“Et smykke”

“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.

Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.

Dette er steinhard popmusikk på sitt aller beste. Skjønt, pop og pop. Populært er det i hvert fall, de fleste anmeldelsene er euforiske, og det med god grunn.

Baroness sammenliknes naturlig nok ofte med “storebrødrene” og delstatskollegene Mastodon, men må ses på som en egen, litt mindre sær lillebror. Denne lillebroren har nå har levert et realt “feel good metal album of the year”. Sammenlikningene som er gjort med så forskjellige størrelser som QOTSA og The Beatles er heller ikke helt søkt.

“Blue Record” er mindre aggressiv enn debutskiva “Red Album“, men fortsatt utfordende nok til at den tåler et hundretalls gjennomhøringer. Den er aldri utfordrende på en dillete, arty-farty-tidssløsende måte. Det er akkurat passe med avbrekk, psykedelia, prog og sluggerock, og fullt av melodier, middelalderske gitartemaer og variasjoner over tema.

Fantastiske låter som “Steel that Sleeps the Eye”, “Swollen and Halo”, “The Sweetest Curse” og “The Gnashing” bidrar til at skiva når opp til nevnte Mastodons nivå, og gjør “Blue Records” til en verdig konkurrerent til tittelen “Årets metalalbum”.

Dersom du er enig i en eller flere av disse påstandene:

a) Pelican bør snart begynne å synge
b) Mastodon blir for hardt
c) QOTSA har tapt seg i dette årtusenet
d) Isis er for sært

så er dette albumet du har våte drømmer om.

Det norske språket blir litt smått noen ganger. Hadde dette vært tysk kunne det stått “wundershön” og “herlich” uten at det ble klissete. “Vidunderlig” og “herlig” passer litt dårlig om metal, men skitt au. Dette er tross alt et vidunderlig og herlig album.

Du har skjønt det nå, eller? Hva venter du på? Sitt ikke her og kast bort tiden din, løp og kjøp, for eksempel på Tiger. Til og med coveret er superdupert, og gjenspeiler på en treffende måte skivas innhold og tittel.

I en begrenset periode ligger hele skiva på myspace.com/yourbaroness.

Nyt Baroness video “A Horse Called Golgotha”

Noen anmeldelser:

• 4.5/5 sputnikmusic.com
• 9/10 zmemusic.com
• 8/10 popmatters.com
• 10/10 musikknyheter.no

Fakta- og statistikkavdelingen:

www: www.myspace.com/yourbaroness

Label: Relapse/VME

Utgitt: 12. oktober 2009

Spor:

1 Bullhead’s Psalm 1:20
2 The Sweetest Curse 4:30
3 Jake Leg 4:23
4 Steel That Sleeps the Eye 2:38
5 Swollen and Halo 6:35
6 Ogeechee Hymnal 2:35
7 A Horse Called Golgotha 5:21
8 O’er Hell and Hide 4:22
9 War, Wisdom and Rhyme 4:25
10 Blackpowder Orchard 1:00
11 The Gnashing 4:17
12 Bullhead’s Lament 2:59

“Temmelig unike saker”

Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.

Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider.

Doomriders består av blant andre vokalist Nate Newton fra Converge på vokal og Cave Ins JR Conners. I motsetning til en lang lang rekke andre “supergrupper” snakker vi her om K V A L I T E T med store bokstaver og mellomrom mellom bokstavane.

“Darkness Come Alive” utgis av Converges egen label Deathwish, og er en skive som blander klassisk rocknroll med møkkete stoner metall og hardcore på en sjeldent heldig måte. Entombed på sitt mest rocka møter Sick of it All, Samhain og tidlig Danzig! Temmelig unike saker, egentlig. Til tider intenst og tungt, melodiøst og hardt på en old skool måte.

Selv om ikke alle de 17 sporene på skiva holder like høy kvalitet bør du sjekke ut høydepunkter som “Lions”, “Come Alive”, “Heavy Lies the Crown” og “Bear Witness”. Because you’re worth it.

Doomriders: Darkness Come Alive live:

Fakta faen:

World wild web: www.myspace.com/doomriders

Label: Deathwish / Tuba

Utgitt: 29. september 2009

Spor:

1. Fade from Black
2. Heavy Lies the Crown
3. Bear Witness
4. Knife Wound
5. Come Alive
6. Night Howler
7. Crooked Path
8. Lions
9. The Equalizer
10. Night Lurker
11. Jealous God
12. Mercy
13. Night Beckons
14. Blood Avenger
15. Bloodsucker
16. Untitled
17. Rotter

Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.

Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: 5 out of 6 stars

El Caco
Det var tydelig at flest hadde kommet for å se Lillestrøms stolthet, for de slapp å starte for glissen sal, På det mest var det rundt 80 tilskuere da El Caco splite, noe som kanskje ikke er så gærnt på en onsdag i Ås. Men det er litt synd på band som spiller for et publikum som er en blanding av fans, studenforeningsrepresentanter i svært snodige kostymer, et bursdagsselskap og de obligatoriske   skravlerne.  Det toppet seg da deler av publikum tro til med en bursdagssang midt mellom to låter. Himmel og hav. Bønder!

Uansett, El Caco låt tett og fett med grom lyd. De splite låter fra hele karrieren, med en overvekt av nye spor fra Heat. I tillegg til å ha en rekke fabelaktige låter å velge blant, har bandet vanligvis en svært karismatisk og dyktig frontfigur i Osa. Denne kvelden tok det imidlertid en halvtime før bandet kommuniserte med publikum, og de virket litt slitne og uinspirerte.  Settlisten må ta litt av skylden for det ble litt lite energi midtveis.  Ekstranummeret ble avsluttet med “Marionette”, og det viste med tydelighet at bandets låter med litt tempo og aggresjon er de som rocker best live.  Rating: 4 out of 6 stars

Til slutt et lite reisebrev: Både min samboer (34 år) og jeg (37) måtte vise legitimasjon i døra for å komme inn. Av hensyn til skjenkekontrollen! Hallo! Ingen har bedt oss om legitimasjon i dette årtusenet, og vi ser (dessverre) ikke ut som vi er en dag under 30 heller (selv ikke på en god dag, slitne småbarnsforeldre som vi engang er).

Brødhuene av noen studentdørvakter kunne bekrefte, uten å blunke, at jo ALLE måtte vise legitimasjon. Av hensyn til skjenkekontrollen! Som om skjenkekontrollen ville trodd at vi var under 18! Til og med Vinmonopolet og de verste nazidørvaktene i Oslo begrenser seg til å be om leg av folk under 25.

Jeg var fristet til å hente min far, som er pensjonist, for å kontrollere sannhetsgehalten i dette, men det får da være grenser. Ren flaks gjorde at vi hadde legitimasjon begge to, men er det virkelig så dårlig stilt med gangsynet til fremtidens bønder? Og er det rart det skjer forbrytelser mot menneskeheten i krig?

Er det håp for fremtidens matprodusenter? Ikke all verdens om kveldens konsert er en indikasjon. Det tyder dessverre dårlig for oss som skal subsidiere og spise maten.

Rating: 4.5 out of 6 stars Gud ga faen og djevelen glemte Lillestrøm. Det eneste bra som noensinne kom ut av denne omveien er El Caco.

El Caco er til gjengjeld såpass bra at de nesten veier opp for alt det andre rælet stedet har å by på, som et üsympatisk fotballlag, grell arkitektur, bråk, fyll og masseslagsmål.

Gamle fans vil fortsatt kjenne igjen bandets miks av metall, stoner og alternative saker. I tillegg ligger det en generell 70-tallsfølelse over tema og lydbildet. Bandets inspirasjon fra blant andre Led Zeppelin er med andre ord tydeligere enn før. Tool er også et band det er mulig å tenke på innimellom.

Anslaget på Heat, med “The Glow” og “Heat Heat” er kanonbra. Dette er to intense killerspor med hitpotensial: deretter roes tempoet og intensiteten ned med “Individuals” og “The Manual”, som også er sterke låter.

Men så går det gærnt. I et forsøk på å bryte opp, kommer platas eneste nedtur med den tvilsomme “I am doubt”. De påfølgende “Am I Wrong?”, “13.000″ og “Fields” løfter heller ikke stemningen nevneverdig. Her befinner plata seg nesten i et vakum der det tidvis mangler engasjerende riff og refreng, selv om det ikke er helt nattsvart eller bekmørkt.

Skiva rundes av med to oppløftende spor i “Grinding the Diamond” og “One Week”.

Alt i alt er “Heat” godkjent, men ikke så veldig inspirerende til å være El Caco. Det er lov å ha store forventninger til kremen av norsk tungrock, spesielt når de åpner med to av sine sterkeste låter noensinne. Mest imponerende er vokalist Osas utvikling, som viser helt nye prestasjoner på Heat.

Se El Caco – “Heat Heat” Sentrum Scene by:Larm 09

Fakta

www: MySpace.com/elcaco

Label: Black Balloon Records

Utgitt: 2. februar 2009

Spor:

1 The Glow 4:16
2 Heat Heat 4:30
3 Individuals 4:26
4 The Manual 5:31
5 I Am Doubt 5:22
6 Am I Wrong? 4:11
7 13.000 5:13
8 Fields 4:17
9 Grinding the Diamond 5:47
10 One Week 4:00

Norske anmeldelser:

• 4/6 ABCNyheter
• 4/6 Avisa Nordland3&6 i Bergensavisen
• 5/6 i Dagbladet
• 5/6 Hamar Arbeiderblad
• 8/10 Heavymetal.no
• 6 i VG
• 5 i RB
• 5/6 på Panorama
• 7/10 på Musikknyheter
• Årets Rockealbum i Puls

“… We wound up chosing the songs that sounded like they were written for us – by us even – and ended up with an album that’s one hundred percent The Hellacopters. In other words, it’s not a case of “hey, we don’t have any songs – let’s just record a bunch of covers and get it over with” … Why the secrecy? Well, by not announcing that we’re releasing a “cover album”, rather than just a new album – which is how we see it – we’re trying to avoid any preconceived ideas people might get about it. We basically want people to listen to the album for what it really is: our new album.

Distributøren Tuba sitt presseskriv gir heller ingen hint om dette. Resultatet er at to anmeldere ikke har nevnt eller vært klar over det faktum at dette er en coverskive, og triller terning i (tilsynelatende?) ren uvitenhet frem til NRK Lydverket “avslører hemmeligheten“:

• Terningkast 3 fra Harald Fossberg i Aftenpostens oslopuls
• Torgrim Øyre kaster femmern i Dagbladet

Andre anmeldere har derimot fått med seg at Head Off er en coverskive:

• Egon Holstad gir femmern i Nordlys
• 7/10 i Musikknyheter.no

Men nok om det. Hvordan låter det da når The Hellacopters spiller andres favorittlåter? Vel. Det låter som om de skulle skrevet låtene selv (noe som var meningen), og lydbildet er slik det har vært de senere år. Personlig liker jeg aller best The Hellacopters tidlige skiver, som Supershitty to The Max”: det røffe og upolerte soundet og den fandenivoldske pønkenergien, fremfor den glattere stadionrocken de har lirt av seg de seneere årene. Nevnte New Bomb Turks’ “Veronica Lake” er kanskje det aller sterkeste sporet.

Alt i alt et verdig farvel og et artig pek fra skandinavias fremste fanebærere av høyoktanrock.

Kongen av scandi-rawk er død, lenge leve kongen! (Hellacopters er død, lenge leve Hellacopters)!

Første video fra Hellacopters Head Off er In The Sign of Octopus:

Når du er lei av stonerrock, doom eller death metal, er det godt å vite at det finnes et band som Beaten Back To Pure der ute.
Pentagram, sørstatsflagg, blod og skaller: Nei, coveret lyver ikke, bandet med det klingende navnet er fra Virginia, US of A, og er så politisk ukorrekt som det er mulig å bli, sett med norske øyne. De nærer et dypt hat mot liberale, homofile, velferdsordninger og selvfølgelig “yankees”. Åkke som, The Last Refuge Of The Sons Of Bitches er et seriøst mesterverk med 8 grensesprengende metallåter, fordelt på 35 minutter.

Beaten Back To Pure har født en blytung bastard av ei skive, og Dirt Metal som bandet selv kaller musikken, er en passende beskrivelse. Det vil si en heftig og intrikat sammensetning av klassisk sørstatsrock, sludgecore, thrash/death metal, doom og stonerrock på en gang. Bandet har skapt et genuint musikalsk uttykk, og går ikke av veien for å veksle mellom clean og ultrabrutal vokal, seige og kjappe rytmer, 12-strengs gitar og de heftigste death/thrash riffene om hverandre.

Låtene, for bandet kan virkelig kunsten å skrive låter, er med andre ord særdeles dynamiske. Her følges det ingen standardoppskrift med riff-bridge-refreng-riff-bridge-refreng. Killerlåter som tittelsporet, Paleface og 866 Days står frem som noe av det mest spennende jeg hittil har hørt av denne typen musikk.

The Last Refuge Of The Sons Of Bitches anbefales på det absolutt varmeste, selv om din lokale platepusher neppe har den i hylla. Da er det jo greit å bestille den fra plateselskapets hjemmeside.

PS. Denne skiva kom ut på senhøsten 2002, og er altså ikke helt fersk, men Musiq ser det som sin plikt å grave frem glemte skatter. [Red. anm: Dette er en lett redigert utgave av en anmeldelse fra 2003 som sto på Musiq.no]

Beaten Back to Pures hjemmeside

Jo da, det er deilig med pompøs og progressiv hard stadionrock. Coheed and Cambira trykker skamløst på de rette 80-tallsknappene, og på sitt beste er “No World for Tomorrow” en nytelse i følsom rock.

“No World for Tomorrow” er et hakk mer kommersiell enn forgjengeren “Good Apollo, I’m Burning Star IV…”, som var litt råere, litt særere og egentlig litt mer spennende. Noe av det som gjør Coheed and Cambria til et spesielt band er nettopp det å tørre å være litt sære og annerledes. Det er ikke noe galt med kommersiell rock, men i på “No World for Tomorrow” blir det til tider litt i overkant mye smørsang og lite progresjon.

Det er ikke stort å høre til hardcorehistorikken bandets nye trommis Chris Pennie har med seg fra Dillinger Escape Plan, selv om også Coheed and Cambira eksperimenterer. At NRKs og JR Ewings Erlend Mokkelbost mener Coheed and Cambira er et “elendig drittband” og skylder på Coheed and Cambria for at JR Ewing ble oppløst er interessant i seg selv, like mye som det er tragikomisk.

Alt i alt en helt ok skive, som ikke når helt opp til forgjeneren.

Dette er særdeles solide saker, fra det imponererende åpningssporet “Crushed to Dust”, som også er skivas hardeste låt, via “Writings on the Wall”, den stemningsfulle og beint fram gåsehudfremkallende “The Boy in the Attic”, til “Myron & Cole”. Jo da dette er innovativ og gjennomført fantastisk musikk i twilight zone mellom pop, rock og metall.

Det hviler en sterk uhygge over noen av låtene, særlig i “The Boy in the Attic” finnes det spesielle og uhyggelige stemninger. Noe av uhyggen kan forklares med hovedmann Tchorts bakgrunn: Det eneste gjenværende medlemmet fra den opprinnelige besetningen i Green Carnation, Tchort (Terje Vik Schei), har tidligere spilt i både Emperor og Satyricon. Nå for tiden er han i tillegg aktiv i Black Metal bandet Carpathian Forest og dødsmetall bandet Blood Red Throne. Med denne bakgrunnen kan man tro at Green Carnation er et rått og brutalt metallband, men den gang ei. A Blessing in Disguise er en manifestasjon av hvordan metall kan høres ut når den orienterer seg mot progressiv rock og pop. Uredd bruk av keyboard og piano hører med i lydbildet, men er ikke for langt fremme i miksen.

Har du ennå ikke skjønt et skvadder av hva jeg prøver å fortelle, forestill deg Tool, Radiohead og Pink Floyd på en gang.

Dette er like mye/lite et metall-album som det er et vakkert, mørkt og gotisk progrock-album. Interessant nok er “A Blessing in Disguise” utgitt på ekstremlabelen Season of Mist, som også har utgitt band som Mayhem og Necrophagia. Noe sier meg at Green Carnation blir interessante utenfor undergrunnen etter denne skiva.

Gamle fans hever nok muligens et øyebryn her og der, mens uinvidde bør strømme til og bli bergtatt av den vakre og uvanlige musikken til Green Carnation. Det eneste som trekker litt ned er at skiva en sjelden gang føles litt snill og forsiktig. Men hva venter du på, løp og kjøp dette norske mesterverket før alle andre gjør det!

[Kommentar: Dette er en lett redigert utgave av den opprinnelige anmeldelsen fra Musiq.no. Fire år etter er dette forsatt en av mine absolutt mest spilte skiver gjennom tidene, riktig nok i bilen. Må se å få rippet den til mp3, men den har hakk og riper...]

“The Boy in the Attic” video: