Headbangers blogg

Rating:
Gamlistreff igjen! Selv om en og annen yngre fan hadde tatt veien, var aldersgruppen 30-45 overrepresentert i forhold til landets generelle befolkningsstatistikk. Stadionkonserter med denne målgruppen og kommersielle vellykket rock blir fort en trivelig og gedigen bygdefest, og Bon Jovi er intet unntak. Her hadde fans fra hele landet samlet seg, med alle kommuner og dialekter representert.

Stemningen er hele veien upåklagelig, men så driver da også Bon Jovi i underholdningsbransjen. Hele showet er svært publikumsvennlig og profesjonelt (det motsatte av denne bloggen). Etter over 20 år kan Jon Bon Jovi og Richie Sambora (er det forresten noen som vet navnet på de andre medlemmene i bandet?) såklart kunsten å dirigere publikum, piske opp stemningen og si de rette tingene til rett tid. De vet hva publikum vil ha, og spiller alle hits og svisker som “Living on a Prayer” (mest pop, allsangen må ha blitt hørt over hele vestkanten!), “Bed of Roses”, “Dead or Alive” og “It’s My Life”. Mens regnet bøttet ned covret “Here Comes the Sun”, og jaggu sluttet det nesten å regne.

Bon Jovi kommer med en stor produksjon. Lyden er behagelig, men litt for lav og ullen, og med dempet gitarlyd. Fortsett å lese ‘Bon Jovi – Ullevaal stadion, Oslo 18 06 2008′

Gamlistreff! Det må ha vært tidenes høyeste gjennomsnittalder og dårligste tannstell på en punkkonsert noensinne. Alt som kunne krype og gå av gamle (og noen nye) punkere var der for å se Life…but how to live it spille sammen igjen for første gang siden forrige årtusen, i anledning minnekonserten til ære for Stengte Dører/So Much Hate-gitarist Børre Løvik.

Line-upen var jo knallsterk, med Israelvis, Billy no mates, Life… But How to Live It?, Angor Wat, Within Range, Lost Luggage, Seppo Goes To Holocaust, Slow Hard End og Coolerking.

Første band jeg fikk med meg Billy No Mates, og det var til gjengjeld var kveldens hyggeligste overraskelse. Det hørtes ut som SNUFF! Og jaggu viser det seg at Billy No Mates ER Duncan Redmonds fra Snuff og Guns’n Wankers. Sånn er det når man ikke følger med i timen. For en fantastisk opplevelse det var, helt ut av det blå. Fortsett å lese ‘Billy No Mates, Leatherface og Life…but how to live it, Oslo 31 05 2008′

Rating: Jeg innrømmer det uten å rødme. Jeg har egentlig ikke peiling på stoda for hardcore / punk scenen i Oslo for tiden. Jeg er tross alt en gammel gretten gubbejævel på snart førti år, som tilfeldigvis hører mye på den type musikk, uten å tilhøre et miljø hvor dette faller seg naturlig. Jeg har for eksempel ikke den fjerneste anelse om bookinggruppa på Blitz i det hele tatt finnes lenger. Men noe sier meg at hardcore punk scena i Oslo neppe er helt i vater. Jeg kan faktisk huske bedre tider, under krigen (alt var jo bedre under krigen! Maten, damene, ja i det hele tatt) for eksempel.

Nok usakligheter, poenget er at det var merkverdig god plass i garasjen, på tross av at selveste Strike Anywhere altså var på Oslo-besøk. Bandet er politisk korrekt som få, og spiller knallfengende, teknisk og melodiøs hardcore punkrock som fungerer både til protest, pølsefest og trening. Hadde de, som sist de var i byen, spilt på nevnte Blitz ville det vært stinn brakke og våte vegger. Stemningen blant de fremmøtte var til gjengjeld brukbar høy, bare synd det ikke var litt flere der.

På hjemmesidene til Garage står det at hovedbandet går på scenen presis kl 2230. Fint å vite for de av oss som er helt avhengig av offentlig transport. Vel, presis ca en time etterpå står Strike Anywhere på scenen, og angsten for å gå glipp av store deler av settet er sterkt til stede. Det skulle imidlertid vise seg at det var ingen grunn til bekymring. Strike Anywhere spilte et altfor kort og konsist sett på ca 45 minutter, med godlåter fra hele karrieren.

Bandet kan sakene sine og raser gjennom låt etter låt, men tar seg likevel tid til litt høflig chitchat innimellom. Det fungerte egentlig utrolig bra, i motsetning til forbandet Death Is Not Glamorous som presterte å spille ei låt de påsto de ikke hadde øvet på (og sånn hørte det jo ut). Nå var Death Is Not Glamorous helt ok, men det var vesentlig nivåheving da Strike Anywhere kom på scenen. Men de kunne vel tatt seg tid til et litt lengre sett? Jeg er alltid tilhenger av at publikum skal ha lyst til å høre mer når bandet takker for seg, men det er ingen grunn til å overdrive heller!

Bilder fra konserten:

Video fra konserten (1 låt):

Det blir høy fart og garantert mye moro for punk og hardcore-entusiaster på Garage i Oslo i mai:

De politiske (korrekt) engasjerte protest punkerne Strike Anywhere spiller onsdag 21 mai. “Kjapp, energisk og melodiøs hardcore med tydelige politiske fanesaker. De er viden kjent for sin medrivende sceneopptreden så her blir det garantert stemning!” for å sitere Tiger.

To dager senere (også på fredag kveld da gitt! – det lukter fuktig og sent lang vei) braker det løs med nok et PK-band; Ignite. De varter opp til en real fest, med ikke mindre enn tre oppvarmere, blant annet Death Before Dishonor. Ignite befinner seg i noenlunde det samme musikalske landskapet som Strike Anywhere, og leverte en av 2006s absolutte pønkoppturer med Our Darkest Days. Så det blir nok stemning her og.

Som om ikke det var nok, står norgesvennene og gamlingene i Leatherface på scenen en uke etterpå, fredag 30 mai. Litt lavere tempo, men ikke mindre melodi.

For de som sverger i retning av NYHC kommer både Madball og Agnostic Front til Garage i henholdsvis juli og august.

Hvis ventetiden blir drøy er det jo bare å se video så lenge:

Strike Anywhere: Infrared

Ignite: Bleeding

Rating: Konsert: The Cure, Oslo Spektrum 11.02.2008. Noen ganger er det lurt å gi seg mens leken er god. Robert Smith og resten av The Cure hadde ingen planer om å ta kvelden tidlig på sitt første Oslo-besøk på16 år, som resulterte i en rekordlang konsert på tre(!) timer. I og for seg positivt at bandet gidder, men når settlisten består av litt for mye rask og rusk i lavt tempo blir det festen snudd til et middelmådig nachspiel.  

Å se The Cure i Oslo for første gang på 16 år var nemlig en merkverdig opplevelse. En drøss med hits, et utsolgt Spektrum og dedikerte fans burde sørge for at stemningen sto i taket, men store deler av publikum, også de foran scenen, var usedvanlig avventede og tamme store deler av konserten. Det var til og med mer trøkk da Bob Dylan spilte samme sted.

Noe av årsaken, i tillegg til nevnte settliste, må lydbildet ta. Det manglet mye på finesser og detaljer, Smith sang til tider småsurt og med lite diksjon, og rytmeseksjonen tar seg lovlig store friheter fra originalen. Ja, sammenlikningen med Bob Dylan er ikke så søkt her heller.

The Cure har så mye å by på, men tre timer ble bare for mye. Krampa tar beina (sittetribunene på Spektrum er drepen for oss over 15 år / høyde over 160 cm / BMI over 25)  og fugleperspektivet blir kjedelig i lengden. Saltstøttene i The Cure forbrenner ikke noen unødige kalorier i løpet av en konsert, og noen munndiare har de heller ikke, så man skal være skikkelig blodfan for å stortrives så lenge.

Rating:

John Dee, Oslo, 27.11.2006.

Steike bra. Gudbedre. Sensasjonelt kort sett… 40 min? 2006 aller beste konsert. Punktum.

Det var litt av en konsert Green Carnation hadde, selv om det muligens var deres siste i Oslo noensinne, 23 August, Amplifier / Rock Bottom (usikker på hva det het da).