Headbangers blogg

Rating:

“Fabelaktige refreng og hooks”

På 80-tallet lød doktrinen “heavy for heroes – synth for zeroes”.

På den tiden var det viktig å skille seg fra syntherne, men mye vann har rent i havet siden dengang. Nettopp utstrakt bruk av synth, eller keyboard som det muligens heter, er med på å heve kvaliteten på denne skiva langt over det som er vanlig i den noe utslitte avdelingen for metalcore, type melodiøs.

Andre særtrekk er snodige låttitler som “Assistant to the Regional Manager”, “I Hate Buffering” og “Ben has a Kid”, for ikke glemme evnen til å skrive tunge, dynamiske og engasjerende låter med noen fabelaktige refreng og hooks. Drøssevis med breakdowns er ikke noe spesielt for  dette bandet, men det hører så klart med. Eller?

Generisk metalcorevokal

Dersom The Devil Wears Prada kvitter seg med den mest generiske og overfølsomme “fine” vokalen blir dette vært full pott, det vil si 48.000 i kvitt eller dobbelt. Den overemosjonelle vokalen til Mike Hranica er strengt tatt unødvendig, for det er de færreste metalvokalister forunt å skrike med så mye melodi og patos.

Er du vaksinert?

Du skal ha fått vaksine mot mer enn BCG og svineinfluensa for ikke å bli underholdt av “With Roots Above and Branches Below”, spesielt om du er i markedet for heavy, hektisk og helveis melodiøs metalcore. De fleste låtene går utenpå hva band som Underoath og Bleeding Through har prestert i senere tid. Men det er klart, fikk du dobbel dose antisynth eller antimetalcore kan du muligens slite litt.

Dette bandet er vilt populære i USA og spiller på John Dee i Oslo 11.11.2009. Forvent store menger unge jenter og gutter, og Pyros Asbjørn som har dette som en av sine favorittskiver hittil i år.

Se og hør: The Devil Wears Prada-Danger: Wildman
Fortsett å lese ‘The Devil Wears Prada: With Roots Above and Branches Below’

Når to av Norges beste hardrock og metal band spiller for en gjeng med smått drita fremtidige agronomer (bønder) skulle det i utganspunktet være duket for en real runde med gøy på landet.

Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.

Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: Fortsett å lese ‘Konsert: El Caco + Insense, Studentersamfunnet Ås 15.04.2009′

Rating:

Introduksjonen “The Passing” viser Lamb of God fra en ny, ytterst melodiøs og harmonisk side, og lover dermed langt mer enn den holder. De påfølgende sporene “In your Words” og “Set to Fail” viser nemlig at skapet fortsatt står hardt boltet fast i avdelingen for groovy power metalcore i Pantera-land.

Dette blir også ankepunkter mot “Wrath”; for det første høres låtene, produksjonen og lydbildet omtrent ut som hvilken som helst annen Lamb of God skive.

“Sacrament”, Lamb of Gods forrige skive, hadde rett nok et par låter med større “hitpotensiale”, mens “Wrath” fremstår som mer jevn, med unntak av makkverkrefernget på “Fake Messiah”. Forskjellene er likevel alt i alt ganske så marginale.

For det andre gjorde Pantera mer eller mindre eksakt det samme, bare bedre, for ca halvannet decennium siden. Den største forskjellen fra nevnte Pantera, bortsett fra de mest åpenbare kvalitetene til Dimebag og Phil Anselmo, var rett og slett evnene til å skape noe (relativt) nytt og unikt, og klare kombinasjonen aggresjon, råskap, brutalitet og melodi. Det er ikke det samme å resirkulere gamle klisjeer, riff og stemninger, og så forvente at verden tar bølgen. Fortsett å lese ‘Lamb of God: Wrath’

Rating:

Denne plata har potensial til å fremkalle allergiske reaksjoner som kvalme, utslett, kløe og pustevansker for store deler av verdens headbangende befolkning.

Med en uhellig blanding av emo, poppunk og metallcore gjør Senses Fail det vanskelig for seg selv. Det lukter vik fra meg satan fra de konservative, og tyn og buksevann fra hardcoreentusiaster lang vei. Fortsett å lese ‘Senses Fail: Life Is Not a Waiting Room’

Tid for Slayers Unholy Alliance igjen. Norge har ikke blitt underernært på Slayer de siste årene, og det synes. Maken til skrinn og forsagt metallgjeng skal du lete lenge etter. Ganske sprøtt for oss som er oppvokst med Slayer-fans som de galeste av de gale. Tilstandene var langt villere, og stemningen mer intens sist jeg så de i Spektrum med Slipknot og Mastodon, for ikke å snakke om de to Rockefeller-konsertene i 2004.

Nuvel. Spektrums sykt-tidlige-konsertstart-fenomen slo til igjen, og da vi kom inn klokken 1912, etter å ha forsøkt feil inngang først, sto svenskene i Amon Amarth i bar overkropp og synkronhedbanget på siste verset. Nitrist. Må få sett de neste gang de er i landet. Fortsett å lese ‘The Unholy Alliance III: Amon Amarth, Mastodon, Trivium & Slayer, Oslo Spektrum 24.11.2008′

Rating:

Napoleonskake med makrellkrem, anyone? Hvis noe så uspiselig som progressiv eksperimentell symfonisk mattemetall blandet med metalcore og hardcore kan være spiselig, kan nevnte kakevariant være snadder.

Ja, det høres altså ut som en mos av The Mars Volta, Between the Buried and Me, Dream Theatre og System of a Down. Nei takk, du kan egentlig ikke tenke deg det? Ikke jeg heller, men ca der har du Protest the Hero ihvertfall. Og det er like hysterisk som det høres ut.

Fortsett å lese ‘Protest the Hero: Fortress’

Rating:

Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?

Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.

Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.

Fortsett å lese ‘Burst: Lazarus Bird’

Rating:

Kortversjonen av Lost In The Sound Of Separation: Mer, mer, mer. Og litt til.

Lengre versjon: Mer screamo, mer metall, mer alternativt og mer nu-metal. De kristne guttene i Florida-baserte Underoath / Underøath sparer ikke på kruttet. Hektisk, progressiv og brutal hardcore, metal og screamo med hyppige tema- og taktskifter, avløst av pompøse, storslagne, fengende, ja beint fram vakre refreng. Paradoksalt nok er det de “alternative”, nesten nymetalliknende refrengene som virkelig gjør albumet verdt å høre på. Paradoksalt fordi Underoath jo egentlig er et post-hardcore / metalcore band. Da er det jo litt “uheldig” at den delen til tider blir litt maste, usammenhengende og lite givende.

Fortsett å lese ‘Underoath: Lost In The Sound Of Separation’

Rating:
Like mye thrash metal som hardcore, og mindre generisk metalcore enn før. Walls of Jerichos kvinnelige vokalist Candace Kucsulain er enda litt sintere enn før, og er den som imponerer aller mest på bandets fjerde skive.

The American Dream er neppe årets album, men gi det en sjanse eller fire, og det vil vokse på deg. I forhold til forgjengeren “With Devils Among Us” er det ikke de dramatiske endringene, men bandet tar et steg vekk fra metalcore og nærmer seg tidvis thrash metal med stormskritt. Jeg kan høre klageropene fra thrasherne akerede.

Fortsett å lese ‘Walls of Jericho: The American Dream (2008)’

Sommeren har vært begivenhetsrik for hardcore, og takk til Tiger for (nesten) alltid å pushe bra saker. Siden denne bloggen er i lett dvalemodus i sommer og høst tar vi en kjapp gjennomgang av tre høydepunkter: Shai Hulud: “Misantrophy Pure”, Have Heart: “Songs to Scream at the Sun” og Terror: “The Danmed, The Shamed”.

Fortsett å lese ‘Tre Hardcore-skiver med hype filter’