“Fabelaktige refreng og hooks”

På 80-tallet lød doktrinen “heavy for heroes – synth for zeroes”.

På den tiden var det viktig å skille seg fra syntherne, men mye vann har rent i havet siden dengang. Nettopp utstrakt bruk av synth, eller keyboard som det muligens heter, er med på å heve kvaliteten på denne skiva langt over det som er vanlig i den noe utslitte avdelingen for metalcore, type melodiøs.

Andre særtrekk er snodige låttitler som “Assistant to the Regional Manager”, “I Hate Buffering” og “Ben has a Kid”, for ikke glemme evnen til å skrive tunge, dynamiske og engasjerende låter med noen fabelaktige refreng og hooks. Drøssevis med breakdowns er ikke noe spesielt for  dette bandet, men det hører så klart med. Eller?

Generisk metalcorevokal

Dersom The Devil Wears Prada kvitter seg med den mest generiske og overfølsomme “fine” vokalen blir dette vært full pott, det vil si 48.000 i kvitt eller dobbelt. Den overemosjonelle vokalen til Mike Hranica er strengt tatt unødvendig, for det er de færreste metalvokalister forunt å skrike med så mye melodi og patos.

Er du vaksinert?

Du skal ha fått vaksine mot mer enn BCG og svineinfluensa for ikke å bli underholdt av “With Roots Above and Branches Below”, spesielt om du er i markedet for heavy, hektisk og helveis melodiøs metalcore. De fleste låtene går utenpå hva band som Underoath og Bleeding Through har prestert i senere tid. Men det er klart, fikk du dobbel dose antisynth eller antimetalcore kan du muligens slite litt.

Dette bandet er vilt populære i USA og spiller på John Dee i Oslo 11.11.2009. Forvent store menger unge jenter og gutter, og Pyros Asbjørn som har dette som en av sine favorittskiver hittil i år.

Se og hør: The Devil Wears Prada-Danger: Wildman

Fakta:

MySpace: myspace.com/tdwp

Label: Ferret

Anmeldelser:

• 80/100 Absolute Punk
• 8/10 Metalstorm
• 4/6 Sonic Dice
• 80/100 Kill Your Stereo

Spor:
1 Sassafras 3:15
2 I Hate Buffering 3:05
3 Assistant to the Regional Manager 3:37
4 Dez Moines 4:03
5 Big Wiggly Style 4:13
6 Danger: Wildman 4:01
7 Ben Has a Kid 3:57
8 Wapakalypse 3:43
9 Gimme Half 4:21
10 Louder Than Thunder 2:37
11 Lord Xenu 3:25

Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.

Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: 5 out of 6 stars

El Caco
Det var tydelig at flest hadde kommet for å se Lillestrøms stolthet, for de slapp å starte for glissen sal, På det mest var det rundt 80 tilskuere da El Caco splite, noe som kanskje ikke er så gærnt på en onsdag i Ås. Men det er litt synd på band som spiller for et publikum som er en blanding av fans, studenforeningsrepresentanter i svært snodige kostymer, et bursdagsselskap og de obligatoriske   skravlerne.  Det toppet seg da deler av publikum tro til med en bursdagssang midt mellom to låter. Himmel og hav. Bønder!

Uansett, El Caco låt tett og fett med grom lyd. De splite låter fra hele karrieren, med en overvekt av nye spor fra Heat. I tillegg til å ha en rekke fabelaktige låter å velge blant, har bandet vanligvis en svært karismatisk og dyktig frontfigur i Osa. Denne kvelden tok det imidlertid en halvtime før bandet kommuniserte med publikum, og de virket litt slitne og uinspirerte.  Settlisten må ta litt av skylden for det ble litt lite energi midtveis.  Ekstranummeret ble avsluttet med “Marionette”, og det viste med tydelighet at bandets låter med litt tempo og aggresjon er de som rocker best live.  Rating: 4 out of 6 stars

Til slutt et lite reisebrev: Både min samboer (34 år) og jeg (37) måtte vise legitimasjon i døra for å komme inn. Av hensyn til skjenkekontrollen! Hallo! Ingen har bedt oss om legitimasjon i dette årtusenet, og vi ser (dessverre) ikke ut som vi er en dag under 30 heller (selv ikke på en god dag, slitne småbarnsforeldre som vi engang er).

Brødhuene av noen studentdørvakter kunne bekrefte, uten å blunke, at jo ALLE måtte vise legitimasjon. Av hensyn til skjenkekontrollen! Som om skjenkekontrollen ville trodd at vi var under 18! Til og med Vinmonopolet og de verste nazidørvaktene i Oslo begrenser seg til å be om leg av folk under 25.

Jeg var fristet til å hente min far, som er pensjonist, for å kontrollere sannhetsgehalten i dette, men det får da være grenser. Ren flaks gjorde at vi hadde legitimasjon begge to, men er det virkelig så dårlig stilt med gangsynet til fremtidens bønder? Og er det rart det skjer forbrytelser mot menneskeheten i krig?

Er det håp for fremtidens matprodusenter? Ikke all verdens om kveldens konsert er en indikasjon. Det tyder dessverre dårlig for oss som skal subsidiere og spise maten.

Introduksjonen “The Passing” viser Lamb of God fra en ny, ytterst melodiøs og harmonisk side, og lover dermed langt mer enn den holder. De påfølgende sporene “In your Words” og “Set to Fail” viser nemlig at skapet fortsatt står hardt boltet fast i avdelingen for groovy power metalcore i Pantera-land.

Dette blir også ankepunkter mot “Wrath”; for det første høres låtene, produksjonen og lydbildet omtrent ut som hvilken som helst annen Lamb of God skive.

“Sacrament”, Lamb of Gods forrige skive, hadde rett nok et par låter med større “hitpotensiale”, mens “Wrath” fremstår som mer jevn, med unntak av makkverkrefernget på “Fake Messiah”. Forskjellene er likevel alt i alt ganske så marginale.

For det andre gjorde Pantera mer eller mindre eksakt det samme, bare bedre, for ca halvannet decennium siden. Den største forskjellen fra nevnte Pantera, bortsett fra de mest åpenbare kvalitetene til Dimebag og Phil Anselmo, var rett og slett evnene til å skape noe (relativt) nytt og unikt, og klare kombinasjonen aggresjon, råskap, brutalitet og melodi. Det er ikke det samme å resirkulere gamle klisjeer, riff og stemninger, og så forvente at verden tar bølgen.

Bandet skal ha kudos for at de innimellom brekker opp stakkatoøset (hei, et helt nytt ord) med harmoniske intermezzi, samt noen strålende (men alt for få) gitarsoler. For guds skyld, misforstå rett. Lamb of God behøver ikke, og skal ikke høres ut som et hvilket som helst metalband fra Gøteborg, men siden de nå opererer i metallgenren er det heller ikke noe i veien for at bandet utforsker litt flere av de mulighetene generen har å by på, både vokal- og melodimessig. Alt for mye er nå avhengig av “tsjugga-tsjugga”-riffet du føler du har hørt en dullion ganger før, og når heller ikke refrenget treffer helt, blir det til tider både snaut og tynt. Snøtt kjedelig som det heter på landsbygda.

Nå er slett ikke “Wrath” noe makkverk i seg selv. Det er ikke noe problem å høre skiva både fem og ti ganger uten å bli grinete av den grunn, og tilogmed bli begeistret av skivas naturlige høydepunkt, “Grace”.

Men siden det er mye annet å bruke tiden på, som å gå i kirken, spille bridge eller høre maling tørke, kan det jo være en viss mulighet for at enkelte metallhuer foretrekker noe av dette.

Se video: Lamb of God “Set to fail”

Norske anmeldelser:

• 5/6 i bt.no
• 5/6 i dagbladet.no
• 10/10 (!) på Musikknyheter
• 5/6 på VG.no

Fakta:

Spor:
1 The Passing 1:58
2 In Your Words 5:24
3 Set to Fail 3:46
4 Contractor 3:22
5 Fake Messiah 4:33
6 Grace 3:54
7 Broken Hands 3:53
8 Dead Seeds 3:40
9 Everything to Nothing 3:50
10 Choke Sermon 3:20
11 Reclamation 7:05

Utgitt: 24. februar 2009
Label: Roadrunner

Denne plata har potensial til å fremkalle allergiske reaksjoner som kvalme, utslett, kløe og pustevansker for store deler av verdens headbangende befolkning.

Med en uhellig blanding av emo, poppunk og metallcore gjør Senses Fail det vanskelig for seg selv. Det lukter vik fra meg satan fra de konservative, og tyn og buksevann fra hardcoreentusiaster lang vei.

For de mer liberale blant oss står det ikke fullt så galt til. Rett nok svinger pendelen mellom de øverste topper til de dypeste avgrunner, eller fra flott inspirert metallcore med poppunk til kvalmende U2-inspirerte temaer. Som på henholdsvis “Hair of the Dog” og “Garden State”,

Alt i alt kommer de tross alt ikke verst ut. Om du befinner deg noenlunde i nærheten av målgruppa er dette et av fjorårets høydepunkt i denne forhatte hybriddelen av alternativmetallen.

En vellykket blanding som på sitt beste låter ca av Iron Maiden og Hot Water Music er ikke det dummeste tross alt.

Fakta:

Utgitt: 7. oktober 2008
Selskap: Vagrant
Spor:

1 Fireworks at Dawn
2 Chandelier
3 Lungs Like Gallows
4 Family Tradition
5 Hair of the Dog
6 Garden State
7 Four Years
8 Ali For Cody
9 Yellow Angels
10 Wolves at the Door
11 Map the Streets
12 Blackout

Nuvel. Spektrums sykt-tidlige-konsertstart-fenomen slo til igjen, og da vi kom inn klokken 1912, etter å ha forsøkt feil inngang først, sto svenskene i Amon Amarth i bar overkropp og synkronhedbanget på siste verset. Nitrist. Må få sett de neste gang de er i landet.

Etter et rekordraskt sceneskifte (13 minutter?) var det klart for Mastodon. Og det er ingen over eller ved siden. Mastodon er fortsatt det aller üpperste livebandet idag. At de for en periode er redusert til en powertrio all den tid Bill Kelliher er innlagt på sykehus spilte mindre rolle. Mastodon låt som en million dollar, og bandet ga jernet så det holdt. Uten at jeg førte statistikk, virket det som hovedfokus var på låter fra Leviathan-skiva. Noe som slett ikke er en dum idé. Rating: 6 out of 6 stars

12►

Det er og tydelig at finanskrisen har gjort noe med krona, for en t-skjorte til 300 eller hood til 600 begynner å bli stivt. For ikke å snakke om 65,- for 0.4 pils, men det er vel bare kjent norsk grådighet.

Norske anmeldere synes å være relativt enige om at dette ikke holdt helt mål fra Slayer, og at engasjementet manglet.:

• 5/10 i ABC Nyheter (dette er den rareste og kleineste anmeldelsen jeg noensinne har lest)
• 4/6 i Aftenposten
• 3/6 i Dagbladet
• “Middels” i Natt og dag
• Pyro
• 4/6 i VG

Tips på tampen: Dagbladets Reign in Blood artikkel.

Napoleonskake med makrellkrem, anyone? Hvis noe så uspiselig som progressiv eksperimentell symfonisk mattemetall blandet med metalcore og hardcore kan være spiselig, kan nevnte kakevariant være snadder.

Ja, det høres altså ut som en mos av The Mars Volta, Between the Buried and Me, Dream Theatre og System of a Down. Nei takk, du kan egentlig ikke tenke deg det? Ikke jeg heller, men ca der har du Protest the Hero ihvertfall. Og det er like hysterisk som det høres ut.

Tekstene er også svært, eh, vakre, som for eksempel Bloodmeat:

Enemies of Khanate strung on hooks like pigs to slaughter
Heads will roll,
Heads will roll, throats will be slit
And blood will flow like springs of water
Heads will roll
To the River Red, across the ochre steppe
A thousand fathers killed,
A thousand virgin daughters spread with swords still wet,
With swords still wet with the blood of their dead
…
Genghis Khan is upon us, he slays his betrayers …

Så får det heller være fare for forspisning når man gaper over så mange usannsynligheter samtidig. Åkke som er “Fortress” et av årets album for mange.

Fortsatt ikke overbevist? Se og hør disse videoene da vel?

Protest The Hero – Bloodmeat video

Protest the Hero – Sequoia Throne video:

Fakta:

Utgitt: 29. januar 2008
Label: Vagrant
www: protestthehero.com / MySpace: http://www.myspace.com/protestthehero
Spor:
1 Bloodmeat 3:55
2 The Dissentience 4:22
3 Bone Marrow 5:30
4 Sequoia Throne 3:01
5 Palms Read 5:05
6 Limb From Limb 4:22
7 Spoils 3:41
8 Wretch 4:11
9 Goddess Bound 3:35
10 Goddess Gagged 3:13

PS: Du syns kanskje denne anmeldelsen kommer (u)lovlig seint? det er tross alt 9 måneder siden skiva kom ut, men bedre sent enn aldri, sist med det først og så videre. Protest the Hero er også relativt ubeskrevet her hjemme. Derfor altså.

Rating: 5.5 out of 6 stars

Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?

Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.

Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.

Lazarus Bird trenger derfor en del gjennomlyttinger før den sitter, og i starten kan det oppleves som alt det utenommetalliske står i veien for metallen, at avbrekkene blir for mange og sære, og at låtopppbyggingen tar overhånd. Kort sagt at den røde tråden mangler. Det er jo en mulighet for at det faktisk er slik, for noen. For oss andre er dette en oppvisning i strålende spille- og fortellerglede, som det er moro (ja, moro!) å høre på.

Det er en grunn til at denne skiva kommer høyt opp som en kandidat til årets album på mange lister. Gi den en sjanse, for guds skyld.

Norske anmeldelser:

• 5/6 i Tønsbergs blad

PS: Hele skiva finner du på last.fm/music/burst (per 20. oktober 2008).

Fakta:

www: burst.nu MySpace: myspace.com/burstrelapse

Utgitt: 22. september 2008
Label: Relapse
Spor:
1 I Hold Vertigo 7:16
2 I Exterminate the I 6:58
3 We Are Dust 7:13
4 Momentum 4:34
5 Cripple God 6:42
6 Nineteenhundred 7:55
7 (We Watched) The Silver Rain 9:52
8 City Cloaked 9:23

Kortversjonen av Lost In The Sound Of Separation: Mer, mer, mer. Og litt til.

Lengre versjon: Mer screamo, mer metall, mer alternativt og mer nu-metal. De kristne guttene i Florida-baserte Underoath / Underøath sparer ikke på kruttet. Hektisk, progressiv og brutal hardcore, metal og screamo med hyppige tema- og taktskifter, avløst av pompøse, storslagne, fengende, ja beint fram vakre refreng. Paradoksalt nok er det de “alternative”, nesten nymetalliknende refrengene som virkelig gjør albumet verdt å høre på. Paradoksalt fordi Underoath jo egentlig er et post-hardcore / metalcore band. Da er det jo litt “uheldig” at den delen til tider blir litt maste, usammenhengende og lite givende.

På sitt beste fungerer det imidlertid veldig bra, men problemet er at de prøver å gjøre litt for mye på en gang. Litt som å spise bløtkakte med reker og majo. Og hva i alle dager skal coveret være godt for?

Video: UNDEROATH – Desperate times, desperate measures

Fakta:

Utgitt: 2. september 2008
Label: Tooth & Nail
www: underoath777.com
Myspace: http://www.myspace.com/underoath

Spor:

1. Breathing In A New Mentality
2. Anyone Can Dig A Hole, But It Takes A Man To Call It Home
3. A Fault Line, A Fault Of Mine
4. Emergency Broadcast..The End Is Near
5. The Only Survivor Was Miraculously Unharmed
6. We Are The Involuntary
7. The Created Void
8. Coming Down Is Calming Down
9. Desperate Times Desperate Measures
10. Too Bright To See, Too Loud To Hear
11. Desolate Earth…The End Is Near

The American Dream er neppe årets album, men gi det en sjanse eller fire, og det vil vokse på deg. I forhold til forgjengeren “With Devils Among Us” er det ikke de dramatiske endringene, men bandet tar et steg vekk fra metalcore og nærmer seg tidvis thrash metal med stormskritt. Jeg kan høre klageropene fra thrasherne akerede.

Åpningssporet er heldigvis misvisende, i all sin iver etter å være hardest og verst. Det er greit at bandet distanserer seg fra det makkverket av en EP som Redemption var, men dette er da ingen konkurranse om å være hardest? Bandet tar til vettet etter hvert og kjører litt mer variert tempo og dynamikk. Likevel er The American Dream bandets hardeste album til nå.

Walls of Jerichos fremste særtrekk er det energiske samspillet og intense drivet som rytmeseksjonen skaper, sammen med nevnte Candace fascinerende skrikeprakt. Det er få band som passer så bra til både trening, moshing og sinna skriking. Det reneste kinderegget med andre ord.

Så får det heller være at en del riff kanskje ikke vinner nobelpris for originalitet når den en gang deles ut, samt at tekstlinjer som “F*ck the American Dream” muligens er egnet til å imponere de som ikke er konfirmert. Dette er jo heller ikke en lyrikkonkurranse.

Walls of Jericho fortsetter å være et av mine topp fem favorittband på Spenst med dette, og blir ihvertfall  nominert til nobelprisen som beste treningsakkompagnement.

Ingen video er sluppet fra The American Dream ennå, men du kan jo se “A Trigger Full of Promises” fra forrige skiva With Devils Amongst Us:

SHAI HULUD – Misanthropy Pure

Ifølge Wikipedia spiller Shai Hulud “progressive metal-influenced technical hardcore punk” – intet mindre. De er visstnok svært inflytelsesrike, på tross av bare tre utgivelser, hyppig utskifting av medlemmer inkl. vokalist.

Bandet er et nytt bekjentskap for mine ører, men et interessant og hyggelig ett i så måte. Misantrophy Pure er noe så sjelden som en svært vellykket teknisk kompleks utgivelse, som ikke akkurat sitter som lim på ørene, men likevel makter å vokse og vokse over tid. Faktisk den hardcore-utgivelsen jeg har hørt mest på i sommer.

Alltid pålitelige (vel…) Tiger demper forventningene og nøyer seg med beskrivelsen

“særegne metelcore-sound, med ville taktskifter og ekstremt bitre tekster”

Mens Monster Magazine hater max:

“Det er hårde tider med nedskjæringer i platebransjen, men det er vel kanskje ikke det lureste å si opp dem som har med kvalitetsvurdering å gjøre, slik det åpenbart har skjedd hos enkelte aktører. Shai Hulud byr på nü-hardcore etter samlebåndsprinsippet med tilhørende sjarmløshet og er bare å hive i nærmeste krokodillekjeft. ”This CD cannot be sold!”, står det på promoen. Hvilken selvinnsikt.”

Jeg kunne ikke vært mer uenig, det er greit å balansere litt fra Metal Review:

“as good as this record may be, there’s a problem: all of Misanthropy Pure sounds exactly the same…There are no clean-vocals save the occasional half-spoken bark, no slow-mo bass-drops, no blatant half-time low-E-chug mosh parts to get the X-on-hand kids moving. The riffs are mostly jagged and angular, jam packed with spindly guitar lines, and offset with the occasional chunky chords” 

Anmeldelsen på Blabbermouth treffer imidlertid ganske presist :

“… divert your attention elsewhere and you’ll find yourself two tracks further into the disc not knowing how the hell you got there…”

Å vel. Ingen kan gjøre alle til lags. Jeg har ennå til gode å høre en mer interessant utgivelse på lang tid i denne genren. Shai Hulud klarer ihvertfall å snekre catchy melodier, temaer, variasjoner og kremriff du gidder å høre mer enn tre ganger. Rating: 5 out of 6 stars

Have Heart: Songs to Scream at the Sun

Det er ikke gull alt Tiger påstår glimter, og de har nok lagt på litt i overkant mye for hypen av Have Heart:

“Noen ganger føles det som om hardcore idag bare dreier seg om å kverne nostalgisk på gammal storhet; at det aldri kommer noe nytt som ikke bare er bra men også originalt! Så dukker det opp et band som Have Heart! – et Boston HC band inspirert av Bane og Chain of Strength som treffer spikeren så inderlig på hodet at fremtidig hardcore uunngåelig vil bli definert mot dem… Mer energi, mer tyngde og mer følelser. Det er sjelden at et ord som poetisk kan brukes om hardcore, men det føles passende for de intense følelsesutbruddene til vokalist og tekstforfatter Pat Flynn. Songs to Scream at the Sun er et personlig og alvorlig album, men det er sammensatt og variert også, med melodiøse temaer, heroiske singalongs og brutale beatdowns som skifter gjennom et album som holder et skyhøyt nivå tvers gjennom. Dette er definitivt sommerens HC-album på Tiger!

Skulle tro det var reneste “Shape of punk to come” det var snakk om, men det er det altså ikke. Annerledes, følsomt og poetisk, ja. Genredefinerende? Neppe. Anbefales? Ja. Sommerens HC-album? Njet. Rating: 4.5 out of 6 stars

Terror: The Damned, The Shamed

Tiger melder at

“Terror er kongene i piten – de er brutale, entusiastiske og trofaste til døden. Når alle bandene rundt dem faller for fristelser, kommersielle eller kunstneriske, holder Terror stand og leverer den mest renskårne hardcoren du kan finne i 2008. Her er alt dill dall og tøys brutalt revet bort og tilbake står ren, pumpende aggresjon og kompromissløst sinne! Liker du Hatebreed, Last to Remain eller First Blood må du sjekke ut dette!”

Paradoksalt nok er “The Danmed, The Shamed” langt mer variert og fasettert enn forgjengenren “Always the Hard Way”, som var heisann! så endimensjonal. Men det gjør at jeg utstår å høre Terrors siste verk ganske mange ganger før jeg blir smålei.

Dagbladets positivistiske anmelder og Hole In The Sky-helt Torgrim Øyre mener at dette er riktig så gromme saker. Dagbladet kaller skiva kuriøst nok “Voice of the Damned”, men gir den en femmer:

“I likhet med moshcore-høvdingene Hatebreed, er det en slags kjærlighetserklæring til alle som befinner seg på utsida av det etablerte samfunnet, i kombinasjon med illsinte og muskuløse riff, som er Terrors plattform. Bandet som egentlig kommer fra Los Angeles har gjennom årenes løp pumpet seg opp på østkysthardcore, hvor band som Cro-Mags og Agnostic Front har flagget høyest. «Voice of the Damned» gjør ikke så mye mer ut av oppskriften enn det Hatebreed allerede har satt på bordet, men det betyr ikke at marken ikke tåler å bli pløyd en gang til. Terror får det virkelig til å rokke i grunnvollene, og da er jo halve målet nådd. Når de i tillegg har en fenomenal vokalist i Scott Vagel, som du virkelig tror på når han spytter ut sine «trust no one»-linjer, og et anselig lager av brautende riff og veldreide låter, er den resterende halvparten også i boks. “

 Den vittigste kommentaren finner vi på Streets Webzine, med tilhørende karakter 3/10:

 ”Terror er fra Los Angeles, USA. Los Angeles er ellers den største byen i staten California, og den nest største byen i USA. Byen blir ofte referert til som “The city of angels”, og har pr idag ca 4 millioner innbyggere, med forsteder ca 17,5 millioner. Los Angeles ble grunnlagt i 1781, av den spanske guvenøren Felipe De Neve. Byen er idag ett verdenssenter for kultur, teknologi, media og internasjonal handel. Los Angeles er også kjent for å produsere en lang rekke filmer, tv show og video spill. Det bor også ett stort anntall kjendiser i byen. Terror er forresten ett hardcore band. Musikken er av og til ikke så verst, helt til skrikingen begynner. Den begynner som regel altfor tidlig.”

Thihi. Fnis. Skjønner hva du mener. Men Terror er, eh, terror. Neanderthaler-hardcore, men det er behov for det noen ganger og. Rating: 4 out of 6 stars