Alt som er hardt: Hardcore – Metal – Punk – Hard Rock – Metalcore – Blog
Rating: 
“Blue Record” er et smykke av mesterlig utført hard rock.
Baroness’ originale sørstatsmiks av kompromissløs og progressiv psykedelisk doom og sludge er gjennomført på en kommersielt sett enestående måte.
Fortsett å lese ‘Baroness: Blue Record’
Rating: 
Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.
Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider. Fortsett å lese ‘Doomriders: Darkness Come Alive’
Når to av Norges beste hardrock og metal band spiller for en gjeng med smått drita fremtidige agronomer (bønder) skulle det i utganspunktet være duket for en real runde med gøy på landet.
Insense hadde en noe stri tørn i starten. I et svært glissent lokale ga de imidlertid jernet med sin blanding av metalcore, thrash og mattemetall, og etter hvert som studentene fant ut at hei, vi har betalt 150 kroner, kanskje vi skal gå og se bandet, ble det en trivelig affære. Det er rart det der, hvor synd man syns på eminente band som må spille for nesten tom sal.
Insense ga imidlertid alt, og herjet på scenen uansett om det var fem eller 50 tilstede, og det betalte seg. De var svært samspilte og oste av spilleglede. Blandingen av harmonier, disharmonier og støy fungerte strålende, selv om gitarlyden kunne med hell vært noe tyngre og fyldigere. Rating: Fortsett å lese ‘Konsert: El Caco + Insense, Studentersamfunnet Ås 15.04.2009′
Rating: 
Gud ga faen og djevelen glemte Lillestrøm. Det eneste bra som noensinne kom ut av denne omveien er El Caco.
El Caco er til gjengjeld såpass bra at de nesten veier opp for alt det andre rælet stedet har å by på, som et üsympatisk fotballlag, grell arkitektur, bråk, fyll og masseslagsmål.
Gamle fans vil fortsatt kjenne igjen bandets miks av metall, stoner og alternative saker. I tillegg ligger det en generell 70-tallsfølelse over tema og lydbildet. Bandets inspirasjon fra blant andre Led Zeppelin er med andre ord tydeligere enn før. Tool er også et band det er mulig å tenke på innimellom.
Anslaget på Heat, med “The Glow” og “Heat Heat” er kanonbra. Dette er to intense killerspor med hitpotensial: deretter roes tempoet og intensiteten ned med “Individuals” og “The Manual”, som også er sterke låter.
Men så går det gærnt. I et forsøk på å bryte opp, kommer platas eneste nedtur med den tvilsomme “I am doubt”. De påfølgende “Am I Wrong?”, “13.000″ og “Fields” løfter heller ikke stemningen nevneverdig. Her befinner plata seg nesten i et vakum der det tidvis mangler engasjerende riff og refreng, selv om det ikke er helt nattsvart eller bekmørkt.
Skiva rundes av med to oppløftende spor i “Grinding the Diamond” og “One Week”.
Alt i alt er “Heat” godkjent, men ikke så veldig inspirerende til å være El Caco. Det er lov å ha store forventninger til kremen av norsk tungrock, spesielt når de åpner med to av sine sterkeste låter noensinne. Mest imponerende er vokalist Osas utvikling, som viser helt nye prestasjoner på Heat.
Fortsett å lese ‘El Caco: Heat’
Rating: Hellacopters’ siste verk skaper litt rabalder i deler av norsk musikkpresse. Head Off er nemlig Hellacopters sin hyllest til andre band, i form av en samleskive med verker fra artister som Dead Moon og New Bomb Turks. Og det har ikke alle norske anmeldere fått med seg, noe som nettopp var hensikten ifølge hellacopters.com:
“… We wound up chosing the songs that sounded like they were written for us – by us even – and ended up with an album that’s one hundred percent The Hellacopters. In other words, it’s not a case of “hey, we don’t have any songs – let’s just record a bunch of covers and get it over with” … Why the secrecy? Well, by not announcing that we’re releasing a “cover album”, rather than just a new album – which is how we see it – we’re trying to avoid any preconceived ideas people might get about it. We basically want people to listen to the album for what it really is: our new album.
Distributøren Tuba sitt presseskriv gir heller ingen hint om dette. Resultatet er at to anmeldere ikke har nevnt eller vært klar over det faktum at dette er en coverskive, og triller terning i (tilsynelatende?) ren uvitenhet frem til NRK Lydverket “avslører hemmeligheten“:
Andre anmeldere har derimot fått med seg at Head Off er en coverskive:
Men nok om det. Hvordan låter det da når The Hellacopters spiller andres favorittlåter? Vel. Det låter som om de skulle skrevet låtene selv (noe som var meningen), og lydbildet er slik det har vært de senere år. Personlig liker jeg aller best The Hellacopters tidlige skiver, som Supershitty to The Max”: det røffe og upolerte soundet og den fandenivoldske pønkenergien, fremfor den glattere stadionrocken de har lirt av seg de seneere årene. Nevnte New Bomb Turks’ “Veronica Lake” er kanskje det aller sterkeste sporet.
Alt i alt et verdig farvel og et artig pek fra skandinavias fremste fanebærere av høyoktanrock.
Kongen av scandi-rawk er død, lenge leve kongen! (Hellacopters er død, lenge leve Hellacopters)!
Første video fra Hellacopters Head Off er In The Sign of Octopus:
Rating:
Når du er lei av stonerrock, doom eller death metal, er det godt å vite at det finnes et band som Beaten Back To Pure der ute.
Pentagram, sørstatsflagg, blod og skaller: Nei, coveret lyver ikke, bandet med det klingende navnet er fra Virginia, US of A, og er så politisk ukorrekt som det er mulig å bli, sett med norske øyne. De nærer et dypt hat mot liberale, homofile, velferdsordninger og selvfølgelig “yankees”. Åkke som, The Last Refuge Of The Sons Of Bitches er et seriøst mesterverk med 8 grensesprengende metallåter, fordelt på 35 minutter.
Beaten Back To Pure har født en blytung bastard av ei skive, og Dirt Metal som bandet selv kaller musikken, er en passende beskrivelse. Det vil si en heftig og intrikat sammensetning av klassisk sørstatsrock, sludgecore, thrash/death metal, doom og stonerrock på en gang. Bandet har skapt et genuint musikalsk uttykk, og går ikke av veien for å veksle mellom clean og ultrabrutal vokal, seige og kjappe rytmer, 12-strengs gitar og de heftigste death/thrash riffene om hverandre.
Låtene, for bandet kan virkelig kunsten å skrive låter, er med andre ord særdeles dynamiske. Her følges det ingen standardoppskrift med riff-bridge-refreng-riff-bridge-refreng. Killerlåter som tittelsporet, Paleface og 866 Days står frem som noe av det mest spennende jeg hittil har hørt av denne typen musikk.
The Last Refuge Of The Sons Of Bitches anbefales på det absolutt varmeste, selv om din lokale platepusher neppe har den i hylla. Da er det jo greit å bestille den fra plateselskapets hjemmeside.
PS. Denne skiva kom ut på senhøsten 2002, og er altså ikke helt fersk, men Musiq ser det som sin plikt å grave frem glemte skatter. [Red. anm: Dette er en lett redigert utgave av en anmeldelse fra 2003 som sto på Musiq.no]
Beaten Back to Pures hjemmeside
Rating:
Jo da, det er deilig med pompøs og progressiv hard stadionrock. Coheed and Cambira trykker skamløst på de rette 80-tallsknappene, og på sitt beste er “No World for Tomorrow” en nytelse i følsom rock.
“No World for Tomorrow” er et hakk mer kommersiell enn forgjengeren “Good Apollo, I’m Burning Star IV…”, som var litt råere, litt særere og egentlig litt mer spennende. Noe av det som gjør Coheed and Cambria til et spesielt band er nettopp det å tørre å være litt sære og annerledes. Det er ikke noe galt med kommersiell rock, men i på “No World for Tomorrow” blir det til tider litt i overkant mye smørsang og lite progresjon.
Det er ikke stort å høre til hardcorehistorikken bandets nye trommis Chris Pennie har med seg fra Dillinger Escape Plan, selv om også Coheed and Cambira eksperimenterer. At NRKs og JR Ewings Erlend Mokkelbost mener Coheed and Cambira er et “elendig drittband” og skylder på Coheed and Cambria for at JR Ewing ble oppløst er interessant i seg selv, like mye som det er tragikomisk.
Alt i alt en helt ok skive, som ikke når helt opp til forgjeneren.
Rating:
Dette er særdeles solide saker, fra det imponererende åpningssporet “Crushed to Dust”, som også er skivas hardeste låt, via “Writings on the Wall”, den stemningsfulle og beint fram gåsehudfremkallende “The Boy in the Attic”, til “Myron & Cole”. Jo da dette er innovativ og gjennomført fantastisk musikk i twilight zone mellom pop, rock og metall.
Det hviler en sterk uhygge over noen av låtene, særlig i “The Boy in the Attic” finnes det spesielle og uhyggelige stemninger. Noe av uhyggen kan forklares med hovedmann Tchorts bakgrunn: Det eneste gjenværende medlemmet fra den opprinnelige besetningen i Green Carnation, Tchort (Terje Vik Schei), har tidligere spilt i både Emperor og Satyricon. Nå for tiden er han i tillegg aktiv i Black Metal bandet Carpathian Forest og dødsmetall bandet Blood Red Throne. Med denne bakgrunnen kan man tro at Green Carnation er et rått og brutalt metallband, men den gang ei. A Blessing in Disguise er en manifestasjon av hvordan metall kan høres ut når den orienterer seg mot progressiv rock og pop. Uredd bruk av keyboard og piano hører med i lydbildet, men er ikke for langt fremme i miksen.
Har du ennå ikke skjønt et skvadder av hva jeg prøver å fortelle, forestill deg Tool, Radiohead og Pink Floyd på en gang.
Dette er like mye/lite et metall-album som det er et vakkert, mørkt og gotisk progrock-album. Interessant nok er “A Blessing in Disguise” utgitt på ekstremlabelen Season of Mist, som også har utgitt band som Mayhem og Necrophagia. Noe sier meg at Green Carnation blir interessante utenfor undergrunnen etter denne skiva.
Gamle fans hever nok muligens et øyebryn her og der, mens uinvidde bør strømme til og bli bergtatt av den vakre og uvanlige musikken til Green Carnation. Det eneste som trekker litt ned er at skiva en sjelden gang føles litt snill og forsiktig. Men hva venter du på, løp og kjøp dette norske mesterverket før alle andre gjør det!
[Kommentar: Dette er en lett redigert utgave av den opprinnelige anmeldelsen fra Musiq.no. Fire år etter er dette forsatt en av mine absolutt mest spilte skiver gjennom tidene, riktig nok i bilen. Må se å få rippet den til mp3, men den har hakk og riper...]
“The Boy in the Attic” video:
Siste kommentarer