Saklig YouTube fenomen: Death Metal Parrots. Papegøyer wanna rock!
Papegøye headbanger til Children of Bodoms “Hate me!”
Kakadue headbanger til Cannibal Corpse “Make the suffer”:
Arkiv for kategorien "Death Metal"
Rating: 
“Flott progressiv melodeath”
Insomnium smører tjukt med gitarer og synth oppå et lag progressiv og deilig melodiøs (death) metal fra de finske skoger.
På sitt beste tilbyr Insomnium feiende flott og fengende dynamisk melodeath i Dark Tranquillity-gata, som på “Against the Stream”, “Down With the Sun” og “The Harrowing Years” .
På “Where the Last Wave Broke” ødelegger imidlertid et litt for sukkersøtt refrengene med überfølsom clean vokal. Fortsett å lese ‘Insomnium: Across the Dark’
Rating:
“En sterk kandidat til årets metal-album…”
Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia?
Slik er det altså fatt: Et metalband som er Progressivt med stor P, og melodiøst, mektig og mørkt med mega M fra Australia med abnorm A står bak en forbløffende utgivelse; en sterk kandidat til årets metal-album.
Det fra et band de færreste, muligens med unntak av de virkelige metal-nerdene, har hørt om her på berget.
Laaange låter, kremfeite riff toppet med majestetiske soloer og, aggressiv vokal, avbrutt av rolige partier smelter sammen til et deilig stykke metalkunst. Fortsett å lese ‘Be’lakor: Stone’s Reach’
Rating:
“Hardere enn forgjengeren Deliver Us…”
Prøv dette hjemme: Spill først At The Gates 14år gamle genredefinerende klassiker “Slaughter of The Soul”. Spill så umiddelbart “Eternal Return”. Jo da, det går en linje her; en rød trå om du vil.
Det finnes dog en del “ekte” metallskaller som får kløe og utslett av hele genren melodic death metall (MDM; akronym må det jo være). Det er forsåvidt forståelig dersom all melodi er fy, og alt skal være nekro, kaldt og ondt. En del andre metallhuer liker som kjent variasjon.
La gå at Darkest Hour ikke nødvendigvis bringer så mye nytt til torgs, men death metallen er i det minste frisk og melodiøs, gitarsolene episke, og borte er den rene vokalen fra tidligere utgivelser.
Eternal Return er en del hardere enn forgjengeren Deliver Us, og kvalitetsmessig nesten på høyde med “Undoing Ruin”, som forøvrig står som en påle på metalltorget. Noe ensformig tromming, og et par middelmådige låter trekker litt ned, men savner du nevnte At The Gates, er du skuffet over Unearth eller bare lei av at In Flames bare blir mer og mer kommersielle bør du kunne trøste deg med Darkest Hour. Fortsett å lese ‘Darkest Hour: Eternal Return’
Rating:
“Slike svensker det vil gamle Norge ha”
Etter 20 år i undergrunnen besitter svenske Necrophobic en god porsjon kred, men de er fortsatt nokså uhørt for det brede lag av metallhuer.
Det er strengt tatt unødvendig, for “Death to All” kan nytes av de fleste som liker dødsmetallen sin svart, episk, brutal og melodiøs.
Etter hva som kan synes som et tiår med en solid en overdose av alt fra Gøteborg-metall, metalcore og kjedelig black metal anbefales du herved noen timer i selskap med Necrophobics deilige, melodiøse old skool death/black metall uten beintråkka klisjeer og generiske riff. For å si det med en gammel slager: “Slike svensker det vil gamle Norge ha”.
Et knippe virkelig herlige låter, som “Celebration of the Goat”, “Revelation 666″, “Wings of Death” og tittellåta trekker inntrykket rett opp, og gjør at skiva blir umiddelbart catchy og lettlikt. Et par spor, som bl.a. “The Tower” trekker imidlertid totalinntrykket ned, ellers ville skiva stått lett som en plett til en sekser. Fortsett å lese ‘Necrophobic – Death To All’
Rating:
Årets beste album så langt kommer fra et hittill ubeskrevet blad; tyske SuidAkrA.
Crogacht er en herlig suppe av black metal, melodiøs death metal, og er inspirert av temaer fra folk/pagan, og Suidakra byr her på hyppige temposkifter og en herlig dynamikk.
Skkepiper er slett ikke det dummeste instrumentet du kan ha sammen med gitarer med vreng, noe også suksessen til punkfavorittene Dropkick Murhpys er et godt bevis på. I sporet “Conlaoch” spiller sekkepipene en fremtredende rolle, og det funker som julig i metall og!
Selv om metalløset brekkes opp med folkemusikk, kvinnevokal (eller “kjerringer som synger” som min onde tvillingbror ville kalt det), sekkepiper, kassegitarer og det som verre er, blir det ikke påtrengende eller i veien for den gode metallen.
Et (side)spor som “Beats of War” løser opp metalløset på en fin måte, og tilfører plate en ny dimensjon. Den direkte folkebiten (eh, beaten?) blir dermed en verdiøkning av bandets kjernevirksomhet, som jo er og må være metallen. Selve riffene og melodiene har og en klar påvirkning fra folkemusikk, men heller ikke her er det for mye av det gode. Slik skal det for pokker gjøres!
For fans av Moonsorrow, Primordial og Ensiferum vil dette svinge som bare pisken. Dersom du (som meg) er lett skeptisk til folkemetall, eller lei av felegnikk i metall, bør du likevel gi dette en sjanse. For Crogacht byr først og fremst på et stykke heidundrandes metall med gode melodier, feite riff, blastbeats og grom growlevokal.
Se video: SuidAkrA – Shattering Swords
Fortsett å lese ‘Suidakra: Crogacht’
Rating:
Synkronheadbanging og true metal.
Amon Amarth har benyttet de siste 16 årene til å utvikle og perfeksjonere et ganske unikt lydbilde: melodiøs death metal basert på monumentale og brekksladdfeite riff, harmoniske gitarsoloer, høyt tempo, fengende refreng og brutal growlevokal. Med vikinger, norrøn mytologi og tilhørende herligheter som krig og plyndring som tema er dette en vinnerformel.
Det unike ligger i at Amon Amarth ikke tipper over i det überpompøse eller pretensiøse, og at de ikke faller for fristelsen til å eksperimentere, hverken med synth, opera, goth, ‘core eller annet dilldall. Du kan stå på toppen av fjellet og rope at dette er true metal, uten å få den minste antydning til flau smak i munnen.
Fortsett å lese ‘Amon Amarth: Twilight of the Thunder God (2008)’
Rating: Sjelden eller aldri har death metal vært bedre enn på dette kontroversielle undergrunnsbandet fra sørstatene sin tredje skive. Hønsetjuvene i Arghoslent har pakket med noen tonn tung bagasje som inkluderer oldskool metall, black, trash og death, pakket inn i et lett bluesaktig uttrykk.
Hornets of the Pogrom er lyden av reaksjonær, forfylla gryntende sørstatsinnavl, med ett mål for øye: å spre hat og misantropi gjennom “radikal og militante dødsmetall”. Øyh. Det høres nok tøffere ut i fylla (eller på pc-skjermen) enn i virkeligheten. Man blir verken fylt av hat eller menneskefiendtlighet, til det er musikken alt for grom og melodiøs. Tvert imot blir jeg oppstemt av at det går an å lage så utrolig fet krigsmetal.
Fortsett å lese ‘Arghoslent: Hornets of the Pogrom (2008)’
Rating: Meshuggah er ett av disse tekniske/progressive death mattemetal bandene som jeg ikke får helt grep på, men som resten av metallverden ser ut til å elske. Jo da det er rått, heftig og brutalt, polyrytmisk og i det hele tatt. Men det fester seg bare ikke. Ikke faen. Ikke på høylys dag. Ikke om svarte natta, ikke til trening, jeg kan rett og slett ikke bruke det til noe som helst. Inn i det ene øret, ut av det andre.
Jeg tror du må være utøvende musiker, helst gitarist eller til nød trommis, for å bli blodfan av Meshuggah. Jeg har kjøpt mange av skivene, og prøver forventningsfullt hver gang de kommer med noe nytt, men nei. Litt som med Between the Buried and Me, egentlig.
Ellers er coveret stygt, og tittelen et “artig” ordspill på obskøn og zen. En skikkelig no-brainer.
Hvordan obZen skiller seg ut, eventuelt ikke skiller seg ut, fra backkatalogen? Spør noen andre. Det er nok av andre som syns skiva har noe for seg:
- 9/10 i musikknyheter.no
- 9/10 i streets webzine
- 5/6 i folkebladet.no
- Idol-asbjørn kaster femmern i bt.no
I påvente av en video kan du jo se reklamen for obZen:
Dersom du er uenig (eller gud forby enig) kan du lashe ut i kommentarfeltet under, om du gidder. Velbekomme.
Rating:
Ultrabrutal og usannsynlig tøff blanding av industriell black metal, death metal og grindcore fra den britiske duoen Anaal Nathrakh. Det røsker ordentlig, og bandet har på toppen av det hele noen episke refreng med clean vokal som svinger som grisejuling. Snakk om å dra skinnet av pølsa. AAAARGH.
En anstendig anmeldelse av “Hell Is Empty And All The Devils Are Here” kan leses i Metal Review.
PS. Lurer du også på hva navnet Anaal Nathrakh betyr? Trivia fra Wikipedia:
The name comes from Merlin’s Charm of Making in John Boorman’s Excalibur (1981). Given Michael Everson’s transcription, Anaal Nathrakh means “serpent’s breath”.
Siste kommentarer