Alt som er hardt: Hardcore – Metal – Punk – Hard Rock – Metalcore – Blog
Har tidligere etterlyst Death Mission innhold her på bloggen.
Endelig er bønnene oppfylt, her er klassikeren “Evil Undead” fra bandets første demo “Why” fra 1988.
Hvor og når klippet er fra er uvisst, men vet kanskje du? Kan det være Bootleg, eller var scenen der lavere?
Rating: 
Etter den ganske intetsigende “Christ Illusion” er det en fryd å høre Slayer av til dels godt gammelt merke.
Det vil si actionpakket premium thrash og crossover i høyt tempo, med noen roligere partier her og der.
Første gjennomlytting satt små spor, men skiva evner å vokse, noe som kjent er et godt tegn. Fortsett å lese ‘Slayer: World Painted Blood’
Rating:
Dypt forankret i streng hardcore, crust og metall, og med medlemmer fra band som Betongbarn og Summon the Crowes, befinner Eskatol seg et sted mellom mer kjente størrelser som From Ashes Rise, Totalt Jävla Mörker og Converge.
Rating:
“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.
Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.
Fortsett å lese ‘Baroness: Blue Record’
Rating:
Det er neppe tilfeldig at “Night Is the New Day” lanseres på høsten. For dette er dystre saker, som skapt for en mørk og depressiv årstid.
Det åpner riktignok ganske oppløftende, i kjent Katatonia-tralt med “Forsaker” og “The Longest Year”. Dog må “The Longest Year” være det mest kommersielle bandet har gjort, og minner litt om en utgave av landsmennene Kent, med smått irriterende generiske synth loops, som også går igjen ved flere anledninger over hele skiva. Fortsett å lese ‘Katatonia: Night Is the New Day’
Saklig YouTube fenomen: Death Metal Parrots. Papegøyer wanna rock!
Papegøye headbanger til Children of Bodoms “Hate me!”
Kakadue headbanger til Cannibal Corpse “Make the suffer”:
Rating:
Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.
Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider. Fortsett å lese ‘Doomriders: Darkness Come Alive’
Rating:
Insomnium smører tjukt med gitarer og synth oppå et lag progressiv og deilig melodiøs (death) metal fra de finske skoger.
På sitt beste tilbyr Insomnium feiende flott og fengende dynamisk melodeath i Dark Tranquillity-gata, som på “Against the Stream”, “Down With the Sun” og “The Harrowing Years” .
På “Where the Last Wave Broke” ødelegger imidlertid et litt for sukkersøtt refrengene med überfølsom clean vokal. Fortsett å lese ‘Insomnium: Across the Dark’
Rating:
Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia?
Slik er det altså fatt: Et metalband som er Progressivt med stor P, og melodiøst, mektig og mørkt med mega M fra Australia med abnorm A står bak en forbløffende utgivelse; en sterk kandidat til årets metal-album.
Det fra et band de færreste, muligens med unntak av de virkelige metal-nerdene, har hørt om her på berget.
Laaange låter, kremfeite riff toppet med majestetiske soloer og, aggressiv vokal, avbrutt av rolige partier smelter sammen til et deilig stykke metalkunst. Fortsett å lese ‘Be’lakor: Stone’s Reach’
Rating:
Prøv dette hjemme: Spill først At The Gates 14år gamle genredefinerende klassiker “Slaughter of The Soul”. Spill så umiddelbart “Eternal Return”. Jo da, det går en linje her; en rød trå om du vil.
Det finnes dog en del “ekte” metallskaller som får kløe og utslett av hele genren melodic death metall (MDM; akronym må det jo være). Det er forsåvidt forståelig dersom all melodi er fy, og alt skal være nekro, kaldt og ondt. En del andre metallhuer liker som kjent variasjon.
La gå at Darkest Hour ikke nødvendigvis bringer så mye nytt til torgs, men death metallen er i det minste frisk og melodiøs, gitarsolene episke, og borte er den rene vokalen fra tidligere utgivelser.
Eternal Return er en del hardere enn forgjengeren Deliver Us, og kvalitetsmessig nesten på høyde med “Undoing Ruin”, som forøvrig står som en påle på metalltorget. Noe ensformig tromming, og et par middelmådige låter trekker litt ned, men savner du nevnte At The Gates, er du skuffet over Unearth eller bare lei av at In Flames bare blir mer og mer kommersielle bør du kunne trøste deg med Darkest Hour. Fortsett å lese ‘Darkest Hour: Eternal Return’
Siste kommentarer