge igjen?

Vi krysser fingre og tær.

myspace.com/fromashesrise

Snadder-crust

Crust er tross alt den nye vinen, og Eskatol kan lett nå et bredt publikum i noe en smal genre. Saft suse for en debut.

Fakta:

www: myspace.com/beyondtheeskatol

Utgitt: 30.11 2009

Label: Diger / Tiger

Spor:

01: Dype spor
02: Frierferd
03: Hevn
04: Siste dans
05: Blindveier
06: Med knyttet hånd
07: Hellig system
08: Fane av løgner
09: Eksistensur
10: En krypende frykt
11: Kneblet
12: Mørkeredd
13: Med makt
14: Synkende skip

Rating: 5 out of 6 stars

“Applaus!”

Polar Bear Club stiller seg bredbeint et sted midt mellom post-hardcore, alternativ rock, melodiøs hardcore punk og indie.

Med hint til sene 90-tallshelter som Hot Water Music og At the Drive-In, og en smule av ømheten til The Mars Volta, er de på sitt andre album blitt et band å regne med.

“Chasing Hamburg” byr på fin dynamikk, med stillfarne partier og mer eksplisitte og kraftfulle uttrykk. Det er klart som vievann at polarbjørnene nytes aller best når de ikke legger fingrene imellom, men trøkker på med fullt øs pøs.

Det som gjør at plata vokser for hver gjennomlytting er bandets grunnleggende forståelse og ferdigheter for øvelsen “Zen og kunsten å variere”, som kort oppsummert kan beskrives slik:
1: Ikke overdriv.
2: Ikke dra ting ut i langdrag.
3: Gjør det enkelt og greit.

Dette er forøvrig en øvelse langt over gjennomsnittet av band som forsøker seg i tryner ettertrykkelig på.

I tillegg kommer den slett ikke ueffne evnen til å skrive låter som det er mulig å synge med på og huske.

Applaus!
Se og hør Polar Bear Club – Light of Local Eyes:

Fakta og statistikkavdelingen

Utgitt: 8. september 2009

Sted: Rochester & Syracuse, New York

Label: Bridge 9 / Indie

www: myspace.com/polarbearclub
 

Spor:

1) See The Wind
2) Living Saints
3) Boxes
4) Take Me To The Town
5) Drifting Thing
6) Light Of Local Eyes
7) Song To Persona
Old Fisher Burial Ground
9) One Hit Back
10) Chasing Hamburg

“Deilig energisk og allsang-vennlig hardcore punk…”

De “politisk korrekte” punkerne i Strike Anywhere er tilbake med et vellykket og gjennomprodusert fjerde album.

Klisjeen “politisk korrekt” kan trygt benyttes om dette bandet, men med anti i andre potens (anti-politivold, anti-kjøtt, anti-kapitalisme, anti-gobalisering etc) oppsumerer bandet sine holdninger effektivt og treffende i den knallstrerke låta “I’m Your Opposite Number”:

“Unwritten violence
Aristocratic outrage
Were you there?

Forgotten in all of this change
New faces same system
It’s true

Fuck You! .”

Og sånn går dagene. Men det er en viktig jobb og noen må gjøre den.

Strike Anywhere spiller fortsatt deilig energisk og allsangvennlig hardcore punk med høyt tempo, og vekt på refrengene, og byr på snadder utenom de mest åpenbare koringene.

Iron Front kan trygt anbefales for alle gamle og nye punkere, inkludert fans av Rise Against og Ignite. Et par uinspirerte låter trekker noe ned mot slutten, men Iron Front er på høyde med “Exit English” og “Dead FM” kvalitetsmessig.

Avdeling for fakta og samfunnskunnskap:

Strike Anywhere i Cyberspace: www.myspace.com/strikeanywhere

Utgitt: 6. oktober 2009

Label: Bridge 9

Spor:

1 Invisible Colony
2 I’m Your Opposite Number
3 South Central Beach Party
4 Failed State
5 Hand of Glory
6 The Crossing
7 Spectacular
8 Blackbirds Roar
9 Omega Footprint
10 Summerpunks
11 First Will and Testament
12 Western Scale
13 Postcards From Home

“I’m Your Opposite Number” live:

Årets hardcore-album kommer fra Ruiner.

“Hell is Empty” er et lyskespark av gammaldags rask hardcore, og mer nedtonet intens, melodiøs og roligere post-hardcore.

Gammelfansen er ikke overbevist av sistnevnte retningsskifte, men det er jeg. Det er den nye retningen, kombinert med Rob Sullivans intense og desperate vokal som gjør Ruiner til noe mer enn bare et fett og brutalt hardcore-orkester.

Det funker som faen for å si det på en veldig moden og akademisk måte, og minner en del om både Have Heart og fjorårets komet, Verse.

Folk og fe får passet påskrevet i “Two Words”, som her gjengis i sin praktfulle helhet:

Hello you fuckers you assholes you social rejects. I hope you get my sarcasm as I generalize our subculture.That once had the biggest of mouths. Now scared to just speak up scared of prepubescent teens with the fastest hands or has-been role models who gave in to their own cynicism. I might seem jaded. I might seem arrogant. However I am a dude of many opinions which I encroach on every open ear I find it offensive when someone cowards behind tight lips Save face for the sake of social status prostitution with a pretty face. No approval here not bought with pride, all loss for some one else’s gain. Keep your mouth shut. Keep your eyes straight- a -head You might make it out of here unscathed but devoid of purpose.Mediocrity is a fucking cancer it seems air born and contagious.I found myself here-when I didn’t fit-most anywhere else.Now I find it hard to relate to the most familiar of faces.Don’t Care.Pardon my apathy.And my articulation.With cheap childish phrases.But I hate the excuses.I give this nothing more. Then these two words. Fuck it.Don’t Care. How cliché this all sounds. This was made for the individual but is ruined by the ignorant masses.

Fakta:

Utgitt: 23.09.2009

Label:  bridge9

www: myspace.com/ruiner

Spor:

1) I’m Out
2) Dead Weight
3) Two words
4) Part One
5) Part Two
6) Convenient Gods
7) Meat
Loneliest Of Hearts
9) Committed
10) Solitary

“Rett og slett naturmedisin”

Når du er lei høst og/eller generisk metalcore er det ypperlig at det faktisk finnes “old school new school” hardcore som det Raised Fist byr på.

Luleå-bandet har suksess med sin energiske og spretne hardcore punk, og kan redde høsten for enhver med høstdepressive tendenser, og/eller de som stadig forbannes over den enorme mengden av middelmådige metalcore-utgivelser. “Veil of Ignorance” er rett og slett energisk og 100 % hardcore naturmedisin!

Genremessig befinner Raised Fist seg et sted mellom Refused, Sick of it All og Rage Against the Machine, veldig grovt forenklet.

Unik dynamikk

Noe av det unike med “Veil of Ignorance” er dynamikken mellom roligere og groovy låter som “Wounds”,  harde, brutale og kjappe spor som “Afraid”, og eksperimentelle saker som “Slipping Into Coma”. Det er dette samspillet, viljen til å eksperimentere og tenke utenfor boksen som virkelig får Raised Fist til å stå frem fra en ellers litt grå hardcore-masse, som en blomst om våren, eller en hestehov i en vårgrå skråning, om du absolutt trenger en metafor.

Rett nok når ikke ” Veil of Ignorance” helt opp til “The Shape of Punk to Come”-standarden, men det kan man heller ikke kreve.

Svakeste ledd i en kjede osv

Den smått ensformige og lett enerverende sinnavokalen til Alexander “Alle” Hagman blir bandets svakeste ledd i lengden. Det er naturlig nok ikke noe galt med sinnavokal, men den blir litt irriterende og klagende over tid.

Men assa, make no mistake. Dette er en flott hardcore skive, en av de beste det siste året. Den er fengende, men ikke for lett tilgjengelig. Tomlene opp!

Raised Fist spiller på John Dee 9 oktober. Det kommer til å svinge. Hardt.

Se og hør: Raised Fist – Friends And Traitors

Avdeling for Fakta og Samfunnskunnskap:

www: raisedfist.com \ myspace.com/raisedfist

Utgitt: 9. september 2009

Label: Burning Heart \ Tuba

Spor:
1 Friends and Traitors
2 They Can’t Keep Us Down
3 Wounds
4 Afraid
5 Slipping Into Coma
6 City of Cold
7 Volcano Is Me
8 Disbelief
9 My Last Day
10 I Have to Pretend
11 Words and Phrases
12 Keeping It to Yourself
13 Never Negotiate
14 Out

Rating: 2 out of 6 stars

“Talentløst”

Grunnen til at Billy Talent III låter talentløst skyldes det e(n)kle faktum at det tidligere poppunk-bandet nå spiller regelrett sutrete og emosjonell popmusikk, med tyggegummivokal kamuflert av et litt røft ytre rockeuttrykk.

Der bandet tidligere har balansert på riktig side av den hårfine linjen mellom kommersiell punkpop og kommers radiopop, har de nå åpenbart vrikket ankelen i det de tråkket over, havnet på feil side og solgte sin punksjel (om de noen gang har hatt en) for en neve sølvpenger.

På “Billy Talent III” er nemlig det meste som kan minne om tempo, energi og intensitet, som tidligere kjennetegnet bandet, rett og slett borte, fraværende, finito, kaput.

Det er en lidelse å komme seg gjennom skiva, kun sporene “Saint Veronika” og “Tears into Wine” er tålelige.

Hovedproblemet er at “Billy Talent III” rett og slett mangler baller, og får Blink 182 og Sum 41 til å fremstå som regelrette genier.

Norske anmeldelser:

Hvordan denne skiva får gode anmeldelser i Puls (”…kruttsterk melodisk rock…” du liksom) og Dagsavisen (5/6) er intet mindre enn ubegripelig.

Et knippe mer nøkterne anmeldelser:

• 3/6 Aftenposten/Oslopuls
• 4/6  Dagbladet
• 4/6 Mann
• 5/10 Musikknyheter
• 4/6 NRK Lydverket
• 3/6 Tromsø by

Spor:

1 Devil on My Shoulder 3:50
2 Rusted From the Rain 4:13
3 Saint Veronika 4:10
4 Tears Into Wine 4:13
5 White Sparrows 3:15
6 Pocketful of Dreams 3:54
7 The Dead Can’t Testify 4:28
8 Diamond on a Landmine 4:31
9 Turn Your Back 3:22
10 Sudden Movements 3:39
11 Definition of Destiny 3:39

Høydepunktet i karrieren er fortsatt “…And Out Came the Wolves”

Kjære Rancid. Det er en del år siden jeg avskrev dere som “has-beens”. Eller; ihvertfall at dere hadde lagt de beste årene bak dere.

“Let The Dominoes Fall” endrer ikke det faktum at høydepunktet i karrieren fortsatt er “…And Out Came the Wolves”, men “has-beens”, se det vil jeg neppe tenke om dere igjen. Til det er “Let The Dominoes Fall” for full av små ska- og dub-perler , signaturbassgangene til Matt Freeman og noen reale innertiere av sommerpunk-låter som åpningssporet “East Bay Night”.

Ser at Lydverket gir dere litt velfortjent tyn for slapp produksjon og uferdige låter. Jeg har likevel kost meg skikkelig med en del av låtene, som “Disconnected” og banjoballaden “Civilian Ways”, som for sikkerhets skyld er skivas lengste spor.

Stå på videre gutter, dere gir meg fornyet tro på ungdommen. Eller gamle ungdommer.

Andre norske anmeldelser: 

• 4/6 i oslopuls/aftenposten.no
• Furore i Harare: “Dette er ingen anmeldelse, dette er en hyllest.”
  

Fakta: “Let The Dominoes Fall” gikk inn på VG-lista på 26. plasss i uke 24 2009.

www: rancidrancid.com

Label: Hellcat/Epitaph

Spor:

1 East Bay Night 2:05
2 This Place 1:03
3 Up to No Good 2:40
4 Last One to Die 2:23
5 Disconnected 2:00
6 I Ain’t Worried 2:36
7 Damnation 1:30
8 New Orleans 3:04
9 Civilian Ways 4:11
10 The Bravest Kids 1:36
11 Skull City 2:51
12 L.A. River 2:35
13 Lulu 2:11
14 Dominoes Fall 2:43
15 Liberty and Freedom 2:45
16 You Want It, You Got It 1:36
17 Locomotive 1:38
18 That’s Just the Way It Is Now 2:52
19 The Highway 3:10

“Gallows gjør for punken det Mastodon har gjort for metal…og skaper nye regler” uttaler Torgrim Øyre i Dagbladet, mens Pyro-Asbjørn mener Grey Britain er årets album og kaster sekser’n i BT.

Ka du tru? Kan den virkelig være så bra? Vel, sammenlikningen med Mastodon er litt søkt. Mastodon har pokker meg funnet opp kruttet over en drøss skiver i dette årtusenet. Crack the Skye er årets album, ingen over og ingen ved siden. Opplest og vedtatt.

Gallows har altså et stykke igjen før de er på Mastodons nivå når det kommer til nyskaping, og fremstår mer som et britisk hype-fenomen.  Men bevares, detta funker. Men blir den stående som en påle om et tiår?

Så langt kan ihvertfall konklusjonen være at Grey Britain er et stykke i riktig retning etter forrige skiva “Orchestera of Wolves” (som heller ikke var noe makkverk, for all del). “Grey Britain” er mer progressiv (åpenbar link til Mastodon der ja, men annerledes, annerledes) mer depressiv og aggressiv. Og likevel ganske umiddelbart fengende.

Enig eller uenig? Bruk kommentarfeltet nederst.

Anmeldelser:

• 5/6 i Adressa
• 6/6 i Bergens Tidene
• 4/6 i Haugesunds avis
• 6 i Tromsø by (”Sjokkerende bra”)
• 8/10 i Drowned in Sound
• “The most exciting album in many moons” – Telegraph
• 3/5 i Guardian

Gallows YouTube-kanal

Se og hør Gallows: The Vulture (Act II)