Dette er de to mest sannsynlige reaksjonene på “They Came From the Shadows”:
1. “Dette er da en ren kopi av The Ramones, forferdelig lite originalt, har hørt det før. Dessuten er jeg en sur gubbejævel, dama har forlatt meg med spinninginstruktøren og ungene har flytta hjemmefra.”
2. “Yes! Dette er hva klassisk punkrock handler om. Tett, kjapt og sangbart. Hell Yeah!
Ikke rart at Fat Mike digger Teenage Bottlerocket, for Ramones/Descedent homagen er helt strålende.
Når de i tillegg skriver låter som noen guder, disser KISS, tidvis synger bedre enn Glenn Danzig på en god dag og viser respekt for Suicidal Tendencies blir dette lett den beste punkrockskiva i 2009.”
Alternativ 1 kan sikkert passe dersom du er en sur gubbejævel. Andre foretrekker alternativ 2.
2009 var et godt år for metal. Det startet rett nok ganske trått, men tok seg opp utover våren og sommeren. For hardcore og punk sto det adskillig dårligere til.
Disse 10 skivene gjorde sterkest inntrykk, sett i ettertid:
Mastodon – Crack the Skye
Ingen over, ingen ved siden. Mastodon viste alt i mars ettertrykkelig hvor skapet skulle stå.
Baroness: Blue Record
Et smykke av mesterlig utført hard rock, setter en ny standard.
Ruiner: Hell is Empty
Årets hardcorealbum er et lyskespark av gammaldags rask hardcore, og mer nedtonet intens, melodiøs og roligere post-hardcore.
Be’lakor: Stone’s Reach
Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia.
Oslo-bandet Eskatol er et nytt bekjentskap for de aller fleste utenfor kjernen i hovedstadens hardcoremiljø.
Ryktene om at noe stort er i gjære har dog summet en stund, og det er bare å slå fast at jo da, ryktene stemmer.
Dypt forankret i streng hardcore, crust og metall, og med medlemmer fra band som Betongbarn og Summon the Crowes, befinner Eskatol seg et sted mellom mer kjente størrelser som From Ashes Rise, Totalt Jävla Mörker og Converge.
Polar Bear Club stiller seg bredbeint et sted midt mellom post-hardcore, alternativ rock, melodiøs hardcore punk og indie.
Med hint til sene 90-tallshelter som Hot Water Music og At the Drive-In, og en smule av ømheten til The Mars Volta, er de på sitt andre album blitt et band å regne med. Fortsett å lese ‘Polar Bear Club: Chasing Hamburg’
Det er neppe tilfeldig at “Night Is the New Day” lanseres på høsten. For dette er dystre saker, som skapt for en mørk og depressiv årstid.
Det åpner riktignok ganske oppløftende, i kjent Katatonia-tralt med “Forsaker” og “The Longest Year”. Dog må “The Longest Year” være det mest kommersielle bandet har gjort, og minner litt om en utgave av landsmennene Kent, med smått irriterende generiske synth loops, som også går igjen ved flere anledninger over hele skiva. Fortsett å lese ‘Katatonia: Night Is the New Day’
Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.
Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider. Fortsett å lese ‘Doomriders: Darkness Come Alive’
“Deilig energisk og allsang-vennlig hardcore punk…”
De “politisk korrekte” punkerne i Strike Anywhere er tilbake med et vellykket og gjennomprodusert fjerde album.
Klisjeen “politisk korrekt” kan trygt benyttes om dette bandet, men med anti i andre potens (anti-politivold, anti-kjøtt, anti-kapitalisme, anti-gobalisering etc) oppsumerer bandet sine holdninger effektivt og treffende i den knallstrerke låta “I’m Your Opposite Number”: Fortsett å lese ‘Strike Anywhere: Iron Front’
“Hell is Empty” er et lyskespark av gammaldags rask hardcore, og mer nedtonet intens, melodiøs og roligere post-hardcore.
Gammelfansen er ikke overbevist av sistnevnte retningsskifte, men det er jeg. Det er den nye retningen, kombinert med Rob Sullivans intense og desperate vokal som gjør Ruiner til noe mer enn bare et fett og brutalt hardcore-orkester.
Rating: 
Siste kommentarer