Nachtmystium fortsetter eksperimenteringen, og fjerner seg et par steg vekk fra tradd Black/Metal.
Stikkordet for “Addicts: Black Meddle Part II” er variasjon: alt fra en slags Black Metal-Elektroclash i “No Funeral” til mer “norma”l eksperimentell progg metal i” The End is Eternal”.
Om det fungerer? Juhu!! Dæven døtte det fungerer, ihvertfall for de som vet å sette pris på utradisjonell metal. Nachtmystium på plate er blitt ekstremmetallens svar på Mastodon når det kommer til originalitet og evne til å begeistre. Man føler nesten at man lærer noe nytt og utvikles som menneske. Det er intet mindre enn en braaaaagd.
Black Meddle Part I blir logisk det siste kapitlet i denne sagaen og det er bare å glede seg.
Oslo-bandet Eskatol er et nytt bekjentskap for de aller fleste utenfor kjernen i hovedstadens hardcoremiljø.
Ryktene om at noe stort er i gjære har dog summet en stund, og det er bare å slå fast at jo da, ryktene stemmer.
Dypt forankret i streng hardcore, crust og metall, og med medlemmer fra band som Betongbarn og Summon the Crowes, befinner Eskatol seg et sted mellom mer kjente størrelser som From Ashes Rise, Totalt Jävla Mörker og Converge.
Etter 20 år i undergrunnen besitter svenske Necrophobic en god porsjon kred, men de er fortsatt nokså uhørt for det brede lag av metallhuer.
Det er strengt tatt unødvendig, for “Death to All” kan nytes av de fleste som liker dødsmetallen sin svart, episk, brutal og melodiøs.
Etter hva som kan synes som et tiår med en solid en overdose av alt fra Gøteborg-metall, metalcore og kjedelig black metal anbefales du herved noen timer i selskap med Necrophobics deilige, melodiøse old skool death/black metall uten beintråkka klisjeer og generiske riff. For å si det med en gammel slager: “Slike svensker det vil gamle Norge ha”.
Et knippe virkelig herlige låter, som “Celebration of the Goat”, “Revelation 666″, “Wings of Death” og tittellåta trekker inntrykket rett opp, og gjør at skiva blir umiddelbart catchy og lettlikt. Et par spor, som bl.a. “The Tower” trekker imidlertid totalinntrykket ned, ellers ville skiva stått lett som en plett til en sekser. Fortsett å lese ‘Necrophobic – Death To All’
Ikke nok med at Den kongelige norske ambassaden i Washington D.C. støtter USA-turneen til Enslaved. De møter forsyne meg opp på konsertene – og topper det hele med å la bandet møte ambassadøren. Rock.
Stavanger-bandet KvelertaK viser vei i vellinga med sin “Necro’n'roll – et koldtbord av riff (og hvertfall ikkje post-hardcore!)” som de selv sier på myspace.com/kvelertak.
De fem sporene som finnes tilgjengelig på nevnte nettside vitner om et energisk band som blender hardcore, rock’n roll og old skool black metal, og kan minne om en progressivt punka og rocka utgave av Khold.
Bandet får litt vokalhjelp, på “Fossegrim” deltar Nattefrost og på “Blodtørst” Silvers Ivar Nikolaisen, noe som gir en finfin dynamikk.
KvelertaK har blitt booket tilRoskildefestivalen og Øyafestivalen i sommer, “slett ikke verst” for et band uten noen utgivelse bak seg.
Det hører med til sjeldenhetene (dette er første gang) at Headbangers blogg anmelder band på bakgrunn av fem låter fra en webside, men i dette tilfellet gjør vi et unntak. KvelertaK seiler umiddelbart opp en som en forfriskning inn i den harde delen av rocken. Vi trenger slike nye band, som kan tråkke ny vei, rett nok i nærheten av velkjente spor, men som ikke er redde for å utfordre konvensjonene. Hadde de fem sporene vært en utgivelse ville den lett stått til en femmer: Rating:.
Headbangers blogg headbanger og gratulerer!
Nok prat, spill musikk: KvelertaK – Fossegrim (featuring Nattefrost)
Rating: Øko-hippie black metal kollektivet Wolves in the Throne Room har utviklet seg siden sist. Eller gått tilbake til røttene, alt ettersom glasset er halvtomt eller halvfullt.
Wolves in the Throne Room leverer uansett mindre ambient atmosfære og mer klassisk sort metall, og det er helt i orden. Fordi stemningene som gir bandet et noenlunde genuint utrykk fortsatt er så tilstede, om enn litt mindre eksplisitt enn på forgjengeren “Two Hunters”. Dette er feiende flott, vakkert og brutalt, men med noe mindre særpreg (eller færre prøvelser for tålmodigheten, litt avhengig av hva du liker) enn på nevnte “Two Hunters”.
Det er bare fire laaaange spor på skiva, og fortsatt skeier ulvene ut med lange rolige partier, (forbilledlig) kvinnevokal men med noe mer retning og ikke så lenge av gangen.
Dette bør kunne appellere til de fleste metallhuer enten din greie er folk, viking, oldskool eller ambient, og det uten å være spesialtilpasset kommersielle hensyn eller trettenåringers estetiske sans.
Et pluss er at det til tider er mulig å skjønne hva vokalist vræler. Hvor ofte kan du høre “I love you” på en sortmetallskive (hørt på “Ex Cathedra”).
Rating: Årets beste album så langt kommer fra et hittill ubeskrevet blad; tyske SuidAkrA.
Crogacht er en herlig suppe av black metal, melodiøs death metal, og er inspirert av temaer fra folk/pagan, og Suidakra byr her på hyppige temposkifter og en herlig dynamikk.
Skkepiper er slett ikke det dummeste instrumentet du kan ha sammen med gitarer med vreng, noe også suksessen til punkfavorittene Dropkick Murhpys er et godt bevis på. I sporet “Conlaoch” spiller sekkepipene en fremtredende rolle, og det funker som julig i metall og!
Selv om metalløset brekkes opp med folkemusikk, kvinnevokal (eller “kjerringer som synger” som min onde tvillingbror ville kalt det), sekkepiper, kassegitarer og det som verre er, blir det ikke påtrengende eller i veien for den gode metallen.
Et (side)spor som “Beats of War” løser opp metalløset på en fin måte, og tilfører plate en ny dimensjon. Den direkte folkebiten (eh, beaten?) blir dermed en verdiøkning av bandets kjernevirksomhet, som jo er og må være metallen. Selve riffene og melodiene har og en klar påvirkning fra folkemusikk, men heller ikke her er det for mye av det gode. Slik skal det for pokker gjøres!
For fans av Moonsorrow, Primordial og Ensiferum vil dette svinge som bare pisken. Dersom du (som meg) er lett skeptisk til folkemetall, eller lei av felegnikk i metall, bør du likevel gi dette en sjanse. For Crogacht byr først og fremst på et stykke heidundrandes metall med gode melodier, feite riff, blastbeats og grom growlevokal.
Siden 2009 fortsatt er under pari, er det bare en tung ting å gjøre; nemlig minnes et av 2006′ feteste album; AgallochsAshes Against the Grain.
Agalloch er på europaturné i mars, men stikker ikke innom på disse kanter. Noe nytt album kommer heller ikke med det første, og fjorårets “White EP” var strengt tatt en parantes.
Mens vi venter; se og hør – slik skal det gjøres!: Agalloch – Not Unlike the Waves
Dette må være den ultimate jeansen for norske sortmetallere og rockere:
Anti Sweden skal markedsføres som “True Norwegian black denim”, og i jakten på autentisitet har Anti hyret inn den amerikanske metalillustratøren Justin Bartlett, som har laget cover for band som Gorgoroth og Apoptygma Berzerk.
Den første modellen er selvsagt svart, har et opp-ned-kors i den svenskegule logoen og er allerede døpt 666. Den første opplaget selges dessuten i 666 nummererte utgaver.
“Taake” er noe så sjeldent som en black metal skive til å bli skikkelig glad av.
Det er ikke hver uke norsk sortmetall påkaller både godfot og et fett glis. Men det makter altså det kontroversielle bergensbandet (å opptre i Tyskland med nazisymboler er en skikkelig, skikkelig rævva dærlig idé) å gjøre med sin fjerde langspiller. Det er ikke så veldig originalt, men til gjengjeld utrolig gjennomtenkt og godt gjennomført. If it ain’t broken don’t fix it. Fortsett å lese ‘Taake: Taake’
Rating: 
Siste kommentarer