Headbangers blogg

Drømmer du om å kalle bandet ditt “METALHEAD BROTHERS”, men er for lat eller opptatt til å gjøre arbeidet med logo, navn og internettdomener selv?

Denne annonsen fra Finn løser alt for deg (vel, musikken må du jo stå for selv), hør bare her:

Totalt consept for heavy band selges, med domene/varemerke
(dvs ingen andre kan hete det samme)

Navnet er METALHEAD BROTHERS

med topp domener som .com .net. .org .us etc
med relaterte domener som metalhead.us etc

Og navnet er registrert som varemerke i flere land
ingen album utgitt med dette navnet enda

logoene er også registrert varemerker, noe av de råeste logoene som er laget

kjøper vil også få med et helt konsept med på hvordan legge det fram, stil tenkt, alt som dere som har bra musikk mangler

Spar penger på dyr design og lang søknads prosess, kjøp det ferdig.

Evt. gi bud

Prisen? Bare 29.000. Tjuenitusen. Selgeren kan kontaktes på mobil 98070798.

“Noe av de råeste logoene som er laget” kan beskues over; bedøm selv.

Et godt ordtak lyder “if it sounds too good to be true, it probably is”.

Rating:

Nyskapende og melodiøs thrash metal orgie

Blood Tsunamis andre fullengder får med rette stående ovasjoner av internasjonal metallpresse.

“Grand Feast For Vultures” er en genresprengende orgie av  klassisk thrash metal i beste Slayer- og Kreator-ånd, parret med melodiøs death metal og galopperende Iron Maiden-temaer. Det hele toppet med vokal som tilhører den svarteste delen av metalverden. Fortsett å lese ‘Blood Tsunami: Grand Feast For Vultures’

Rating:

Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.

Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.

Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.

Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt  kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket. Fortsett å lese ‘Isis: Wavering Radiant’

Ikke verst. “Ekte live” er det og – jaggu var ikke vokalen til Troy en tanke sur. Pyttsann.

Takk til flinke Pyro for originalinnlegget.

Rating:

Kylesa tar stonermetallen et serrriøst kvantesprang videre i sin progressive iver etter å eksperimentere og ved å blande sin riffmaskin med støy og sluggerock.

Dynamikken mellom de to trommeslagere Jeff Porter og Carl McGinley og ikke minst vokalbidragene til Laura Pleasants(!) sørger effektivt for at Kylesa skiller seg grundig ut fra den gemene hop i stonermølja.

Kylesa sammenliknes ofte med Mastodon (uten at noen begynner å grine av den grunn), men legg til Fu Manchu, ekkel hardcore i Neurosis og Rwake-land samt litt Sonic Youth, så begynner det å likne på noe. Et interessant lydbilde, monsterfeite riff og syke virkemidler toppes med noen alldeles praktfulle refreng, som på “Unknown Awareness” og “Running Red”.

Jeg kan ikke huske sist en skive i denne noe forslitte genren har gitt meg så mye moro. Løp og kjøp før naboen gjør det! Fortsett å lese ‘Kylesa: Static Tensions’

Stavanger-bandet KvelertaK viser vei i vellinga med sin “Necro’n'roll – et koldtbord av riff (og hvertfall ikkje post-hardcore!)” som de selv sier på myspace.com/kvelertak.

De fem sporene som finnes tilgjengelig på nevnte nettside vitner om et energisk band som blender hardcore, rock’n roll og old skool black metal, og kan minne om en progressivt punka og rocka utgave av Khold.

Bandet får litt vokalhjelp, på “Fossegrim” deltar Nattefrost og på “Blodtørst” Silvers Ivar Nikolaisen, noe som gir en finfin dynamikk.

KvelertaK har blitt booket til Roskildefestivalen og Øyafestivalen i sommer, “slett ikke verst” for et band uten noen utgivelse bak seg.

Det hører med til sjeldenhetene (dette er første gang) at Headbangers blogg anmelder band på bakgrunn av fem låter fra en webside, men i dette tilfellet gjør vi et unntak. KvelertaK seiler umiddelbart opp en som en forfriskning inn i den harde delen av rocken. Vi trenger slike nye band, som kan tråkke ny vei, rett nok i nærheten av velkjente spor, men som ikke er redde for å utfordre konvensjonene. Hadde de fem sporene vært en utgivelse ville den lett stått til en femmer: Rating: .

Headbangers blogg headbanger og gratulerer!

Nok prat, spill musikk:
KvelertaK – Fossegrim (featuring Nattefrost)

KvelertaK – Blodtørst

KvelertaK – Snilepisk

KVELERTAK på GARAGE OSLO 4. april

Når to av Norges beste hardrock og metal band spiller for en gjeng med smått drita fremtidige agronomer (bønder) skulle det i utganspunktet være duket for en real runde med gøy på landet.

Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.

Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: Fortsett å lese ‘Konsert: El Caco + Insense, Studentersamfunnet Ås 15.04.2009′

Rating: Crack the sky er nok et grensesløst mesterverk fra Mastodon, og prisen for årets rakettforsker blir heller ikke denne gangen tildelt den som kommer frem til at bandet fortsetter sin utforskende og progressive metal på et nytt konseptalbum.

Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.

Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:

There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)

Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris

Fortsett å lese ‘Mastodon: Crack the Skye’

Rating:

Introduksjonen “The Passing” viser Lamb of God fra en ny, ytterst melodiøs og harmonisk side, og lover dermed langt mer enn den holder. De påfølgende sporene “In your Words” og “Set to Fail” viser nemlig at skapet fortsatt står hardt boltet fast i avdelingen for groovy power metalcore i Pantera-land.

Dette blir også ankepunkter mot “Wrath”; for det første høres låtene, produksjonen og lydbildet omtrent ut som hvilken som helst annen Lamb of God skive.

“Sacrament”, Lamb of Gods forrige skive, hadde rett nok et par låter med større “hitpotensiale”, mens “Wrath” fremstår som mer jevn, med unntak av makkverkrefernget på “Fake Messiah”. Forskjellene er likevel alt i alt ganske så marginale.

For det andre gjorde Pantera mer eller mindre eksakt det samme, bare bedre, for ca halvannet decennium siden. Den største forskjellen fra nevnte Pantera, bortsett fra de mest åpenbare kvalitetene til Dimebag og Phil Anselmo, var rett og slett evnene til å skape noe (relativt) nytt og unikt, og klare kombinasjonen aggresjon, råskap, brutalitet og melodi. Det er ikke det samme å resirkulere gamle klisjeer, riff og stemninger, og så forvente at verden tar bølgen. Fortsett å lese ‘Lamb of God: Wrath’

Rating:
Årets beste album så langt kommer fra et hittill ubeskrevet blad; tyske SuidAkrA.

Crogacht er en herlig suppe av black metal, melodiøs death metal, og er inspirert av temaer fra folk/pagan, og Suidakra byr her på hyppige temposkifter og en herlig dynamikk.

Skkepiper er slett ikke det dummeste instrumentet du kan ha sammen med gitarer med vreng, noe også suksessen til punkfavorittene Dropkick Murhpys er et godt bevis på. I sporet “Conlaoch” spiller sekkepipene en fremtredende rolle, og det funker som julig i metall og!

Selv om metalløset brekkes opp med folkemusikk, kvinnevokal (eller “kjerringer som synger” som min onde tvillingbror ville kalt det), sekkepiper, kassegitarer og det som verre er, blir det ikke påtrengende eller i veien for den gode metallen.

Et (side)spor som “Beats of War” løser opp metalløset på en fin måte, og tilfører plate en ny dimensjon. Den direkte folkebiten (eh, beaten?) blir dermed en verdiøkning av bandets kjernevirksomhet, som jo er og må være metallen. Selve riffene og melodiene har og en klar påvirkning fra folkemusikk, men heller ikke her er det for mye av det gode. Slik skal det for pokker gjøres!

For fans av Moonsorrow, Primordial og Ensiferum vil dette svinge som bare pisken. Dersom du (som meg) er lett skeptisk til folkemetall, eller lei av felegnikk i metall, bør du likevel gi dette en sjanse. For Crogacht byr først og fremst på et stykke heidundrandes metall med gode melodier, feite riff, blastbeats og grom growlevokal.

Se video: SuidAkrA – Shattering Swords

Fortsett å lese ‘Suidakra: Crogacht’