Headbangers blogg

Rating: Crack the sky er nok et grensesløst mesterverk fra Mastodon, og prisen for årets rakettforsker blir heller ikke denne gangen tildelt den som kommer frem til at bandet fortsetter sin utforskende og progressive metal på et nytt konseptalbum.

Nytt av året er imidlertid refreng med enda mer melodi, til tider nesten på grensen til stadion/ allsangvennlig, økt bruk av tema fra diverse østlige kulturer, så vel som klassisk 70-talls hardrock.

Ta det med ro. Det er selvfølgelig ikke i nærheten av hverken puddelrock eller folkemetall. Derimot er det svært sannsynlig at dette nye, lille ekstra vil løfte Mastodon opp i den aller øverste ligaen. Det musikalske passer godt med konseptet for albumet, som Mastodon forklarer slik på Blabbermouth:

There is a paraplegic and the only way that he can go anywhere is if he astral travels. He goes out of his body, into outer space and a bit like Icarus, he goes too close to the sun, burning off the golden umbilical cord that is attached to his solar plexus. So he is in outer space and he is lost, he gets sucked into a wormhole, he ends up in the spirit realm and he talks to spirits telling them that he is not really dead. So they send him to the Russian cult, they use him in a divination and they find out his problem. They decide they are going to help him. They put his soul inside Rasputin’s body. Rasputin goes to usurp the czar and he is murdered. The two souls fly out of Rasputin’s body through the crack in the sky(e) and Rasputin is the wise man that is trying to lead the child home to his body because his parents have discovered him by now and think that he is dead. Rasputin needs to get him back into his body before it’s too late. But they end up running into the Devil along the way and the Devil tries to steal their souls and bring them down…there are some obstacles along the way.” (mine uthevinger)

Men hvor bra er nå egentlig Crack the Sky ? Den er så bra at du skal skru av alle kritiske sanser. Sett volumet på 11, lukk igjen øynene og la deg forføre av Mastodons magiske univers. Crack the Sky er skiva du kommer til å huske om 10 år, så denne ene gangen skal du bare kjøpe hypen rått. Det kan hende du etter første gjennomlytting ikke blir überbegeistret. Da skal du tenke “dette er nok bare min feil,” og sette skiva på repeat. Dersom heller ikke det hjelper kan du ta rennefart og stange huet i veggen og tildele deg selv årets Josef Fritzel-pris

Fortsett å lese ‘Mastodon: Crack the Skye’

Ikke nøl, gå til demon-slayer.org og bli kvitt dine demoner i dag du og. Eller “løp og kjøp” som det heter på reklamespråket.

Dette er bra saker. Ekte greier.

Takk til annonsen som dukket opp i Gmail. Og de sier at Google sliter med relevansen på annonsene? For noe tøv.

*STRANGE NOISES? *SCRATCHING *BEING WATCHED?

*BUMPS IN THE NIGHT? *ARGUING? *DEPRESSED? *RECENTLY MOVED INTO A NEW HOME?

THERE IS HOPE!

LET US HELP! IT IS WHAT WE DO BEST AND NOBODY ELSE CAN DO IT LIKE WE CAN!

*WE HAVE OVER 40 YEARS OF COMBINED EXPERIENCE!*

Often what people perceive as a real haunting or possession turns out to be something easily explained and fairly normal. There are times however when there are no normal or easy explanations and help is needed. That is where we come in. We are the “real” thing and will succeed where others fail because we come from a lineage that is over 3000 years old, that means we have over 3000 years of experience, knowledge and training at our finger tips. We have been doing this work for many years and travel all over the world as we are needed.

We are not paranormal researchers looking for evidence that things go bump in the night. We KNOW that things go bump in the night.

We get the job done discretely without publicity.

We are very professional and honest.

We have been through rigorous training and have years of experience with severe cases.

We travel the world offering our services.

We are the true Demon Slayers, given the lineage and authority necessary to rid your home and loved ones of unwanted negativity and unseen visitors.

~Due to the time sensitive nature of this work we would prefer that you email us as soon as possible so that we can take care of your problem before it worsens.~

Rating:

Møkk. Møkk. Møkk.

Progressiv og melodiøs

+ metallcoremøkk

+ very metal

+ grusomt sur “clean” vokal

= møkk.

Kjipe refreng.

Sikre kilder kan ta feil. Eller skiva trenger ufattelig mange gjennomlyttinger.

Møkk.

Eller?

Nå ja, “Empire of the Gun” går an. Helt håpløst er det altså ikke.

Rating:

Introduksjonen “The Passing” viser Lamb of God fra en ny, ytterst melodiøs og harmonisk side, og lover dermed langt mer enn den holder. De påfølgende sporene “In your Words” og “Set to Fail” viser nemlig at skapet fortsatt står hardt boltet fast i avdelingen for groovy power metalcore i Pantera-land.

Dette blir også ankepunkter mot “Wrath”; for det første høres låtene, produksjonen og lydbildet omtrent ut som hvilken som helst annen Lamb of God skive.

“Sacrament”, Lamb of Gods forrige skive, hadde rett nok et par låter med større “hitpotensiale”, mens “Wrath” fremstår som mer jevn, med unntak av makkverkrefernget på “Fake Messiah”. Forskjellene er likevel alt i alt ganske så marginale.

For det andre gjorde Pantera mer eller mindre eksakt det samme, bare bedre, for ca halvannet decennium siden. Den største forskjellen fra nevnte Pantera, bortsett fra de mest åpenbare kvalitetene til Dimebag og Phil Anselmo, var rett og slett evnene til å skape noe (relativt) nytt og unikt, og klare kombinasjonen aggresjon, råskap, brutalitet og melodi. Det er ikke det samme å resirkulere gamle klisjeer, riff og stemninger, og så forvente at verden tar bølgen. Fortsett å lese ‘Lamb of God: Wrath’

Rating:

Siste rest av gruff og beef (om det er noe igjen da?) mellom punkere og hippier er med dette over, eller  inne i en ny fase.

Takket være kanadiske Fucked Ups eksperimentering med en hysterisk allianse av dronesyre, hardcore punk og psykedelisk rock er det ihvertfall grunn til å inngå våpenstillstand.

Det hele åpner med, vel, litt fløyte, av alle ting. Deretter er det som om Murder City Devils og Monster Magnet jamrer og tripper sammen med The Mighty Mighty Bosstones, dog uten ska og blåsere.

Med andre ord skjellsettende monumental rock med riff drevet frem av en sinna vokalist, akkompagnert av et hakkende galt ensemble.

I forhold til debutskiva “Epics in Minutes” er dette et hakk roligere, mindre punk og mer eksperimentell space rock, men likevel fett som fy.

Nyt Fucked Up – “Crooked Head” video:

Bandet prøver virkelig hardt (og lykkes) med å være et alternativt punk band. Noe en titt på et klipp fra bandets 12 timers konsert i New York bekrefter:

Fortsett å lese ‘Fucked Up: The Chemistry of Common Life’

Rating:
Årets beste album så langt kommer fra et hittill ubeskrevet blad; tyske SuidAkrA.

Crogacht er en herlig suppe av black metal, melodiøs death metal, og er inspirert av temaer fra folk/pagan, og Suidakra byr her på hyppige temposkifter og en herlig dynamikk.

Skkepiper er slett ikke det dummeste instrumentet du kan ha sammen med gitarer med vreng, noe også suksessen til punkfavorittene Dropkick Murhpys er et godt bevis på. I sporet “Conlaoch” spiller sekkepipene en fremtredende rolle, og det funker som julig i metall og!

Selv om metalløset brekkes opp med folkemusikk, kvinnevokal (eller “kjerringer som synger” som min onde tvillingbror ville kalt det), sekkepiper, kassegitarer og det som verre er, blir det ikke påtrengende eller i veien for den gode metallen.

Et (side)spor som “Beats of War” løser opp metalløset på en fin måte, og tilfører plate en ny dimensjon. Den direkte folkebiten (eh, beaten?) blir dermed en verdiøkning av bandets kjernevirksomhet, som jo er og må være metallen. Selve riffene og melodiene har og en klar påvirkning fra folkemusikk, men heller ikke her er det for mye av det gode. Slik skal det for pokker gjøres!

For fans av Moonsorrow, Primordial og Ensiferum vil dette svinge som bare pisken. Dersom du (som meg) er lett skeptisk til folkemetall, eller lei av felegnikk i metall, bør du likevel gi dette en sjanse. For Crogacht byr først og fremst på et stykke heidundrandes metall med gode melodier, feite riff, blastbeats og grom growlevokal.

Se video: SuidAkrA – Shattering Swords

Fortsett å lese ‘Suidakra: Crogacht’

Siden 2009 fortsatt er under pari, er det bare en tung ting å gjøre; nemlig minnes et av 2006′ feteste album; Agallochs Ashes Against the Grain.

Agalloch er på europaturné i mars, men stikker ikke innom på disse kanter. Noe nytt album kommer heller ikke med det første, og fjorårets “White EP” var strengt tatt en parantes.

Mens vi venter; se og hør – slik skal det gjøres!: Agalloch – Not Unlike the Waves

Agalloch: Falling Snow

Mer musikk på Myspace/agalloch.

Så langt i 2009 er det lov å være skuffet over hva året har bydd på av bra, tung eller hard musikk.

En sjettedel av året og vel så det er overstått, og jeg kan ikke komme på en eneste skikkelig positiv overraskelse hittill i år.

Rett nok har El Caco, …And You Will Know Us By the Trail of Dead og Lamb of God levert til godkjent, men det må betydelig mer til for at 2009 skal overgå fjoråret. På denne tiden i fjor hadde blant andre Disfear overbevist stort.

Fortsett å lese ‘2009: bare ræva?’

Anti Sweden jeans

Anti Sweden skal markedsføres som “True Norwegian black denim”, og i jakten på autentisitet har Anti hyret inn den amerikanske metalillustratøren Justin Bartlett, som har laget cover for band som Gorgoroth og Apoptygma Berzerk.

Den første modellen er selvsagt svart, har et opp-ned-kors i den svenskegule logoen og er allerede døpt 666. Den første opplaget selges dessuten i 666 nummererte utgaver.

- Vi tenkte litt på å selge buksen for 666 kroner også, men det ble litt for billig, sier Wold.
Fortsett å lese ‘“True Norwegian black denim”: Anti Sweden Jeans’