Alt som er hardt: Hardcore – Metal – Punk – Hard Rock – Metalcore – Blog
Rating: 
De “politisk korrekte” punkerne i Strike Anywhere er tilbake med et vellykket og gjennomprodusert fjerde album.
Klisjeen “politisk korrekt” kan trygt benyttes om dette bandet, men med anti i andre potens (anti-politivold, anti-kjøtt, anti-kapitalisme, anti-gobalisering etc) oppsumerer bandet sine holdninger effektivt og treffende i den knallstrerke låta “I’m Your Opposite Number”: Fortsett å lese ‘Strike Anywhere: Iron Front’
Rating: 
Årets hardcore-album kommer fra Ruiner.
“Hell is Empty” er et lyskespark av gammaldags rask hardcore, og mer nedtonet intens, melodiøs og roligere post-hardcore.
Gammelfansen er ikke overbevist av sistnevnte retningsskifte, men det er jeg. Det er den nye retningen, kombinert med Rob Sullivans intense og desperate vokal som gjør Ruiner til noe mer enn bare et fett og brutalt hardcore-orkester.
Det funker som faen for å si det på en veldig moden og akademisk måte, og minner en del om både Have Heart og fjorårets komet, Verse. Fortsett å lese ‘Ruiner: Hell is Empty’
Rating:
Når du er lei høst og/eller generisk metalcore er det ypperlig at det faktisk finnes “old school new school” hardcore som det Raised Fist byr på.
Luleå-bandet har suksess med sin energiske og spretne hardcore punk, og kan redde høsten for enhver med høstdepressive tendenser, og/eller de som stadig forbannes over den enorme mengden av middelmådige metalcore-utgivelser. “Veil of Ignorance” er rett og slett energisk og 100 % hardcore naturmedisin!
Genremessig befinner Raised Fist seg et sted mellom Refused, Sick of it All og Rage Against the Machine, veldig grovt forenklet. Fortsett å lese ‘Raised Fist: Veil of Ignorance’
Rating:
På 80-tallet lød doktrinen “heavy for heroes – synth for zeroes”.
På den tiden var det viktig å skille seg fra syntherne, men mye vann har rent i havet siden dengang. Nettopp utstrakt bruk av synth, eller keyboard som det muligens heter, er med på å heve kvaliteten på denne skiva langt over det som er vanlig i den noe utslitte avdelingen for metalcore, type melodiøs.
Andre særtrekk er snodige låttitler som “Assistant to the Regional Manager”, “I Hate Buffering” og “Ben has a Kid”, for ikke glemme evnen til å skrive tunge, dynamiske og engasjerende låter med noen fabelaktige refreng og hooks. Drøssevis med breakdowns er ikke noe spesielt for dette bandet, men det hører så klart med. Eller?
Dersom The Devil Wears Prada kvitter seg med den mest generiske og overfølsomme “fine” vokalen blir dette vært full pott, det vil si 48.000 i kvitt eller dobbelt. Den overemosjonelle vokalen til Mike Hranica er strengt tatt unødvendig, for det er de færreste metalvokalister forunt å skrike med så mye melodi og patos.
Du skal ha fått vaksine mot mer enn BCG og svineinfluensa for ikke å bli underholdt av “With Roots Above and Branches Below”, spesielt om du er i markedet for heavy, hektisk og helveis melodiøs metalcore. De fleste låtene går utenpå hva band som Underoath og Bleeding Through har prestert i senere tid. Men det er klart, fikk du dobbel dose antisynth eller antimetalcore kan du muligens slite litt.
Dette bandet er vilt populære i USA og spiller på John Dee i Oslo 11.11.2009. Forvent store menger unge jenter og gutter, og Pyros Asbjørn som har dette som en av sine favorittskiver hittil i år.
Se og hør: The Devil Wears Prada-Danger: Wildman
Fortsett å lese ‘The Devil Wears Prada: With Roots Above and Branches Below’
Rating:
Insomnium smører tjukt med gitarer og synth oppå et lag progressiv og deilig melodiøs (death) metal fra de finske skoger.
På sitt beste tilbyr Insomnium feiende flott og fengende dynamisk melodeath i Dark Tranquillity-gata, som på “Against the Stream”, “Down With the Sun” og “The Harrowing Years” .
På “Where the Last Wave Broke” ødelegger imidlertid et litt for sukkersøtt refrengene med überfølsom clean vokal. Fortsett å lese ‘Insomnium: Across the Dark’
Rating:
Grunnen til at Billy Talent III låter talentløst skyldes det e(n)kle faktum at det tidligere poppunk-bandet nå spiller regelrett sutrete og emosjonell popmusikk, med tyggegummivokal kamuflert av et litt røft ytre rockeuttrykk.
Der bandet tidligere har balansert på riktig side av den hårfine linjen mellom kommersiell punkpop og kommers radiopop, har de nå åpenbart vrikket ankelen i det de tråkket over, havnet på feil side og solgte sin punksjel (om de noen gang har hatt en) for en neve sølvpenger. Fortsett å lese ‘Billy Talent: Billy Talent III’
Rating:
Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia?
Slik er det altså fatt: Et metalband som er Progressivt med stor P, og melodiøst, mektig og mørkt med mega M fra Australia med abnorm A står bak en forbløffende utgivelse; en sterk kandidat til årets metal-album.
Det fra et band de færreste, muligens med unntak av de virkelige metal-nerdene, har hørt om her på berget.
Laaange låter, kremfeite riff toppet med majestetiske soloer og, aggressiv vokal, avbrutt av rolige partier smelter sammen til et deilig stykke metalkunst. Fortsett å lese ‘Be’lakor: Stone’s Reach’
Rating:
Prøv dette hjemme: Spill først At The Gates 14år gamle genredefinerende klassiker “Slaughter of The Soul”. Spill så umiddelbart “Eternal Return”. Jo da, det går en linje her; en rød trå om du vil.
Det finnes dog en del “ekte” metallskaller som får kløe og utslett av hele genren melodic death metall (MDM; akronym må det jo være). Det er forsåvidt forståelig dersom all melodi er fy, og alt skal være nekro, kaldt og ondt. En del andre metallhuer liker som kjent variasjon.
La gå at Darkest Hour ikke nødvendigvis bringer så mye nytt til torgs, men death metallen er i det minste frisk og melodiøs, gitarsolene episke, og borte er den rene vokalen fra tidligere utgivelser.
Eternal Return er en del hardere enn forgjengeren Deliver Us, og kvalitetsmessig nesten på høyde med “Undoing Ruin”, som forøvrig står som en påle på metalltorget. Noe ensformig tromming, og et par middelmådige låter trekker litt ned, men savner du nevnte At The Gates, er du skuffet over Unearth eller bare lei av at In Flames bare blir mer og mer kommersielle bør du kunne trøste deg med Darkest Hour. Fortsett å lese ‘Darkest Hour: Eternal Return’
Rating:
Etter 20 år i undergrunnen besitter svenske Necrophobic en god porsjon kred, men de er fortsatt nokså uhørt for det brede lag av metallhuer.
Det er strengt tatt unødvendig, for “Death to All” kan nytes av de fleste som liker dødsmetallen sin svart, episk, brutal og melodiøs.
Etter hva som kan synes som et tiår med en solid en overdose av alt fra Gøteborg-metall, metalcore og kjedelig black metal anbefales du herved noen timer i selskap med Necrophobics deilige, melodiøse old skool death/black metall uten beintråkka klisjeer og generiske riff. For å si det med en gammel slager: “Slike svensker det vil gamle Norge ha”.
Et knippe virkelig herlige låter, som “Celebration of the Goat”, “Revelation 666″, “Wings of Death” og tittellåta trekker inntrykket rett opp, og gjør at skiva blir umiddelbart catchy og lettlikt. Et par spor, som bl.a. “The Tower” trekker imidlertid totalinntrykket ned, ellers ville skiva stått lett som en plett til en sekser. Fortsett å lese ‘Necrophobic – Death To All’
Rating:
Tre år etter heftige Crisis er Kanandas fremste hardcore / screamo gjeng tilbake.
Der “Crisis” representerte progresjon etter den intense utblåsningen “Watch Out!”, er Old Crows / Young Cardinals strengt tatt bare mer av det samme, bare lettere tilgjengelig, mindre dynamisk og med færre overraskelser.
Videoen Young Cardinals bar bud om dette, og det er definitivt tegn på at Alexisonfire er over den kreative (og sultne) middagshøyden, og nå seiler mest på rutine.
For all del, det er flere godsaker på skiva, som lett sakrale “The Northern” og “Emerald Street”, men som helhet blir “Old Crows / Young Cardinals” litt for jevn og statisk i forhold til nevnte forgjengere.
For å si det som metereologene: Watch Out! var en orkan av ei skive, Crisis stiv kuling/utrygt for torden, mens Old Crows / Young Cardinals kun kommer opp i frisk bris i kastene.
Når det er sagt, det er bare å smøre seg med tålmodighetskrem og håpe bandet tar turen innom Norge på turné. Konserten på John Dee i 2006 var en oppvisning i scenekunst og spilleglede.
Fortsett å lese ‘Alexisonfire: Old Crows / Young Cardinals’
Siste kommentarer