Headbangers blogg

Selv om Norges BNP nå er høyere (hvem bryr seg egentlig?), er söta bror totalt jævla overlägen når det kommer til crust. Heja Sverige.

Det er fredag og tid for kos. Kos dykk:
Totalt Javla Morker – Poliskonstapel

Totalt Jävla Mörker – Kall Värld

Totalt Jävla Mörker – Fängelse med vita knutar (Self Titled)

Rating: Gud ga faen og djevelen glemte Lillestrøm. Det eneste bra som noensinne kom ut av denne omveien er El Caco.

El Caco er til gjengjeld såpass bra at de nesten veier opp for alt det andre rælet stedet har å by på, som et üsympatisk fotballlag, grell arkitektur, bråk, fyll og masseslagsmål.

Gamle fans vil fortsatt kjenne igjen bandets miks av metall, stoner og alternative saker. I tillegg ligger det en generell 70-tallsfølelse over tema og lydbildet. Bandets inspirasjon fra blant andre Led Zeppelin er med andre ord tydeligere enn før. Tool er også et band det er mulig å tenke på innimellom.

Anslaget på Heat, med “The Glow” og “Heat Heat” er kanonbra. Dette er to intense killerspor med hitpotensial: deretter roes tempoet og intensiteten ned med “Individuals” og “The Manual”, som også er sterke låter.

Men så går det gærnt. I et forsøk på å bryte opp, kommer platas eneste nedtur med den tvilsomme “I am doubt”. De påfølgende “Am I Wrong?”, “13.000″ og “Fields” løfter heller ikke stemningen nevneverdig. Her befinner plata seg nesten i et vakum der det tidvis mangler engasjerende riff og refreng, selv om det ikke er helt nattsvart eller bekmørkt.

Skiva rundes av med to oppløftende spor i “Grinding the Diamond” og “One Week”.

Alt i alt er “Heat” godkjent, men ikke så veldig inspirerende til å være El Caco. Det er lov å ha store forventninger til kremen av norsk tungrock, spesielt når de åpner med to av sine sterkeste låter noensinne. Mest imponerende er vokalist Osas utvikling, som viser helt nye prestasjoner på Heat.
Fortsett å lese ‘El Caco: Heat’

Verdens beste hardcore og crust band kommer til Europa i vår. Nærmere bestemt Malmö 4. mai og København 8. mai. Før det får blant andre Nederland, Polen og Tsjekkia storfint besøk.

Hittil er ikke Norge eller Oslo beæret med stopp på turneen, men det er lov å håpe og be. Det må jo finnes muligheter imellom de dagene, og en mail er sendt til bl.a. Garage Oslo. Svaret var av den positive sorten; de jobber med saken. Da må det vel bli “all ages”?

Skal vi tippe Barrikaden? Det er bare å følge med på http://www.last.fm/music/tragedy/+events (og be). Alternativt oppsøke diverse lugubre ungdomshus i utlandet.

Oppdatert 28 04 2009:
Tragedy spiller i Oslo 6. mai 2009 på Skate Fight Club (Hausmania) – Hausmannsgate 34.
50 kr inngang kjøpes fra kl. 19 i døra.

I mellomtiden kan vi jo se The Force Of Law:

Eller Vengeance:

Rating:

Alles favoritt-indierockere er tilbake, tre år etter den relativt lavmælte “Worlds Apart”.

“The Century of Self” følger i de samme sporene, samtidig som den tar vare på gamle fans. Særlig åpningen med “Giants Causeway” og “Far Pavillions” minner om gode gamle dager.

Utover i skiva bys det på varierte innslag av den progressive typen. Det er dessverre ikke så rått som rundt årtusenskiftet, så de/vi som håper på bedre tider (les gamle dager) må fortsatt vente. Men det er tidvis strålende, og tidvis forglemmelig.

Minst like interessant er det at bandet er tilbake på Rockefeller den 28. april.

Se video: …AND YOU WILL KNOW US BY THE TRAIL OF DEAD – Bells Of Creation

Fortsett å lese ‘…And You Will Know Us by the Trail of Dead: The Century of Self’

Rating:

Denne plata har potensial til å fremkalle allergiske reaksjoner som kvalme, utslett, kløe og pustevansker for store deler av verdens headbangende befolkning.

Med en uhellig blanding av emo, poppunk og metallcore gjør Senses Fail det vanskelig for seg selv. Det lukter vik fra meg satan fra de konservative, og tyn og buksevann fra hardcoreentusiaster lang vei. Fortsett å lese ‘Senses Fail: Life Is Not a Waiting Room’