Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?
Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.
Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.
Kortversjonen av Lost In The Sound Of Separation: Mer, mer, mer. Og litt til.
Lengre versjon: Mer screamo, mer metall, mer alternativt og mer nu-metal. De kristne guttene i Florida-baserte Underoath / Underøath sparer ikke på kruttet. Hektisk, progressiv og brutal hardcore, metal og screamo med hyppige tema- og taktskifter, avløst av pompøse, storslagne, fengende, ja beint fram vakre refreng. Paradoksalt nok er det de “alternative”, nesten nymetalliknende refrengene som virkelig gjør albumet verdt å høre på. Paradoksalt fordi Underoath jo egentlig er et post-hardcore / metalcore band. Da er det jo litt “uheldig” at den delen til tider blir litt maste, usammenhengende og lite givende.
Det er unødvendig å ringe klarsynte for å forstå litt av utfordringen som verdens mest populære hardcore punkband står ovenfor med sitt femte album.
“Appeal to Reason” skal ta Rise Against helt til topps, fylle stadion etter stadion, beholde street cred blant den opprinnelige hardcore fansen, og ikke minst bli spilt på radio. Samtidig. Det blir ikke nødvendigvis bare lett. Skjønt hardcore og hardcore fru blom. Så veldig hardcore er ikke Rise Against. Ikke lengre. For hvert album tar de et lite steg nærmere radio- og stadiovennlig pop punk, og vekk fra hardcore-røttene, men de holder seg hele tiden på rett side. Det hjelper å ha de rette holdningene, forenklet sagt være politisk korrekt.
Rating: Like mye thrash metal som hardcore, og mindre generisk metalcore enn før. Walls of Jerichos kvinnelige vokalist Candace Kucsulain er enda litt sintere enn før, og er den som imponerer aller mest på bandets fjerde skive.
The American Dream er neppe årets album, men gi det en sjanse eller fire, og det vil vokse på deg. I forhold til forgjengeren “With Devils Among Us” er det ikke de dramatiske endringene, men bandet tar et steg vekk fra metalcore og nærmer seg tidvis thrash metal med stormskritt. Jeg kan høre klageropene fra thrasherne akerede.
Rating:
NYHC-veteranene er tilbake med et brak etter syv års fravær. Og det er som det skal være: Melodiøs old school hardcore punk, på New York måten, som vi også kjenner fra CIV, Shelter og Gorilla Biscuits. Det må være noe med drikkevannet i New York.
Ikke så mye nytt her i gården musikalsk, og takk for det. I stedet for å prøve å finne opp vannet på nytt eller lefle med pop-punk, har H2O skrevet et knippe allsangvennlige, men harde og moshbare låter som holder seg på rett side av hardcore-gjerdet.
Rating: For å gjøre en lang historie kort: Dette er årets hardcore-skive. Og en soleklar kandidat til årets skive, uansett genre.
Det er ikke det at Verse gjør så mye nytt på Aggression, men det er så førbainna godt tenkt, skrevet og gjennomført. Politisk korrekt Hardcore punk med melodi og hjerte, men uten enkle løsninger eller åpenbare refreng. Det føles ekte og det engasjerer. Fortsett å lese ‘Verse: Aggression (2008)’
Sommeren har vært begivenhetsrik for hardcore, og takk til Tiger for (nesten) alltid å pushe bra saker. Siden denne bloggen er i lett dvalemodus i sommer og høst tar vi en kjapp gjennomgang av tre høydepunkter: Shai Hulud: “Misantrophy Pure”, Have Heart: “Songs to Scream at the Sun” og Terror: “The Danmed, The Shamed”.
For en dag (og kveld) det var! Kjapp rekapitulering noen uker etter:
Dillinger Escape Plan var et mildt sagt aktivt band på scenen. Sampilt som få, vill herjing, hopping og skriking. Imponerende at de klarer å høres så bra ut, med det aktivitetsnivået de hadde. De musikalske krumspringene ble med andre ord pent fulgt opp live. Det var et teknisk og kunstnerisk perfekt sett, men kanskje litt i strengeste laget for den gemene publikummer som hadde kommet for å nikke til Clutch. Rating:
Etter Dillinger var det tid for Clutch, og uttrykk som nedtur er ikke riktig å bruke. Clutch er jo en helt annen kopp te, der Dillinger Escape Plan er Absinth. Clutch’ feteste album må være det selvtitulerte, selv om mye gromt er laget etter den tid. Clutch var såklart groovy, men litt i chilleste laget etter utblåsningen til Dillerne. Rating:
Rating: Jeg innrømmer det uten å rødme. Jeg har egentlig ikke peiling på stoda for hardcore / punk scenen i Oslo for tiden. Jeg er tross alt en gammel gretten gubbejævel på snart førti år, som tilfeldigvis hører mye på den type musikk, uten å tilhøre et miljø hvor dette faller seg naturlig. Jeg har for eksempel ikke den fjerneste anelse om bookinggruppa på Blitz i det hele tatt finnes lenger. Men noe sier meg at hardcore punk scena i Oslo neppe er helt i vater. Jeg kan faktisk huske bedre tider, under krigen (alt var jo bedre under krigen! Maten, damene, ja i det hele tatt) for eksempel.
Nok usakligheter, poenget er at det var merkverdig god plass i garasjen, på tross av at selveste Strike Anywhere altså var på Oslo-besøk. Bandet er politisk korrekt som få, og spiller knallfengende, teknisk og melodiøs hardcore punkrock som fungerer både til protest, pølsefest og trening. Hadde de, som sist de var i byen, spilt på nevnte Blitz ville det vært stinn brakke og våte vegger. Stemningen blant de fremmøtte var til gjengjeld brukbar høy, bare synd det ikke var litt flere der.
På hjemmesidene til Garage står det at hovedbandet går på scenen presis kl 2230. Fint å vite for de av oss som er helt avhengig av offentlig transport. Vel, presis ca en time etterpå står Strike Anywhere på scenen, og angsten for å gå glipp av store deler av settet er sterkt til stede. Det skulle imidlertid vise seg at det var ingen grunn til bekymring. Strike Anywhere spilte et altfor kort og konsist sett på ca 45 minutter, med godlåter fra hele karrieren.
Bandet kan sakene sine og raser gjennom låt etter låt, men tar seg likevel tid til litt høflig chitchat innimellom. Det fungerte egentlig utrolig bra, i motsetning til forbandet Death Is Not Glamorous som presterte å spille ei låt de påsto de ikke hadde øvet på (og sånn hørte det jo ut). Nå var Death Is Not Glamorous helt ok, men det var vesentlig nivåheving da Strike Anywhere kom på scenen. Men de kunne vel tatt seg tid til et litt lengre sett? Jeg er alltid tilhenger av at publikum skal ha lyst til å høre mer når bandet takker for seg, men det er ingen grunn til å overdrive heller!
Rating: I en tid hvor alle band legger ned massiv innsats på MySpace og Facebook lenge før de har lært å spille, glimrer Tragedy med sitt fravær på verdensveven. Ingen hjemmeside, hverken for band eller label, ikke noe MySpace, svært få bilder, nix njet nada. For informasjonsjunkier er dette et mareritt. Dette gjør at når man først har oppdaget sitt eget favoritt-undergrunnsband som “nesten ingen har hørt” blir interessen for bandet merkbart mer intens av denne mystikken.
Tre essensielle hardcore crust-album av sjeldent høy kvalitet på egen label gir Tragedy en sjeldent høy stjerne i alle tenkelige undergrunnsmilljøer som setter pris på denne Do It Yourself-holdningen. Ulempen er at det krever uvanlig mye innsats å finne skiver, for ikke å snakke om merch.
Uansett, ifølge Wikipedia er dette fakta faen: Brødrene Burdette (vokalist og gitarist Todd og trommis Pauls) og gitarist Yannick Lorraine har fortid fra crust-heltene His Hero is Gone, og fjerdemann fra de oppløste D-beat / hardcore-heltene From Ashes Rise: Det er klart at dette blir bra musikk.
Nerve Damage er dystrere og litt mindre umiddelbar tilgjengelig enn den glimrende forgjengeren Vengeance, og enda et hakk mer variert. Tragedy øser fortsatt ut dyster, progressiv hardcore crust punk med thrash metal influenser, og følger ingen kjente oppskrifter for låskriving. Låtene er krydret med detaljer og melodiøse gitarriff, soloer og licks. Herlig!
Produksjonen på Tragedys hittil siste opus gir følelsen av å være på konsert; bandet improviserer og koser seg skikkelig i studiom og krydrer det hele med en rekke fiffige arrangement og detaljer. Det låter langt fra polert som det er mulig å komme, men det hele er svært velregissert og gjennomtenkt.
Nerve Damage er for meg en like stor åpenbaring av en skive som Sick of it Alls Scratch The Surface, Metallicas Ride The Lightning og Slayer’s Reign in Blood var. Jeg kan ikke fatte og begripe at det er mulig å gjøre hardcore eller crust stort mye bedre enn dette (unntaket er nevnte forgjenger Vengeance og den eneste grunnen til at Nerve Damage ikke får 6/6), men når jeg kommer ut av psykosen ser jeg kanskje klarere.
Se video: Tragedy – The Force Of Law – Live fra 924 Gilman St in Berkeley, CA
Se video: Tragedy – Plan Of Execution – Live fra 924 Gilman St in Berkeley, CA
Siste kommentarer