“Et smykke”

“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.

Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.

Dette er steinhard popmusikk på sitt aller beste. Skjønt, pop og pop. Populært er det i hvert fall, de fleste anmeldelsene er euforiske, og det med god grunn.

Baroness sammenliknes naturlig nok ofte med “storebrødrene” og delstatskollegene Mastodon, men må ses på som en egen, litt mindre sær lillebror. Denne lillebroren har nå har levert et realt “feel good metal album of the year”. Sammenlikningene som er gjort med så forskjellige størrelser som QOTSA og The Beatles er heller ikke helt søkt.

“Blue Record” er mindre aggressiv enn debutskiva “Red Album“, men fortsatt utfordende nok til at den tåler et hundretalls gjennomhøringer. Den er aldri utfordrende på en dillete, arty-farty-tidssløsende måte. Det er akkurat passe med avbrekk, psykedelia, prog og sluggerock, og fullt av melodier, middelalderske gitartemaer og variasjoner over tema.

Fantastiske låter som “Steel that Sleeps the Eye”, “Swollen and Halo”, “The Sweetest Curse” og “The Gnashing” bidrar til at skiva når opp til nevnte Mastodons nivå, og gjør “Blue Records” til en verdig konkurrerent til tittelen “Årets metalalbum”.

Dersom du er enig i en eller flere av disse påstandene:

a) Pelican bør snart begynne å synge
b) Mastodon blir for hardt
c) QOTSA har tapt seg i dette årtusenet
d) Isis er for sært

så er dette albumet du har våte drømmer om.

Det norske språket blir litt smått noen ganger. Hadde dette vært tysk kunne det stått “wundershön” og “herlich” uten at det ble klissete. “Vidunderlig” og “herlig” passer litt dårlig om metal, men skitt au. Dette er tross alt et vidunderlig og herlig album.

Du har skjønt det nå, eller? Hva venter du på? Sitt ikke her og kast bort tiden din, løp og kjøp, for eksempel på Tiger. Til og med coveret er superdupert, og gjenspeiler på en treffende måte skivas innhold og tittel.

I en begrenset periode ligger hele skiva på myspace.com/yourbaroness.

Nyt Baroness video “A Horse Called Golgotha”

Noen anmeldelser:

• 4.5/5 sputnikmusic.com
• 9/10 zmemusic.com
• 8/10 popmatters.com
• 10/10 musikknyheter.no

Fakta- og statistikkavdelingen:

www: www.myspace.com/yourbaroness

Label: Relapse/VME

Utgitt: 12. oktober 2009

Spor:

1 Bullhead’s Psalm 1:20
2 The Sweetest Curse 4:30
3 Jake Leg 4:23
4 Steel That Sleeps the Eye 2:38
5 Swollen and Halo 6:35
6 Ogeechee Hymnal 2:35
7 A Horse Called Golgotha 5:21
8 O’er Hell and Hide 4:22
9 War, Wisdom and Rhyme 4:25
10 Blackpowder Orchard 1:00
11 The Gnashing 4:17
12 Bullhead’s Lament 2:59

Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.

Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.

Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.

Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt  kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket.

Wavering Radiant appellerer antakelig vel så mye til fans av de senere verkene til Enslaved og Opeth, som til hordene av Neurosis- og Mastodon-kjøpere.

Men hva mener du? Si di meining i kommentarfeltet!

Norske anmeldelser:

6/6 i BT
8/10 Musikknyheter.no
4/6 Natt og Dag

Fakta:

Wavering Radiant solgte nok til å innta 37. plass på VG-lista i uke 20 2009.

www: isistheband.com

Spor:

1 Hall of the Dead 7:41
2 Ghost Key 8:31
3 Hand of the Host 10:45
4 Wavering Radiant 1:50
5 Stone to Wake a Serpent 8:33
6 20 Minutes / 40 Years 7:07
7 Threshold of Transformation 9:53

Rating: 5.5 out of 6 stars

Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?

Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.

Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.

Lazarus Bird trenger derfor en del gjennomlyttinger før den sitter, og i starten kan det oppleves som alt det utenommetalliske står i veien for metallen, at avbrekkene blir for mange og sære, og at låtopppbyggingen tar overhånd. Kort sagt at den røde tråden mangler. Det er jo en mulighet for at det faktisk er slik, for noen. For oss andre er dette en oppvisning i strålende spille- og fortellerglede, som det er moro (ja, moro!) å høre på.

Det er en grunn til at denne skiva kommer høyt opp som en kandidat til årets album på mange lister. Gi den en sjanse, for guds skyld.

Norske anmeldelser:

• 5/6 i Tønsbergs blad

PS: Hele skiva finner du på last.fm/music/burst (per 20. oktober 2008).

Fakta:

www: burst.nu MySpace: myspace.com/burstrelapse

Utgitt: 22. september 2008
Label: Relapse
Spor:
1 I Hold Vertigo 7:16
2 I Exterminate the I 6:58
3 We Are Dust 7:13
4 Momentum 4:34
5 Cripple God 6:42
6 Nineteenhundred 7:55
7 (We Watched) The Silver Rain 9:52
8 City Cloaked 9:23

Cult of Luna befinner seg i doom/post-hardcore landskapet, en genre som har blomstret som ugress de siste årene. Etter knallskiva “The Beyond” forsvant imidlertid min interesse for bandet som følge av en søvndyssende konsert på Garage i 2005 og skiva “Salvation”. Derfor var følelsene i forkant av svenskenes femte langspiller i utgangspunktet lunkne.

Eternal Kingdom åpner i og for seg i kjent stil. Men er det ikke noe litt annerledes her likevel? Jo visst pokker! Tittelsporet er ganske eksperimentell post-rock, riktig så spennende. Og på tredjesporet “Ghost Trail” omkalfatres den likegyldige innstillingen til bandet totalt. Maken til brudd på genrekonvensjoner – både prog og tidenes kuleste temposkifte. Et fantastisk spor. Uansett hva du gjør etter å lest disse linjene: Last ned, stjel eller kjøp den låta.

Spor åtte “Cursed” er et annet høydepunkt, en blytung Duracell-kanin som bare drar på og drar på i sitt vannvittige øs.

Resten av plata er heller ikke så rent lite imponerende, og dødtiden er kraftig redusert i forhold til tidligere. Det er stor variasjon og dynamikk, også i lydbildet, men litt ensformig og endimensjonal vokal. I stedet for å oppskriftsmessg bygge opp låtene fra rolig til hardt, har hvert spor en egen formel. Spennende instrumentering som keyboard, blåsere og renere gitarer som innsatsfaktor bidrar også til at Cult of Luna er mer vitalt og relevant enn noensinne.

Ikke minst låter det fryktelig tungt når de trykker til. Det er tyngre enn tungt. Det er så tungt at et mikrogram av Kingdom of Heaven rett ned på stortåa medfører umiddelbar amputasjon. Det er så tungt at plateselskapet må ansette et eget team av kroppsbyggere for å kjøre ut skiva til butikkene i spesialombygde monstertrucker. Det er så tungt at fiberkablene under atlanterhavet synker flere meter ned for hver gang en låt blir lastet ned fra serverene til Pirate Bay.

Det er alltid interessant når et band man har gitt litt opp til de grader slår tilbake. Må høre gjennom backkatalogen på nytt nå. Kan Metallica og Danzig vennligst prestere det samme neste gang? Takk!

Andre norske anmeldelser av Eternal Kingdom:

• Tønsberg blad

Se Ghost Trail live på Summerblast, Trier 21.06.2008:

Men i motsetning til det strålende konsise debutalbumet “Enter” går de litt som katteskinnet rundt grøten denne gangen, noe åpningskuttet “Campaign” er et eksempel på. Låtene må seffern bygges opp, litt for oppskriftsmessig, mens andre ganger tar man seg i å tenke “filmmusikk”.
For all del, Russian Circles er fortsatt et interessant og dynamisk band, og skiva som helhet tåler mange gjennomlyttinger.

Jeg holder likevel en knapp på nevnte debuten (alt var jo bedre under krigen), men dette er solide saker, og kan sikkert kjøpes på Tiger til evig tid.

Og vi elsker YouTube så lenge det varer: Se og hør Russian Circles “Harper Lewis” LIVE på Wicker Park Fest 07

Andre anmeldelser og intervjuer:

• Pitchfork
• Redefine Magazine

WWW: Russian Circles.net og MySpace

Les også: