Rating: Gud ga faen og djevelen glemte Lillestrøm. Det eneste bra som noensinne kom ut av denne omveien er El Caco.
El Caco er til gjengjeld såpass bra at de nesten veier opp for alt det andre rælet stedet har å by på, som et üsympatisk fotballlag, grell arkitektur, bråk, fyll og masseslagsmål.
Gamle fans vil fortsatt kjenne igjen bandets miks av metall, stoner og alternative saker. I tillegg ligger det en generell 70-tallsfølelse over tema og lydbildet. Bandets inspirasjon fra blant andre Led Zeppelin er med andre ord tydeligere enn før. Tool er også et band det er mulig å tenke på innimellom.
Anslaget på Heat, med “The Glow” og “Heat Heat” er kanonbra. Dette er to intense killerspor med hitpotensial: deretter roes tempoet og intensiteten ned med “Individuals” og “The Manual”, som også er sterke låter.
Men så går det gærnt. I et forsøk på å bryte opp, kommer platas eneste nedtur med den tvilsomme “I am doubt”. De påfølgende “Am I Wrong?”, “13.000″ og “Fields” løfter heller ikke stemningen nevneverdig. Her befinner plata seg nesten i et vakum der det tidvis mangler engasjerende riff og refreng, selv om det ikke er helt nattsvart eller bekmørkt.
Skiva rundes av med to oppløftende spor i “Grinding the Diamond” og “One Week”.
Alt i alt er “Heat” godkjent, men ikke så veldig inspirerende til å være El Caco. Det er lov å ha store forventninger til kremen av norsk tungrock, spesielt når de åpner med to av sine sterkeste låter noensinne. Mest imponerende er vokalist Osas utvikling, som viser helt nye prestasjoner på Heat. Fortsett å lese ‘El Caco: Heat’
Tid for Slayers Unholy Alliance igjen. Norge har ikke blitt underernært på Slayer de siste årene, og det synes. Maken til skrinn og forsagt metallgjeng skal du lete lenge etter. Ganske sprøtt for oss som er oppvokst med Slayer-fans som de galeste av de gale. Tilstandene var langt villere, og stemningen mer intens sist jeg så de i Spektrum med Slipknot og Mastodon, for ikke å snakke om de to Rockefeller-konsertene i 2004.
Napoleonskake med makrellkrem, anyone? Hvis noe så uspiselig som progressiv eksperimentell symfonisk mattemetall blandet med metalcore og hardcore kan være spiselig, kan nevnte kakevariant være snadder.
Ja, det høres altså ut som en mos av The Mars Volta, Between the Buried and Me, Dream Theatre og System of a Down. Nei takk, du kan egentlig ikke tenke deg det? Ikke jeg heller, men ca der har du Protest the Hero ihvertfall. Og det er like hysterisk som det høres ut.
Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?
Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.
Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.
For de av våre kjære lesere som ikke tror at Truls Svendsen (programleder for “Kroppen” og sidekick på “Senkveld”) ikke kan være annet enn morsom og blid (og teit): tro om igjen.
For de som tror at Maria Sandvik (whu?), som vant “Skal vi danse” (fritt for ikke å se på det) på TV2 sammen med Tshawe (yo!), og som i år danser med vår alles Tor Endresen (doh!), er av den straighte typen: tro om igjen.
Sjekk ut Planet Mastergods nye video, Alpha Male for å se beviset:
Rating: Like mye thrash metal som hardcore, og mindre generisk metalcore enn før. Walls of Jerichos kvinnelige vokalist Candace Kucsulain er enda litt sintere enn før, og er den som imponerer aller mest på bandets fjerde skive.
The American Dream er neppe årets album, men gi det en sjanse eller fire, og det vil vokse på deg. I forhold til forgjengeren “With Devils Among Us” er det ikke de dramatiske endringene, men bandet tar et steg vekk fra metalcore og nærmer seg tidvis thrash metal med stormskritt. Jeg kan høre klageropene fra thrasherne akerede.
Rating:
I min ungdom gikk det en offentlig holdningskampanje som het “sett dine egne grenser”, som raskt ble omdøpt til “strikk din egen genser”. Det er omtrent det amerikanske Nachtmystium har gjort med “Assassins…”.
Opprinnelig var nemlig Nachtmystium et noenlunde tradisjonelt black metal band i Darkthrone-leiren (dette har jeg bare fra andre og tredjehånd – personlig hadde jeg aldri hørt om Nachtmystium før jeg leste Torgrim Øyres euforiske anmeldelse i Dagbladet. Om det gjør meg til en ikke-kredibel black metal anmelder får det bare være så. Til gjengjeld har jeg hørt mye på Wolves in The Throne Room i det siste, og jeg så Mayhem live på Jessheim sammen med Death Mission på åttitallet), men nå har de altså tråklet sammen et sabla lappeteppe, med biter av alt fra drøy sortmetall, dørty rock til svevende abstrakte toner, via progmetall og Pink Floyd proggrock. Og det er riktig så forseggjort. Fortsett å lese ‘Nachtmystium: Assassins – Black Meddle, Pt.1 (2008)’
Det gikk et lettelsens sukk over hele landet denne høsten, da ryktet om Metallicas gjenoppstandelse oppsto. Hvem som først spredde ryktet vites ikke, men det kan herved avkreftes. Vi må dessverre vente ytterligere fem til femten år, om den dagen noen gang kommer, før Metallica klarer å lage nok en klassiker.
Første gjennomhøring: Yess! Er det mulig, Metallica er tilbake. Gud som jeg har savnet noe nytt og bra fra dette bandet. I love Metallica.
Andre gjennomhøring: Fortsatt fett.
Tredje gjennomhøring: Hmm. Okay. Metallica mann.
Fjerde gjennomhøring: Begynner det å bli litt kjedelig nå eller? Bedre enn Load/Reload dritet, men likevel…
Femte til tiende gjennomhøring: Låtene er i overkant lange og usammenhengende. 80-tallsformen er helt klart kjærkommen, men det er litt verre med innholdet. Åpningssporet “That Was Just Your Life”, og midten av skiva er strålende med “Broken, Beat & Scarred”, “«All Nightmares Long” og selvfølgelig “The day that never comes” som kommende klassikere, som nok blir spilt live om 10 år. Resten av skiva mangler det lille (ikke så reint lite heller) ekstra i låtskriving, og da hjelper det lite om det høres ut som Metallica gitt.
Cult of Luna befinner seg i doom/post-hardcore landskapet, en genre som har blomstret som ugress de siste årene. Etter knallskiva “The Beyond” forsvant imidlertid min interesse for bandet som følge av en søvndyssende konsert på Garage i 2005 og skiva “Salvation”. Derfor var følelsene i forkant av svenskenes femte langspiller i utgangspunktet lunkne.
Eternal Kingdom åpner i og for seg i kjent stil. Men er det ikke noe litt annerledes her likevel? Jo visst pokker! Tittelsporet er ganske eksperimentell post-rock, riktig så spennende. Og på tredjesporet “Ghost Trail” omkalfatres den likegyldige innstillingen til bandet totalt. Maken til brudd på genrekonvensjoner – både prog og tidenes kuleste temposkifte. Et fantastisk spor. Uansett hva du gjør etter å lest disse linjene: Last ned, stjel eller kjøp den låta.
Spor åtte “Cursed” er et annet høydepunkt, en blytung Duracell-kanin som bare drar på og drar på i sitt vannvittige øs.
Resten av plata er heller ikke så rent lite imponerende, og dødtiden er kraftig redusert i forhold til tidligere. Det er stor variasjon og dynamikk, også i lydbildet, men litt ensformig og endimensjonal vokal. I stedet for å oppskriftsmessg bygge opp låtene fra rolig til hardt, har hvert spor en egen formel. Spennende instrumentering som keyboard, blåsere og renere gitarer som innsatsfaktor bidrar også til at Cult of Luna er mer vitalt og relevant enn noensinne.
Ikke minst låter det fryktelig tungt når de trykker til. Det er tyngre enn tungt. Det er så tungt at et mikrogram av Kingdom of Heaven rett ned på stortåa medfører umiddelbar amputasjon. Det er så tungt at plateselskapet må ansette et eget team av kroppsbyggere for å kjøre ut skiva til butikkene i spesialombygde monstertrucker. Det er så tungt at fiberkablene under atlanterhavet synker flere meter ned for hver gang en låt blir lastet ned fra serverene til Pirate Bay.
Det er alltid interessant når et band man har gitt litt opp til de grader slår tilbake. Må høre gjennom backkatalogen på nytt nå. Kan Metallica og Danzig vennligst prestere det samme neste gang? Takk!
Gud ga faen og djevelen glemte Lillestrøm. Det eneste bra som noensinne kom ut av denne omveien er El Caco.
Siste kommentarer