Høydepunktet i karrieren er fortsatt “…And Out Came the Wolves”
Kjære Rancid. Det er en del år siden jeg avskrev dere som “has-beens”. Eller; ihvertfall at dere hadde lagt de beste årene bak dere.
“Let The Dominoes Fall” endrer ikke det faktum at høydepunktet i karrieren fortsatt er “…And Out Came the Wolves”, men “has-beens”, se det vil jeg neppe tenke om dere igjen. Til det er “Let The Dominoes Fall” for full av små ska- og dub-perler , signaturbassgangene til Matt Freeman og noen reale innertiere av sommerpunk-låter som åpningssporet “East Bay Night”. Fortsett å lese ‘Rancid: Let The Dominoes Fall’
Blood Tsunamis andre fullengder får med rette stående ovasjoner av internasjonal metallpresse.
“Grand Feast For Vultures” er en genresprengende orgie av klassisk thrash metal i beste Slayer- og Kreator-ånd, parret med melodiøs death metal og galopperende Iron Maiden-temaer. Det hele toppet med vokal som tilhører den svarteste delen av metalverden. Fortsett å lese ‘Blood Tsunami: Grand Feast For Vultures’
Etter en del tid med Wavering Radiant blir trangen til å høre Oceanic, Panopticon og In the Abscence of Truth til slutt uovervinnelig.
Og mistanken stemte; forgjengerne går langt utenpå Wavering Radient. Misforstå rett: Dette er ikke en dårlig skive. Både “Hall of the Dead” og “20 Minutes / 40 Years” er to definerende monumenter i Isis’ katalog.
Men på et album hvor progmetallen til tider er den dominerende uttrykksformen tar jeg meg i å lengte tilbake til tidligere skiver, hvor samspillet mellom oppbyggende, rolige partier og mer melodiøs og befriende heavy shit regjerte.
Borte er mye av det unike melodiøse trøkket fra sluggerøttene; denne gangen erstattet med mer disharmoniske elementer, og sjelden har vel babyen blitt kastet så brutalt ut med badevannet. Isis får nemlig denne lytteren til å føle alt fra likegyldighet, oppstemthet, lykke og irritasjon, og dersom dette var meningen må albumet sies å være svært vellykket. Fortsett å lese ‘Isis: Wavering Radiant’
Ka du tru? Kan den virkelig være så bra? Vel, sammenlikningen med Mastodon er litt søkt. Mastodon har pokker meg funnet opp kruttet over en drøss skiver i dette årtusenet. Crack the Skye er årets album, ingen over og ingen ved siden. Opplest og vedtatt.
Gallows har altså et stykke igjen før de er på Mastodons nivå når det kommer til nyskaping, og fremstår mer som et britisk hype-fenomen. Men bevares, detta funker. Men blir den stående som en påle om et tiår? Fortsett å lese ‘Gallows: Grey Britain’
Kylesa tar stonermetallen et serrriøst kvantesprang videre i sin progressive iver etter å eksperimentere og ved å blande sin riffmaskin med støy og sluggerock.
Dynamikken mellom de to trommeslagere Jeff Porter og Carl McGinley og ikke minst vokalbidragene til Laura Pleasants(!) sørger effektivt for at Kylesa skiller seg grundig ut fra den gemene hop i stonermølja.
Kylesa sammenliknes ofte med Mastodon (uten at noen begynner å grine av den grunn), men legg til Fu Manchu, ekkel hardcore i Neurosis og Rwake-land samt litt Sonic Youth, så begynner det å likne på noe. Et interessant lydbilde, monsterfeite riff og syke virkemidler toppes med noen alldeles praktfulle refreng, som på “Unknown Awareness” og “Running Red”.
Stavanger-bandet KvelertaK viser vei i vellinga med sin “Necro’n'roll – et koldtbord av riff (og hvertfall ikkje post-hardcore!)” som de selv sier på myspace.com/kvelertak.
De fem sporene som finnes tilgjengelig på nevnte nettside vitner om et energisk band som blender hardcore, rock’n roll og old skool black metal, og kan minne om en progressivt punka og rocka utgave av Khold.
Bandet får litt vokalhjelp, på “Fossegrim” deltar Nattefrost og på “Blodtørst” Silvers Ivar Nikolaisen, noe som gir en finfin dynamikk.
KvelertaK har blitt booket tilRoskildefestivalen og Øyafestivalen i sommer, “slett ikke verst” for et band uten noen utgivelse bak seg.
Det hører med til sjeldenhetene (dette er første gang) at Headbangers blogg anmelder band på bakgrunn av fem låter fra en webside, men i dette tilfellet gjør vi et unntak. KvelertaK seiler umiddelbart opp en som en forfriskning inn i den harde delen av rocken. Vi trenger slike nye band, som kan tråkke ny vei, rett nok i nærheten av velkjente spor, men som ikke er redde for å utfordre konvensjonene. Hadde de fem sporene vært en utgivelse ville den lett stått til en femmer: Rating:.
Headbangers blogg headbanger og gratulerer!
Nok prat, spill musikk: KvelertaK – Fossegrim (featuring Nattefrost)
Et jevnt og godt punkrock album fra Kanadas Propagandh, og som alltid er samfunns-engasjementet tilstede.
“Samfunnsengasjement” blir forøvrig årets underdrivelse. Propagandhi er vegan anarkister, og tekstene handler naturlig nok ikke bare om sex, drugs and rock’n roll. Borte er også en del av humoren som preget bandets tidlige utgivelser.
Bandet har utviklet seg i en progressiv og metallisk retning, og blander sine stolte punkrockrøtter (siden 1986!) med en solid dose regelrett thrash metal .
Supporting Caste er slett ikke et ueffent album, men de helt store høydepunktene glimrer likevel med sitt fravær. Dette blir tydelig etter hvert som skiva blir spilt over tid, og det ikke er noen låter som brennmerker seg i hjernestammen, et fenomen også kjent som som hits for kids.
Fans av Rise Against, A Wilhelm Scream eller Strike Anywhere kan likevel trygt gå til anskaffelse av skiva.
17. mai, julaften og bursdag kommer ekstra tidlig i år. Til gjengjeld kommer de på en gang og det omtrent gratis. Inngang 50 spenn! Dette blir sinnsykt fettttttt. *glede seg*.
Rating: Øko-hippie black metal kollektivet Wolves in the Throne Room har utviklet seg siden sist. Eller gått tilbake til røttene, alt ettersom glasset er halvtomt eller halvfullt.
Wolves in the Throne Room leverer uansett mindre ambient atmosfære og mer klassisk sort metall, og det er helt i orden. Fordi stemningene som gir bandet et noenlunde genuint utrykk fortsatt er så tilstede, om enn litt mindre eksplisitt enn på forgjengeren “Two Hunters”. Dette er feiende flott, vakkert og brutalt, men med noe mindre særpreg (eller færre prøvelser for tålmodigheten, litt avhengig av hva du liker) enn på nevnte “Two Hunters”.
Det er bare fire laaaange spor på skiva, og fortsatt skeier ulvene ut med lange rolige partier, (forbilledlig) kvinnevokal men med noe mer retning og ikke så lenge av gangen.
Dette bør kunne appellere til de fleste metallhuer enten din greie er folk, viking, oldskool eller ambient, og det uten å være spesialtilpasset kommersielle hensyn eller trettenåringers estetiske sans.
Et pluss er at det til tider er mulig å skjønne hva vokalist vræler. Hvor ofte kan du høre “I love you” på en sortmetallskive (hørt på “Ex Cathedra”).
Rating: 
Siste kommentarer