Headbangers blogg

Rating: Sjelden eller aldri har death metal vært bedre enn på dette kontroversielle undergrunnsbandet fra sørstatene sin tredje skive. Hønsetjuvene i Arghoslent har pakket med noen tonn tung bagasje som inkluderer oldskool metall, black, trash og death, pakket inn i et lett bluesaktig uttrykk.

Hornets of the Pogrom er lyden av reaksjonær, forfylla gryntende sørstatsinnavl, med ett mål for øye: å spre hat og misantropi gjennom “radikal og militante dødsmetall”. Øyh. Det høres nok tøffere ut i fylla (eller på pc-skjermen) enn i virkeligheten. Man blir verken fylt av hat eller menneskefiendtlighet, til det er musikken alt for grom og melodiøs. Tvert imot blir jeg oppstemt av at det går an å lage så utrolig fet krigsmetal.

Fortsett å lese ‘Arghoslent: Hornets of the Pogrom (2008)’

Rating:
Nok et band i progressiv instrumental sludge / post rock genren, med referanser til Pelican, Isis, Red Sparowes og Explosions in the Sky. Er det hva verden trenger mer av nå? Til det er det bare å rope et rungende tja! På sitt ypperste, som på “Harper Lewis” og tittelsporet “Station” er dette vidunderlig fengende, nesten fengslende kunst med store gitarer og driv, som låner et øre over mot Tool sitt musikalske landskap. Så variert er nemlig Russian Circles.

Men i motsetning til det strålende konsise debutalbumet “Enter” går de litt som katteskinnet rundt grøten denne gangen, noe åpningskuttet “Campaign” er et eksempel på. Låtene må seffern bygges opp, litt for oppskriftsmessig, mens andre ganger tar man seg i å tenke “filmmusikk”.
For all del, Russian Circles er fortsatt et interessant og dynamisk band, og skiva som helhet tåler mange gjennomlyttinger.

Jeg holder likevel en knapp på nevnte debuten (alt var jo bedre under krigen), men dette er solide saker, og kan sikkert kjøpes på Tiger til evig tid.
Fortsett å lese ‘Russian Circles: Station (2008)’

Rating: I en tid hvor alle band legger ned massiv innsats på MySpace og Facebook lenge før de har lært å spille, glimrer Tragedy med sitt fravær på verdensveven. Ingen hjemmeside, hverken for band eller label, ikke noe MySpace, svært få bilder, nix njet nada. For informasjonsjunkier er dette et mareritt. Dette gjør at når man først har oppdaget sitt eget favoritt-undergrunnsband som “nesten ingen har hørt” blir interessen for bandet merkbart mer intens av denne mystikken.

Tre essensielle hardcore crust-album av sjeldent høy kvalitet på egen label gir Tragedy en sjeldent høy stjerne i alle tenkelige undergrunnsmilljøer som setter pris på denne Do It Yourself-holdningen. Ulempen er at det krever uvanlig mye innsats å finne skiver, for ikke å snakke om merch.

Uansett, ifølge Wikipedia er dette fakta faen: Brødrene Burdette (vokalist og gitarist Todd og trommis Pauls) og gitarist Yannick Lorraine har fortid fra crust-heltene His Hero is Gone, og fjerdemann fra de oppløste D-beat / hardcore-heltene From Ashes Rise: Det er klart at dette blir bra musikk.

Nerve Damage er dystrere og litt mindre umiddelbar tilgjengelig enn den glimrende forgjengeren Vengeance, og enda et hakk mer variert. Tragedy øser fortsatt ut dyster, progressiv hardcore crust punk med thrash metal influenser, og følger ingen kjente oppskrifter for låskriving. Låtene er krydret med detaljer og melodiøse gitarriff, soloer og licks. Herlig!

Produksjonen på Tragedys hittil siste opus gir følelsen av å være på konsert; bandet improviserer og koser seg skikkelig i studiom og krydrer det hele med en rekke fiffige arrangement og detaljer. Det låter langt fra polert som det er mulig å komme, men det hele er svært velregissert og gjennomtenkt.

Nerve Damage er for meg en like stor åpenbaring av en skive som Sick of it Alls Scratch The Surface, Metallicas Ride The Lightning og Slayer’s Reign in Blood var. Jeg kan ikke fatte og begripe at det er mulig å gjøre hardcore eller crust stort mye bedre enn dette (unntaket er nevnte forgjenger Vengeance og den eneste grunnen til at Nerve Damage ikke får 6/6), men når jeg kommer ut av psykosen ser jeg kanskje klarere.

Se video: Tragedy – The Force Of Law – Live fra 924 Gilman St in Berkeley, CA

Se video: Tragedy – Plan Of Execution – Live fra 924 Gilman St in Berkeley, CA

Det har alltid vært mye alvor i metal, og bloggere har oppdaget potensialet i dette. For  festlig metal lesning, bilder og video, se for eksempel bloggen Metal Inquisition . Godbitene står i kø:

• Gorgoroth reklamerer for Snickers (nei, det er ikke sant. Photoshopp vettø).
• Metallhuer for 20 år siden og nå. Hva er verst? Se Metallica fans før og nå.
• Hjemme-hos-Darkthrone-Fenriz reportasje fra NRK lydverket.
• Skikkelige fans har skikkelige Metal tattooos.

Herved er (an)befalingen gitt om å le(se) til øyet er stort og vått. metalinquisition.blogspot.com

Rating: . Kingdom of Sorrow er sideprosjektet til Hatebreeds Jamey Jasta og Kirk Windstein fra Crowbar og Down, og debuten er nå ute på Relapse. Og akkurat slik høres det ut, som et møte mellom sludge metal fra sørstatene og hardcore. Det er tungt, møkkete og til tider aggressivt, men Kingdom of Sorrow makter ikke helt å engasjere likevel. Idéen var god, og det høres ut som de har hatt en fin tid i studio. Men de aller feteste riffene har de nok puttet i lomma og spart til senere anledninger.

Litt trivia: Et mindre profilert medlem av kingdom of Sorrow er Steve Gibb. Han er jaggu den førstefødte sønnen til Barry Gibb (ja en av Bi(gg) Gees (Bee Gees)), ifølge Wikipedia.

Lytt: Fem spor er tilgjengelige på Kingdom of Sorrow sin MySpace-side.

Norske anmeldelser av Kingdom of Sorrow:

• 7/10 i Heavymetal.no
• Idol-Asbjørn triller 4/6 i bt.no

Rating: . Baroness sitt Red Album er linken mellom den progressive rocken til norske Motorpsycho, Red Sparowes og Pelican på den ene siden, og sluggerocken (ja da, sludge metal) til Isis og Mastodon. Oppturen er at Red Album aldri blir noen krevende tålmodighetsprøve som egner seg best for gærne matterockere.

Baroness har klare paralleller til en annen av 2007s store overraskelser, The Ocean, men har sitt eget sound og uttrykk. Red Album er den første langspilleren til bandet, som må ha en stor fremtid foran seg. Her snakker vi det “neste Mastodon”. Himmalaya for en debut. Rett og slett full pott!

Anmeldelser:

• 10/10 i Metal Norge
• 8/10 The Streets
• 5 i Eternal Terror

www: YourBaroness.com og MySpace/yourbaroness

Se video: Baroness “Wanderlust”

Rating: Årets første, store positive overraskelse kommer med crustpunken til svenske Disfear.

Anført av forhenværende Entombed-gitarist Uffe Cederlund og At the Gates og The Crown-vokalist Thomas Lindberg pøser Disfear ut en hesblesende og griserå kombo av punk, metall og hardcore. Det er bare å trekke pusten før du setter på Live The Storm, for du får ikke sjansen før det er over. Til det er tempoet for høyt og punken for skitten. Legg til en vokal får Lemmy til å høres ut som en kosete smørsanger. Det er omtrent som om Motorhead skulle vrengt volumet til 111 og spilt punk. Galematias.

Disfears tolkning av crustpunk er både rocka og beriket med fete gitarsoloer til at den ikke blir kjedelig, selv om enkelt mener bandet bare spiller en trommetakt gjennom hele plata. Det er selvsagt sludder og vås. Dette er strålende utført, og en skive å få energi av. Fortiden til de nevnte herremenn skinner gjennom punken, og gjør at fans av Death Rock periodene til Entombed og The Crown kan få klump i halsen og gladtårer i øynene.

Andre norske anmeldelser: Dagbladets Torgrim Øyre kaster femmern.

WWW: Disfears webside og MySpace

Rating:

“Less is more” er ikke en filosofi som Turisas bekjenner seg til. “Much is more” derimot. The Varangian Way tipper imidlertid over og blir til tider “Way too much” tøff, latterlig og pompøs krigsmetall med folkemusikk fra de finske skoger. Krigsmetallheltene Manowar blir reaksjonære tamme pusekatter i forhold til det Turisas drar på med.
Fortsett å lese ‘Turisas: The Varangian Way (2007)’

Rating: Norges beste thrashmetallgjeng gjør det igjen. Oppskriften er denne gangen mindre gammeltestamentalsk enn tidligere. Til gjengjeld spiller de på flere strenger, med mer melodiøs metall. Det tipper til tider over svenskegrensa i retning E6 mot Gøteborg, med akustiske og roligere partier, som noen velger å kalle “power ballader”, uten at det er noen trenger å rope “sell out” av den grunn.

Det nye uttrykket bidrar nemlig til noe mange band trenger mer av, nemlig variasjon. Ikke variasjon for variasjonens egen del, men for å unngå å sparke inn vidåpne dører. Susperia åpner nemlig noen nye dører med sin melodiøse finpuss, og dette beriker lydbildet. Samtidig er Susperia fortsatt er forankret i sine ekstremmetallrøtter. Dette gjør at “Cut From Stone” framstår med et særpreg og en prikk over i-en som mange i thrash-genren mangler. Selv om dette er melodiøs metall, er det likevel ikke dusinvare, fordi Susperia makter å skrive sanger som er sitter som en fiskekrok i øret, som åpningssporet “More” og “power balladen” “Under”.

“Cut From stone”, får en del tyn for å sprike i alle retninger, men det er her det berømte spørsmålet om smak og bak kommer inn. Noen har bred som ei låvedør, andre smal som en hundeluke.

• Erlend Mokkelbost er strengest og gir 3/6 på NRK (og kaller det “moderatmetall”)
• Torgrim Øyre er avmålt begeistret og triller 4/6 i Dagbladet
• Jørgen Garmann mener derimot dette er “metall slik metall skal være ” og gir 5/6 på Musiq
• På Rate Your Music får den 3.56/5 – nest høyest av Susperia-skivene.

Make no mistake som det heter på nynorsk (hahaha, nynorsk liksom. Lite vittig- NOT! Seriøst. “Nynorsk” om engelsk er ikke morsomt lengre. La dette være en advarsel!): Dette er et av årets absolutt beste norske album, og har vært spilt jevnt mye hele 2007.

Rating:

Når du er lei av stonerrock, doom eller death metal, er det godt å vite at det finnes et band som Beaten Back To Pure der ute.
Pentagram, sørstatsflagg, blod og skaller: Nei, coveret lyver ikke, bandet med det klingende navnet er fra Virginia, US of A, og er så politisk ukorrekt som det er mulig å bli, sett med norske øyne. De nærer et dypt hat mot liberale, homofile, velferdsordninger og selvfølgelig “yankees”. Åkke som, The Last Refuge Of The Sons Of Bitches er et seriøst mesterverk med 8 grensesprengende metallåter, fordelt på 35 minutter.

Beaten Back To Pure har født en blytung bastard av ei skive, og Dirt Metal som bandet selv kaller musikken, er en passende beskrivelse. Det vil si en heftig og intrikat sammensetning av klassisk sørstatsrock, sludgecore, thrash/death metal, doom og stonerrock på en gang. Bandet har skapt et genuint musikalsk uttykk, og går ikke av veien for å veksle mellom clean og ultrabrutal vokal, seige og kjappe rytmer, 12-strengs gitar og de heftigste death/thrash riffene om hverandre.

Låtene, for bandet kan virkelig kunsten å skrive låter, er med andre ord særdeles dynamiske. Her følges det ingen standardoppskrift med riff-bridge-refreng-riff-bridge-refreng. Killerlåter som tittelsporet, Paleface og 866 Days står frem som noe av det mest spennende jeg hittil har hørt av denne typen musikk.

The Last Refuge Of The Sons Of Bitches anbefales på det absolutt varmeste, selv om din lokale platepusher neppe har den i hylla. Da er det jo greit å bestille den fra plateselskapets hjemmeside.

PS. Denne skiva kom ut på senhøsten 2002, og er altså ikke helt fersk, men Musiq ser det som sin plikt å grave frem glemte skatter. [Red. anm: Dette er en lett redigert utgave av en anmeldelse fra 2003 som sto på Musiq.no]

Beaten Back to Pures hjemmeside