Headbangers blogg

Rating:

“Et smykke”

“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.

Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.

Fortsett å lese ‘Baroness: Blue Record’

Rating:

Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.

Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.

Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.

Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt  kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket. Fortsett å lese ‘Isis: Wavering Radiant’

Rating:

Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?

Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.

Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.

Fortsett å lese ‘Burst: Lazarus Bird’

Rating:

Cult of Luna befinner seg i doom/post-hardcore landskapet, en genre som har blomstret som ugress de siste årene. Etter knallskiva “The Beyond” forsvant imidlertid min interesse for bandet som følge av en søvndyssende konsert på Garage i 2005 og skiva “Salvation”. Derfor var følelsene i forkant av svenskenes femte langspiller i utgangspunktet lunkne.

Eternal Kingdom åpner i og for seg i kjent stil. Men er det ikke noe litt annerledes her likevel? Jo visst pokker! Tittelsporet er ganske eksperimentell post-rock, riktig så spennende. Og på tredjesporet “Ghost Trail” omkalfatres den likegyldige innstillingen til bandet totalt. Maken til brudd på genrekonvensjoner – både prog og tidenes kuleste temposkifte. Et fantastisk spor. Uansett hva du gjør etter å lest disse linjene: Last ned, stjel eller kjøp den låta.

Spor åtte “Cursed” er et annet høydepunkt, en blytung Duracell-kanin som bare drar på og drar på i sitt vannvittige øs.

Resten av plata er heller ikke så rent lite imponerende, og dødtiden er kraftig redusert i forhold til tidligere. Det er stor variasjon og dynamikk, også i lydbildet, men litt ensformig og endimensjonal vokal. I stedet for å oppskriftsmessg bygge opp låtene fra rolig til hardt, har hvert spor en egen formel. Spennende instrumentering som keyboard, blåsere og renere gitarer som innsatsfaktor bidrar også til at Cult of Luna er mer vitalt og relevant enn noensinne.

Ikke minst låter det fryktelig tungt når de trykker til. Det er tyngre enn tungt. Det er så tungt at et mikrogram av Kingdom of Heaven rett ned på stortåa medfører umiddelbar amputasjon. Det er så tungt at plateselskapet må ansette et eget team av kroppsbyggere for å kjøre ut skiva til butikkene i spesialombygde monstertrucker. Det er så tungt at fiberkablene under atlanterhavet synker flere meter ned for hver gang en låt blir lastet ned fra serverene til Pirate Bay.

Det er alltid interessant når et band man har gitt litt opp til de grader slår tilbake. Må høre gjennom backkatalogen på nytt nå. Kan Metallica og Danzig vennligst prestere det samme neste gang? Takk!

Andre norske anmeldelser av Eternal Kingdom:

• Tønsberg blad

Se Ghost Trail live på Summerblast, Trier 21.06.2008:

Rating:
Nok et band i progressiv instrumental sludge / post rock genren, med referanser til Pelican, Isis, Red Sparowes og Explosions in the Sky. Er det hva verden trenger mer av nå? Til det er det bare å rope et rungende tja! På sitt ypperste, som på “Harper Lewis” og tittelsporet “Station” er dette vidunderlig fengende, nesten fengslende kunst med store gitarer og driv, som låner et øre over mot Tool sitt musikalske landskap. Så variert er nemlig Russian Circles.

Men i motsetning til det strålende konsise debutalbumet “Enter” går de litt som katteskinnet rundt grøten denne gangen, noe åpningskuttet “Campaign” er et eksempel på. Låtene må seffern bygges opp, litt for oppskriftsmessig, mens andre ganger tar man seg i å tenke “filmmusikk”.
For all del, Russian Circles er fortsatt et interessant og dynamisk band, og skiva som helhet tåler mange gjennomlyttinger.

Jeg holder likevel en knapp på nevnte debuten (alt var jo bedre under krigen), men dette er solide saker, og kan sikkert kjøpes på Tiger til evig tid.
Fortsett å lese ‘Russian Circles: Station (2008)’