Napoleonskake med makrellkrem, anyone? Hvis noe så uspiselig som progressiv eksperimentell symfonisk mattemetall blandet med metalcore og hardcore kan være spiselig, kan nevnte kakevariant være snadder.
Ja, det høres altså ut som en mos av The Mars Volta, Between the Buried and Me, Dream Theatre og System of a Down. Nei takk, du kan egentlig ikke tenke deg det? Ikke jeg heller, men ca der har du Protest the Hero ihvertfall. Og det er like hysterisk som det høres ut.
Svenske Burst har laget et av årets sterkeste album med “Lazarus Bird”. Men Flamenco? Er ikke det å strekke strikken litt langt?
Vel, sånn er det når du blander eksperimentell metall og prog: som å selge strikk i metervis. Når er det for mange eksperimenter, når er det progressivt nok, er det hardt nok? Når er da en meter en meter? Eller hvor langt kan du dra strikken før den ryker? Burst har satt ny svensk strekke-strikken-rekord uten å ryke, for det fungerer som bare pokker.
Det vil si, alt det utenommetalliske jåleriet som jazz, flamenco, klapping (klapping!), blandet med prog og metall i god Mastodon- og Baroness-stil, gjør dette til en svært krevende, annerledes og frydfull opplevelse.
Kortversjonen av Lost In The Sound Of Separation: Mer, mer, mer. Og litt til.
Lengre versjon: Mer screamo, mer metall, mer alternativt og mer nu-metal. De kristne guttene i Florida-baserte Underoath / Underøath sparer ikke på kruttet. Hektisk, progressiv og brutal hardcore, metal og screamo med hyppige tema- og taktskifter, avløst av pompøse, storslagne, fengende, ja beint fram vakre refreng. Paradoksalt nok er det de “alternative”, nesten nymetalliknende refrengene som virkelig gjør albumet verdt å høre på. Paradoksalt fordi Underoath jo egentlig er et post-hardcore / metalcore band. Da er det jo litt “uheldig” at den delen til tider blir litt maste, usammenhengende og lite givende.
Det er unødvendig å ringe klarsynte for å forstå litt av utfordringen som verdens mest populære hardcore punkband står ovenfor med sitt femte album.
“Appeal to Reason” skal ta Rise Against helt til topps, fylle stadion etter stadion, beholde street cred blant den opprinnelige hardcore fansen, og ikke minst bli spilt på radio. Samtidig. Det blir ikke nødvendigvis bare lett. Skjønt hardcore og hardcore fru blom. Så veldig hardcore er ikke Rise Against. Ikke lengre. For hvert album tar de et lite steg nærmere radio- og stadiovennlig pop punk, og vekk fra hardcore-røttene, men de holder seg hele tiden på rett side. Det hjelper å ha de rette holdningene, forenklet sagt være politisk korrekt.
For de av våre kjære lesere som ikke tror at Truls Svendsen (programleder for “Kroppen” og sidekick på “Senkveld”) ikke kan være annet enn morsom og blid (og teit): tro om igjen.
For de som tror at Maria Sandvik (whu?), som vant “Skal vi danse” (fritt for ikke å se på det) på TV2 sammen med Tshawe (yo!), og som i år danser med vår alles Tor Endresen (doh!), er av den straighte typen: tro om igjen.
Sjekk ut Planet Mastergods nye video, Alpha Male for å se beviset:
Amon Amarth har benyttet de siste 16 årene til å utvikle og perfeksjonere et ganske unikt lydbilde: melodiøs death metal basert på monumentale og brekksladdfeite riff, harmoniske gitarsoloer, høyt tempo, fengende refreng og brutal growlevokal. Med vikinger, norrøn mytologi og tilhørende herligheter som krig og plyndring som tema er dette en vinnerformel.
Det unike ligger i at Amon Amarth ikke tipper over i det überpompøse eller pretensiøse, og at de ikke faller for fristelsen til å eksperimentere, hverken med synth, opera, goth, ‘core eller annet dilldall. Du kan stå på toppen av fjellet og rope at dette er true metal, uten å få den minste antydning til flau smak i munnen.
Rating: 
Siste kommentarer