Årets gladsak: pressemelding fra Rockefeller gjengis i sin helhet:

Lørdag 12. mars
KYUSS LIVES! featuring original Kyuss members John Garcia, Nick Oliveri & Brant Bjork and on guitar Bruno Fevery.

Det er med stor glede at vi kan meddele at Kyuss Lives! tar turen til Rockefellers 25-årsjubileum i mars!

Det blir julaften, påske og nyttårsaften på en gang for alle stonerrockfans når 3/4 av originalmedlemmene til legendariske Kyuss kommer for å spille fletta av oss. Bandet anses som gudfedre i sjangeren og hadde stor suksess på begynnelsen av nittitallet.

Kyuss rakk å gi ut fire album på fire år med forskjellige besetninger. Etter oppløsningen i 1995 har ikke medlemmene ligget på latsiden. Kyuss-medlemmer har vært aktive i band som Queens of The Stone Age, Fu Mancu og Mondo Generator.
Brant Bjork har vært her flere ganger og spilte blant annet under 10-årsjubileumet til John DEE.

Kyuss Lives! er det nærmeste en kommer originalbesetning av bandet, uten Josh Homme.

Bill. kr. 270,- + bill.avg. 18 år leg.

Billettene er i salg nå på billettservice.no

Alle hjerter gleder seg!

Legendariske, dog oppløst siden 2005, nå gjenforente (semi-permanent?) From Ashes Rise spiller på Punk Illegal Festival 6.

Sted: Munkedal i Sverige 11-12 juni 2010.

Noen skikkelig flinke nordmenn klarer sikkert å booke dette geniale bandet til Oslo og Norge igjen?

Vi krysser fingre og tær.

myspace.com/fromashesrise

Snadder-crust

Crust er tross alt den nye vinen, og Eskatol kan lett nå et bredt publikum i noe en smal genre. Saft suse for en debut.

Fakta:

www: myspace.com/beyondtheeskatol

Utgitt: 30.11 2009

Label: Diger / Tiger

Spor:

01: Dype spor
02: Frierferd
03: Hevn
04: Siste dans
05: Blindveier
06: Med knyttet hånd
07: Hellig system
08: Fane av løgner
09: Eksistensur
10: En krypende frykt
11: Kneblet
12: Mørkeredd
13: Med makt
14: Synkende skip

Seks år etter forrige Norgesbesøk var Tragedy tilbake i by’n. Denne gangen i på Skate Fight Club, i kjelleren på Hausmania.

Med på lasset var Damage, Final Threnody, og Vitamin X. Undertegnede droppet med stort hell de to første bandene til fordel for fotballkampen Molde – Vålerenga på puben O’ Reillys i Markveien. Det var rett og slett et genialt trekk, av to grunner:
1. Vålerenga vant tre null
2. Tragedy dukket opp på puben i pausen

Jeg så mitt snitt til å kjøpe en Guinness til Billy Davis, Todd og Paul Burdette, og fikk en fin prat med bandet. Selvølgelig måtte jeg spørre om det var noe ny skive på gang, og det er det – sågar muligens to skiver som kommer mot slutten av 2009 eller starten på 2010. Skal vi tippe sommeren 2010?  Tragedy ønsker å fortsette progresjonen, og samtidig være tro mot røttene.

Ellers fortalte de om sitt syn på DYI-kulturen, bakgrunn for turnéen, fildeling, statsborgerskapet til Yannick, mangelen på webside og mer til. Om jeg får summet tankene skal du ikke se bort fra at det blir et intervju ut av samtalen (ja, jeg spurte om det var greit, og det var det).

Tilbake på Skate Fight Club fikk Vitamin X spille et passe langt (kort) sett med tradd mosh/x core som ikke appellerte til mine ører.

Klokka 22:55 var det klart for kveldens høydepunkt Tragedy. Foran scenen var det plutselig tjokk fullt og fullt kaos. Folk headbanget, poget, crowdsurfet, skrek og sang seg hese i den snaue timen det hele sto på. At stemningen sto i taket vil være en gedigen underdrivelse, de av Tragedys die hard fans som fikk plass foran, og etter hvert oppå, scenen hadde årets opplevelse. Julaften, bursdag og russetid på en gang.

Lokalet var slik at PA’n var plassert bak crowden foran scenen, slik at lydbildet ble det samme som å være i et øvingslokale. Kult, men til tider noe vrient å høre vokalen.

Bandet får et ekstra sympatipoeng for prisen på t-skjorter og skiver; 100 kroner! (De lurte på om de skulle ta 85 eller 90, men det ble litt knot med veksel). Ett minutt etter konserten var det klart for merch salg, og hvem andre enn Tragedy selv solgte stashet? Uttpå natta dro de videre til Stockholm, og gjett hvem som kjører? Jo da, du gjetter riktig. Nok et sympatipoeng for knall DIY-kultur.

Settliste:

The Day After
No fucking fodder
The Hunger
The Intolrable Weight
Incendiary
Revengence
Never Knowing Peace
Deaf and Disbelieving
Waiting
Call to Arms
Vengeance

Milde puddel, herrlige himmel, dette var en flott aften. Det startet rett nok litt tamt, men det tok seg opp etter hvert.

Tirsdagspublikummet på et halvfullt Rockefeller hadde en treig start (les lav promille), og siden bandet på sin side var mest opptatt av de nye låtene måtte det gammel moro og skikkelig publikumsfrieri til før det tok av.

Da trommis og gitarist Jason Reece tok seg en lang tur ut på gulvet blant publikum løsnet det til gjengjeld skikkelig. Utrolig kult gjort! Da bandet i tillegg bød på godsaker fra Madonna og Source Tags & Codes var seieren sikret.

Trail of Dead tok seg god til å prate med fansen etter konserten – et karismatisk trekk flere kan lære av.

Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009

Trail of Dead @ Rockefeller 28. april 2009

Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.

Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: 5 out of 6 stars

El Caco
Det var tydelig at flest hadde kommet for å se Lillestrøms stolthet, for de slapp å starte for glissen sal, På det mest var det rundt 80 tilskuere da El Caco splite, noe som kanskje ikke er så gærnt på en onsdag i Ås. Men det er litt synd på band som spiller for et publikum som er en blanding av fans, studenforeningsrepresentanter i svært snodige kostymer, et bursdagsselskap og de obligatoriske   skravlerne.  Det toppet seg da deler av publikum tro til med en bursdagssang midt mellom to låter. Himmel og hav. Bønder!

Uansett, El Caco låt tett og fett med grom lyd. De splite låter fra hele karrieren, med en overvekt av nye spor fra Heat. I tillegg til å ha en rekke fabelaktige låter å velge blant, har bandet vanligvis en svært karismatisk og dyktig frontfigur i Osa. Denne kvelden tok det imidlertid en halvtime før bandet kommuniserte med publikum, og de virket litt slitne og uinspirerte.  Settlisten må ta litt av skylden for det ble litt lite energi midtveis.  Ekstranummeret ble avsluttet med “Marionette”, og det viste med tydelighet at bandets låter med litt tempo og aggresjon er de som rocker best live.  Rating: 4 out of 6 stars

Til slutt et lite reisebrev: Både min samboer (34 år) og jeg (37) måtte vise legitimasjon i døra for å komme inn. Av hensyn til skjenkekontrollen! Hallo! Ingen har bedt oss om legitimasjon i dette årtusenet, og vi ser (dessverre) ikke ut som vi er en dag under 30 heller (selv ikke på en god dag, slitne småbarnsforeldre som vi engang er).

Brødhuene av noen studentdørvakter kunne bekrefte, uten å blunke, at jo ALLE måtte vise legitimasjon. Av hensyn til skjenkekontrollen! Som om skjenkekontrollen ville trodd at vi var under 18! Til og med Vinmonopolet og de verste nazidørvaktene i Oslo begrenser seg til å be om leg av folk under 25.

Jeg var fristet til å hente min far, som er pensjonist, for å kontrollere sannhetsgehalten i dette, men det får da være grenser. Ren flaks gjorde at vi hadde legitimasjon begge to, men er det virkelig så dårlig stilt med gangsynet til fremtidens bønder? Og er det rart det skjer forbrytelser mot menneskeheten i krig?

Er det håp for fremtidens matprodusenter? Ikke all verdens om kveldens konsert er en indikasjon. Det tyder dessverre dårlig for oss som skal subsidiere og spise maten.

Verdens beste hardcore og crust band kommer til Europa i vår. Nærmere bestemt Malmö 4. mai og København 8. mai. Før det får blant andre Nederland, Polen og Tsjekkia storfint besøk.

Hittil er ikke Norge eller Oslo beæret med stopp på turneen, men det er lov å håpe og be. Det må jo finnes muligheter imellom de dagene, og en mail er sendt til bl.a. Garage Oslo. Svaret var av den positive sorten; de jobber med saken. Da må det vel bli “all ages”?

Skal vi tippe Barrikaden? Det er bare å følge med på http://www.last.fm/music/tragedy/+events (og be). Alternativt oppsøke diverse lugubre ungdomshus i utlandet.

Oppdatert 28 04 2009:
Tragedy spiller i Oslo 6. mai 2009 på Skate Fight Club (Hausmania) – Hausmannsgate 34.
50 kr inngang kjøpes fra kl. 19 i døra.

I mellomtiden kan vi jo se The Force Of Law:

Eller Vengeance:

Nuvel. Spektrums sykt-tidlige-konsertstart-fenomen slo til igjen, og da vi kom inn klokken 1912, etter å ha forsøkt feil inngang først, sto svenskene i Amon Amarth i bar overkropp og synkronhedbanget på siste verset. Nitrist. Må få sett de neste gang de er i landet.

Etter et rekordraskt sceneskifte (13 minutter?) var det klart for Mastodon. Og det er ingen over eller ved siden. Mastodon er fortsatt det aller üpperste livebandet idag. At de for en periode er redusert til en powertrio all den tid Bill Kelliher er innlagt på sykehus spilte mindre rolle. Mastodon låt som en million dollar, og bandet ga jernet så det holdt. Uten at jeg førte statistikk, virket det som hovedfokus var på låter fra Leviathan-skiva. Noe som slett ikke er en dum idé. Rating: 6 out of 6 stars

12►

Det er og tydelig at finanskrisen har gjort noe med krona, for en t-skjorte til 300 eller hood til 600 begynner å bli stivt. For ikke å snakke om 65,- for 0.4 pils, men det er vel bare kjent norsk grådighet.

Norske anmeldere synes å være relativt enige om at dette ikke holdt helt mål fra Slayer, og at engasjementet manglet.:

• 5/10 i ABC Nyheter (dette er den rareste og kleineste anmeldelsen jeg noensinne har lest)
• 4/6 i Aftenposten
• 3/6 i Dagbladet
• “Middels” i Natt og dag
• Pyro
• 4/6 i VG

Tips på tampen: Dagbladets Reign in Blood artikkel.

Dillinger Escape Plan var et mildt sagt aktivt band på scenen. Sampilt som få, vill herjing, hopping og skriking. Imponerende at de klarer å høres så bra ut, med det aktivitetsnivået de hadde. De musikalske krumspringene ble med andre ord pent fulgt opp live. Det var et teknisk og kunstnerisk perfekt sett, men kanskje litt i strengeste laget for den gemene publikummer som hadde kommet for å nikke til Clutch. Rating: 5 out of 6 stars

Etter Dillinger var det tid for Clutch, og uttrykk som nedtur er ikke riktig å bruke. Clutch er jo en helt annen kopp te, der Dillinger Escape Plan er Absinth. Clutch’ feteste album må være det selvtitulerte, selv om mye gromt er laget etter den tid. Clutch var såklart groovy, men litt i chilleste laget etter utblåsningen til Dillerne. Rating: 4 out of 6 stars

Kvelden ble avsluttet på Blå med grom crust fra Totalt Jävla Mörker. Lokalet var stappfullt, noe som egentlig er forbausende tatt i betraktning musikken og stedet. Må være noe med hypen. Vi sto i kø i en evighet mens bandet spilte, og fikk til slutt med oss en drøy havtime, og for en halvtime! Action på scenen, korte, intense og brutale låter, moshpit – slik hardcore crust skal være. Ikke gå glipp av dette bandet! Jeg skal ihvertfall se de neste gang de er i byen. Rating: 6 out of 6 stars

Bilder (tatt med mobil kamera…)

Les også:

For sikkerhets skyld, dette er hva Josh Homme sier (advarsel, sterke ord):

“Do me one favour. Don’t throw any shit at me. If you throw something at me I’m not so sick that I can’t go down there and beat the fucking shit out of you. I may have a fucking 102 temperature and I’ve been puking for two days, but I’ll still butt-fuck you in front of your friends.

Hey, you with the fucking hat on. Hey, pussy. Turn around you fucking pussy with the black hair. Turn the fuck around you chicken shit fucking faggot. Hey, you. You fucking pussy motherfucker. I will fuck you up. Come on up here. Come on up here, you fucking little faggot. You know what? Get your fucking ass up here. You’re so stupid you’ll come up here. Lift him up so I can kick him in the fucking face.

Miserable fucking cunt, go back to your mum’s house, you 12-year-old miserable dickless turd.

You wanna throw something at him too or are you all cool, are you all good? You know this dickless fucking turd has no friends anyways. I came here for the rest of you, not this asshole.”

Punkheltene i Billy Talent kommentarer saken:

Så kan man jo lure: hva det er med Frognerbadet? – og hva som gjør at folk får lyst til å kaste ting på artistene de har betalt gode penger for å se på scenen. For fire år siden var vi tilstede da David Bowie fikk en kjærlighet i øyet på Norwegian Wood. Dette var før YouTube og masseutberedelsen av digitale opptakere (og med en helt annen gruppe publikum), og dette finnes det heller ikke skikkelige opptak av på YouTube såvidt jeg har klart å finne. Men uansett, hvor kult er det egentlig å kaste dritt på scenen?