Dette er de to mest sannsynlige reaksjonene på “They Came From the Shadows”:
1. “Dette er da en ren kopi av The Ramones, forferdelig lite originalt, har hørt det før. Dessuten er jeg en sur gubbejævel, dama har forlatt meg med spinninginstruktøren og ungene har flytta hjemmefra.”
2. “Yes! Dette er hva klassisk punkrock handler om. Tett, kjapt og sangbart. Hell Yeah!
Ikke rart at Fat Mike digger Teenage Bottlerocket, for Ramones/Descedent homagen er helt strålende.
Når de i tillegg skriver låter som noen guder, disser KISS, tidvis synger bedre enn Glenn Danzig på en god dag og viser respekt for Suicidal Tendencies blir dette lett den beste punkrockskiva i 2009.”
Alternativ 1 kan sikkert passe dersom du er en sur gubbejævel. Andre foretrekker alternativ 2.
Oslo-bandet Eskatol er et nytt bekjentskap for de aller fleste utenfor kjernen i hovedstadens hardcoremiljø.
Ryktene om at noe stort er i gjære har dog summet en stund, og det er bare å slå fast at jo da, ryktene stemmer.
Dypt forankret i streng hardcore, crust og metall, og med medlemmer fra band som Betongbarn og Summon the Crowes, befinner Eskatol seg et sted mellom mer kjente størrelser som From Ashes Rise, Totalt Jävla Mörker og Converge.
Polar Bear Club stiller seg bredbeint et sted midt mellom post-hardcore, alternativ rock, melodiøs hardcore punk og indie.
Med hint til sene 90-tallshelter som Hot Water Music og At the Drive-In, og en smule av ømheten til The Mars Volta, er de på sitt andre album blitt et band å regne med. Fortsett å lese ‘Polar Bear Club: Chasing Hamburg’
“Deilig energisk og allsang-vennlig hardcore punk…”
De “politisk korrekte” punkerne i Strike Anywhere er tilbake med et vellykket og gjennomprodusert fjerde album.
Klisjeen “politisk korrekt” kan trygt benyttes om dette bandet, men med anti i andre potens (anti-politivold, anti-kjøtt, anti-kapitalisme, anti-gobalisering etc) oppsumerer bandet sine holdninger effektivt og treffende i den knallstrerke låta “I’m Your Opposite Number”: Fortsett å lese ‘Strike Anywhere: Iron Front’
“Hell is Empty” er et lyskespark av gammaldags rask hardcore, og mer nedtonet intens, melodiøs og roligere post-hardcore.
Gammelfansen er ikke overbevist av sistnevnte retningsskifte, men det er jeg. Det er den nye retningen, kombinert med Rob Sullivans intense og desperate vokal som gjør Ruiner til noe mer enn bare et fett og brutalt hardcore-orkester.
Når du er lei høst og/eller generisk metalcore er det ypperlig at det faktisk finnes “old school new school” hardcore som det Raised Fist byr på.
Luleå-bandet har suksess med sin energiske og spretne hardcore punk, og kan redde høsten for enhver med høstdepressive tendenser, og/eller de som stadig forbannes over den enorme mengden av middelmådige metalcore-utgivelser. “Veil of Ignorance” er rett og slett energisk og 100 % hardcore naturmedisin!
Grunnen til at Billy Talent III låter talentløst skyldes det e(n)kle faktum at det tidligere poppunk-bandet nå spiller regelrett sutrete og emosjonell popmusikk, med tyggegummivokal kamuflert av et litt røft ytre rockeuttrykk.
Der bandet tidligere har balansert på riktig side av den hårfine linjen mellom kommersiell punkpop og kommers radiopop, har de nå åpenbart vrikket ankelen i det de tråkket over, havnet på feil side og solgte sin punksjel (om de noen gang har hatt en) for en neve sølvpenger. Fortsett å lese ‘Billy Talent: Billy Talent III’
Høydepunktet i karrieren er fortsatt “…And Out Came the Wolves”
Kjære Rancid. Det er en del år siden jeg avskrev dere som “has-beens”. Eller; ihvertfall at dere hadde lagt de beste årene bak dere.
“Let The Dominoes Fall” endrer ikke det faktum at høydepunktet i karrieren fortsatt er “…And Out Came the Wolves”, men “has-beens”, se det vil jeg neppe tenke om dere igjen. Til det er “Let The Dominoes Fall” for full av små ska- og dub-perler , signaturbassgangene til Matt Freeman og noen reale innertiere av sommerpunk-låter som åpningssporet “East Bay Night”. Fortsett å lese ‘Rancid: Let The Dominoes Fall’
Ka du tru? Kan den virkelig være så bra? Vel, sammenlikningen med Mastodon er litt søkt. Mastodon har pokker meg funnet opp kruttet over en drøss skiver i dette årtusenet. Crack the Skye er årets album, ingen over og ingen ved siden. Opplest og vedtatt.
Gallows har altså et stykke igjen før de er på Mastodons nivå når det kommer til nyskaping, og fremstår mer som et britisk hype-fenomen. Men bevares, detta funker. Men blir den stående som en påle om et tiår? Fortsett å lese ‘Gallows: Grey Britain’
Rating: 
Siste kommentarer