Headbangers blogg

Rating: . Kingdom of Sorrow er sideprosjektet til Hatebreeds Jamey Jasta og Kirk Windstein fra Crowbar og Down, og debuten er nå ute på Relapse. Og akkurat slik høres det ut, som et møte mellom sludge metal fra sørstatene og hardcore. Det er tungt, møkkete og til tider aggressivt, men Kingdom of Sorrow makter ikke helt å engasjere likevel. Idéen var god, og det høres ut som de har hatt en fin tid i studio. Men de aller feteste riffene har de nok puttet i lomma og spart til senere anledninger.

Litt trivia: Et mindre profilert medlem av kingdom of Sorrow er Steve Gibb. Han er jaggu den førstefødte sønnen til Barry Gibb (ja en av Bi(gg) Gees (Bee Gees)), ifølge Wikipedia.

Lytt: Fem spor er tilgjengelige på Kingdom of Sorrow sin MySpace-side.

Norske anmeldelser av Kingdom of Sorrow:

• 7/10 i Heavymetal.no
• Idol-Asbjørn triller 4/6 i bt.no

Det blir høy fart og garantert mye moro for punk og hardcore-entusiaster på Garage i Oslo i mai:

De politiske (korrekt) engasjerte protest punkerne Strike Anywhere spiller onsdag 21 mai. “Kjapp, energisk og melodiøs hardcore med tydelige politiske fanesaker. De er viden kjent for sin medrivende sceneopptreden så her blir det garantert stemning!” for å sitere Tiger.

To dager senere (også på fredag kveld da gitt! – det lukter fuktig og sent lang vei) braker det løs med nok et PK-band; Ignite. De varter opp til en real fest, med ikke mindre enn tre oppvarmere, blant annet Death Before Dishonor. Ignite befinner seg i noenlunde det samme musikalske landskapet som Strike Anywhere, og leverte en av 2006s absolutte pønkoppturer med Our Darkest Days. Så det blir nok stemning her og.

Som om ikke det var nok, står norgesvennene og gamlingene i Leatherface på scenen en uke etterpå, fredag 30 mai. Litt lavere tempo, men ikke mindre melodi.

For de som sverger i retning av NYHC kommer både Madball og Agnostic Front til Garage i henholdsvis juli og august.

Hvis ventetiden blir drøy er det jo bare å se video så lenge:

Strike Anywhere: Infrared

Ignite: Bleeding

Rating: . Baroness sitt Red Album er linken mellom den progressive rocken til norske Motorpsycho, Red Sparowes og Pelican på den ene siden, og sluggerocken (ja da, sludge metal) til Isis og Mastodon. Oppturen er at Red Album aldri blir noen krevende tålmodighetsprøve som egner seg best for gærne matterockere.

Baroness har klare paralleller til en annen av 2007s store overraskelser, The Ocean, men har sitt eget sound og uttrykk. Red Album er den første langspilleren til bandet, som må ha en stor fremtid foran seg. Her snakker vi det “neste Mastodon”. Himmalaya for en debut. Rett og slett full pott!

Anmeldelser:

• 10/10 i Metal Norge
• 8/10 The Streets
• 5 i Eternal Terror

www: YourBaroness.com og MySpace/yourbaroness

Se video: Baroness “Wanderlust”

Rating: Årets første, store positive overraskelse kommer med crustpunken til svenske Disfear.

Anført av forhenværende Entombed-gitarist Uffe Cederlund og At the Gates og The Crown-vokalist Thomas Lindberg pøser Disfear ut en hesblesende og griserå kombo av punk, metall og hardcore. Det er bare å trekke pusten før du setter på Live The Storm, for du får ikke sjansen før det er over. Til det er tempoet for høyt og punken for skitten. Legg til en vokal får Lemmy til å høres ut som en kosete smørsanger. Det er omtrent som om Motorhead skulle vrengt volumet til 111 og spilt punk. Galematias.

Disfears tolkning av crustpunk er både rocka og beriket med fete gitarsoloer til at den ikke blir kjedelig, selv om enkelt mener bandet bare spiller en trommetakt gjennom hele plata. Det er selvsagt sludder og vås. Dette er strålende utført, og en skive å få energi av. Fortiden til de nevnte herremenn skinner gjennom punken, og gjør at fans av Death Rock periodene til Entombed og The Crown kan få klump i halsen og gladtårer i øynene.

Andre norske anmeldelser: Dagbladets Torgrim Øyre kaster femmern.

WWW: Disfears webside og MySpace

Endelig en gladmelding i rekken av band som legger opp: Emo / Hardcore / Punk-favorittene Hot Water Music gjenforenes. B-side , raritet- og samleskiva Till the Wheels Fall Off er like rundt hjørnet. Livedatoer likeså.

I mellomtiden er det bare kose seg med Remedy fra “Caution” på video:

Rating:

Mye dill, men bandet har en plan.
Det kreves et åpent sinn å bli utsatt for fluktplanen til Dillinger Escape Plan. Planen består nemlig av musikalske digresjoner herfra til det ville vesten. Det hjelper dessuten å ha toleranse for Mr Bungle og Mike Patton-sprell, frijazz, matterock og elleville elektroniske krumspring. Lytteren bør også besitte betydelig mer tålmodighet enn ADHD-diagnostiserte tenåringer uten Ritalin.

Dersom disse forutsetningene er til stede er det bare å holde seg fast, for her går det unna. Det er leken ablegøyerock i en fusjon av metall, hardcore, støy og sirkus, med noen flotte, nesten skjøre refreng innimellom all galskapen.

Dillinger Escape Plan spiller seg ut over sidelinjen metallgenremessig, men henter seg mesterlig inn et nanosekund før tålmodigheten er oppbrukt, som på “Mouth of Ghosts”.

Musikalske regler er til for å brytes, men Dillinger Escape Plan treffer nok flest vanlige lyttere (det vil si ikke-musikere) når de konsentrerer seg om det de kan best, som på “Horse Hunter”, “Black Bubblegum” og Milk Lizard”: spennende hardcore metall uten alt for mye dill.

“Irie Works” har fått strålende kritikker i Norge:

• 5/6 og årets nest beste utgivelse fra Torgrim Øyre i Dagbladet
• 5/6 av NRK

Rating:

If I make it to heaven. I may bee as bloody as hell. ‘Cause I’m in the wrong body…

Det handler om himmelen, død, synd og fortapelse, og om Gud som sover. Men nei, det er ikke satanrock.

Der debutalbumet “Son, I Loved You at Your Darkest” bød på nyskapende, progressiv screamo med sterke refreng og kontraster, høres det nå ut som kristne bandet alt har tatt steget ned i skyggenes dal. “Come Now, Sleep” er nemlig depressiv, skyggefull og dynamisk emo på store doser valium. Bandet bråvåkner fra den dype søvnen når du minst aner det, og trykker til, dog uten at det blir rått eller brutalt.

As Cities Burn har tatt en musikalsk u-sving, men er fortsatt verdt å høre på for de som tåler kristen emo. Dette er en skive laget av dyktige håndverkere som kan kunsten å skrive interessante, vakre låter med fine melodilinjer, og som byr på overraskelser i fleng. Musikken har mange aspekter og kan til tider gi flashback til gammel Kent, som på “Clouds”, noe som for mange nok er like attråverdig som en julaften med Mulla Krekar som nissefar.

Trivia: bandet satt rekord i å legge opp tidlig, allerede etter debutplata, men ombestemte seg, byttet bassist og vokalist, og tar vel nå det vi kan kalle for en plate av gangen.

Video: “The Widow” fra forrige skiva, “Son I Loved at Your Darkest”:

Et enestående band kaster inn håndklet etter et tiår. De to siste utgivelsene “Mercy” og “Up in Them Guts” er to perler av intrikat, skitten, og emosjonell hardcore med fascinerende låtoppbygging. På toppen av kransekaka har de lagt noen soul-inspirerte melodinjer, som gjør at de kan minne om den degenererte tvillingbroren til Afghan Whigs. Men nå er det altså over. Først skal det turneres, så er det slutt. Med litt flaks kommer de kanskje til Norge. Det er lov å håpe og be alt det remmer og tøy kan holde.

Fra pmfs.net:

Hello everybody,
It’s true. Planes Broke up but are still fucking.
Cheers, Gared

p.s. our official statement written by Mikey is as follows…..

There are many reasons why we’ve decided to move on. Financial strain, family obligations, etc. But truly, we just felt it was time. Our love for each other and our music has not diminished. It will always be there. I have no doubt that we could continue to write balls to the wall music. Maybe someday, but for now, it’s just time for change.
Chuck and Neil will continue to blow minds with their band, “Git Some”. Gared will be writing/performing as “Hawks and Doves”. (in collaboration with Matt Bellinger formally of Planes’s) He also is putting together another band with some familier faces called HEXES. I will be moving to Chicago to be closer to family, hopefully starting a band there with some old friends, and probably going back to school to pursue my science career.
We’d like to thank everyone who has supported us through the years. The bands that we’ve toured with will always hold a special place in our hearts. To our committed friends and family who’ve helped establish us, words cannot express our appreciation. And to the many steadfast fans and friends whom we’ve met on the road, thank you for your love and devotion. One of the hardest things is realizing that we may not get to see you as often as in the past. So make sure you come to see us in these final months!!
It’s been one hell of a ride! The past 10 years have flown by and we’ve had experiences we could never have dreamed of. Thank you all for being a part of it. And so, Farewell!! We’ll see you all soon in a city near you!!
Long Live Rock’n’Roll!!

Love Always,

Mike aka MONGO

Fy fasan ben reddick, dette er et skikkelig bedritent år med tanke på at Boysetsfire også har meldt om det samme.

“Fra “Mercy” – “Never Felt Prettier” video:

Rating:

2006′ beste i sin genre? Rett-på-sak, engasjert melodirik hardcore punk med politisk korrekte tekster og instilling til det meste her i verden. Med en vokalist fra Ungarn, handler låta “Powerty for All” om livet bak jernteppet:

The price of freedom,
is worth it to me
Fighting
A revolution
Fighting
For human rights
The Cheka, the Stazi
The human tragedies
The casualties of the state
Fifty years,
a tragic philosophy
Fifty years,
collective suffering
Fifty years,
we’re the casualties
of the state

Livet bak jernteppet var jo heller ikke til å kimse av. Noe forøvrig Scream gjorde da det som eneste(?) norske medie ga skiva komplett slakt. Kanskje ikke så rart, mediet tatt i betraktning. Vokalen er særegen i sitt høye toneleie, men burde jo kanskje være tålbar for metallhuer som likevel er vant til kastratsang.

Vi andre kan heller kose oss som best vi kan, og konstantere at plata står som en påle på solid grunn ett år etter utgivelsen.

“Bleeding” video:

Og som ikke det var nok; Ignite har vett til å ha en hjemmeside med snacksy innhold, drøssevis av livevideoer og bilder, med mer: Igniteband.com

Rating:

The Unseen høres ut slik Turboneger kunne/burde/skulle ha gjort (stryk det som ikke passer) hvis de hadde styrt unna stadionrock-sporet, og heller utforsket punken videre etter gjenforeningen i 2003. Dette er deathpunk anno 2007: Allsangvennlig, superenergisk, melodiøs og rask hardcore punk med oi! / street punk influenser. Sånn skal det gjøres!

The Unseen bringer kanskje ikke så mye (*blødmeadvarsel*) usett eller uhørt til verden, “Internal Salvation” skiller seg ikke nevneverdig fra forgjengeren “State of Discontent” annet enn at låtene er et lite hakk mer minneverdige. Ellers er soundet og oppskriften mer eller mindre lik, men det er noe befriende upretensiøst med band som dette, som bare drar på, skive etter skive. Alle trenger nemlig ikke finne seg sjæl på nytt, gang etter gang, når kruttet og hjulet alt er oppfunnet. Da er det nok å levere varene i ekspressfart.

Interessant(?) fakta: Ingen andre norske medier har anmeldt “Internal Salvation” ennå.

Break Away video: (kanskje ikke det aller største høydepunktet på skiva)