Det er neppe tilfeldig at “Night Is the New Day” lanseres på høsten. For dette er dystre saker, som skapt for en mørk og depressiv årstid.
Det åpner riktignok ganske oppløftende, i kjent Katatonia-tralt med “Forsaker” og “The Longest Year”. Dog må “The Longest Year” være det mest kommersielle bandet har gjort, og minner litt om en utgave av landsmennene Kent, med smått irriterende generiske synth loops, som også går igjen ved flere anledninger over hele skiva. Fortsett å lese ‘Katatonia: Night Is the New Day’
Hatter og høy! Ut av det blå stormer, gynger, spytter og freser Doomriders; et olmt beist av høypotent hardcore heavy stoner death’n roll.
Hell yeah! Det er akkurat like blodfett og blodharry som det høres ut, og gir deg lyst til å fremskynde førtiårskrisa så du kan kjøpe den feite harry Harlyen, kåbbåi boots og frynsejakke, og leke easy rider. Fortsett å lese ‘Doomriders: Darkness Come Alive’
“Deilig energisk og allsang-vennlig hardcore punk…”
De “politisk korrekte” punkerne i Strike Anywhere er tilbake med et vellykket og gjennomprodusert fjerde album.
Klisjeen “politisk korrekt” kan trygt benyttes om dette bandet, men med anti i andre potens (anti-politivold, anti-kjøtt, anti-kapitalisme, anti-gobalisering etc) oppsumerer bandet sine holdninger effektivt og treffende i den knallstrerke låta “I’m Your Opposite Number”: Fortsett å lese ‘Strike Anywhere: Iron Front’
“Hell is Empty” er et lyskespark av gammaldags rask hardcore, og mer nedtonet intens, melodiøs og roligere post-hardcore.
Gammelfansen er ikke overbevist av sistnevnte retningsskifte, men det er jeg. Det er den nye retningen, kombinert med Rob Sullivans intense og desperate vokal som gjør Ruiner til noe mer enn bare et fett og brutalt hardcore-orkester.
Når du er lei høst og/eller generisk metalcore er det ypperlig at det faktisk finnes “old school new school” hardcore som det Raised Fist byr på.
Luleå-bandet har suksess med sin energiske og spretne hardcore punk, og kan redde høsten for enhver med høstdepressive tendenser, og/eller de som stadig forbannes over den enorme mengden av middelmådige metalcore-utgivelser. “Veil of Ignorance” er rett og slett energisk og 100 % hardcore naturmedisin!
På 80-tallet lød doktrinen “heavy for heroes – synth for zeroes”.
På den tiden var det viktig å skille seg fra syntherne, men mye vann har rent i havet siden dengang. Nettopp utstrakt bruk av synth, eller keyboard som det muligens heter, er med på å heve kvaliteten på denne skiva langt over det som er vanlig i den noe utslitte avdelingen for metalcore, type melodiøs.
Andre særtrekk er snodige låttitler som “Assistant to the Regional Manager”, “I Hate Buffering” og “Ben has a Kid”, for ikke glemme evnen til å skrive tunge, dynamiske og engasjerende låter med noen fabelaktige refreng og hooks. Drøssevis med breakdowns er ikke noe spesielt for dette bandet, men det hører så klart med. Eller?
Generisk metalcorevokal
Dersom The Devil Wears Prada kvitter seg med den mest generiske og overfølsomme “fine” vokalen blir dette vært full pott, det vil si 48.000 i kvitt eller dobbelt. Den overemosjonelle vokalen til Mike Hranica er strengt tatt unødvendig, for det er de færreste metalvokalister forunt å skrike med så mye melodi og patos.
Er du vaksinert?
Du skal ha fått vaksine mot mer enn BCG og svineinfluensa for ikke å bli underholdt av “With Roots Above and Branches Below”, spesielt om du er i markedet for heavy, hektisk og helveis melodiøs metalcore. De fleste låtene går utenpå hva band som Underoath og Bleeding Through har prestert i senere tid. Men det er klart, fikk du dobbel dose antisynth eller antimetalcore kan du muligens slite litt.
Dette bandet er vilt populære i USA og spiller på John Dee i Oslo 11.11.2009. Forvent store menger unge jenter og gutter, og Pyros Asbjørn som har dette som en av sine favorittskiver hittil i år.
Insomnium smører tjukt med gitarer og synth oppå et lag progressiv og deilig melodiøs (death) metal fra de finske skoger.
På sitt beste tilbyr Insomnium feiende flott og fengende dynamisk melodeath i Dark Tranquillity-gata, som på “Against the Stream”, “Down With the Sun” og “The Harrowing Years” .
Grunnen til at Billy Talent III låter talentløst skyldes det e(n)kle faktum at det tidligere poppunk-bandet nå spiller regelrett sutrete og emosjonell popmusikk, med tyggegummivokal kamuflert av et litt røft ytre rockeuttrykk.
Der bandet tidligere har balansert på riktig side av den hårfine linjen mellom kommersiell punkpop og kommers radiopop, har de nå åpenbart vrikket ankelen i det de tråkket over, havnet på feil side og solgte sin punksjel (om de noen gang har hatt en) for en neve sølvpenger. Fortsett å lese ‘Billy Talent: Billy Talent III’
Progressiv og episk mørk, mektig og melodiøs death metal fra Australia?
Slik er det altså fatt: Et metalband som er Progressivt med stor P, og melodiøst, mektig og mørkt med mega M fra Australia med abnorm A står bak en forbløffende utgivelse; en sterk kandidat til årets metal-album.
Det fra et band de færreste, muligens med unntak av de virkelige metal-nerdene, har hørt om her på berget.
Laaange låter, kremfeite riff toppet med majestetiske soloer og, aggressiv vokal, avbrutt av rolige partier smelter sammen til et deilig stykke metalkunst. Fortsett å lese ‘Be’lakor: Stone’s Reach’
Rating: 
Siste kommentarer