Headbangers blogg

Rating:
Like mye thrash metal som hardcore, og mindre generisk metalcore enn før. Walls of Jerichos kvinnelige vokalist Candace Kucsulain er enda litt sintere enn før, og er den som imponerer aller mest på bandets fjerde skive.

The American Dream er neppe årets album, men gi det en sjanse eller fire, og det vil vokse på deg. I forhold til forgjengeren “With Devils Among Us” er det ikke de dramatiske endringene, men bandet tar et steg vekk fra metalcore og nærmer seg tidvis thrash metal med stormskritt. Jeg kan høre klageropene fra thrasherne akerede.

Fortsett å lese ‘Walls of Jericho: The American Dream (2008)’

Rating:
NYHC-veteranene er tilbake med et brak etter syv års fravær. Og det er som det skal være: Melodiøs old school hardcore punk, på New York måten, som vi også kjenner fra CIV, Shelter og Gorilla Biscuits. Det må være noe med drikkevannet i New York.

Ikke så mye nytt her i gården musikalsk, og takk for det. I stedet for å prøve å finne opp vannet på nytt eller lefle med pop-punk, har H2O skrevet et knippe allsangvennlige, men harde og moshbare låter som holder seg på rett side av hardcore-gjerdet.

Fortsett å lese ‘H2O: Nothing to Prove (2008)’

Dersom du har noe som helst om dette pioner trash metal bandet fra Aurskog: bilder , demo, bootleg, brev, whatever: gi lyd eller kommenter her. Plz

Mine demoer og bilder er nemlig historie.
Fortsett å lese ‘Wanted: Death Mission (frem fra glemselen)’

Rating:
I min ungdom gikk det en offentlig holdningskampanje som het “sett dine egne grenser”, som raskt ble omdøpt til “strikk din egen genser”. Det er omtrent det amerikanske Nachtmystium har gjort med “Assassins…”.

Opprinnelig var nemlig Nachtmystium et noenlunde tradisjonelt black metal band i Darkthrone-leiren (dette har jeg bare fra andre og tredjehånd – personlig hadde jeg aldri hørt om Nachtmystium før jeg leste Torgrim Øyres euforiske anmeldelse i Dagbladet. Om det gjør meg til en ikke-kredibel black metal anmelder får det bare være så. Til gjengjeld har jeg hørt mye på Wolves in The Throne Room i det siste, og jeg så Mayhem live på Jessheim sammen med Death Mission på åttitallet), men nå har de altså tråklet sammen et sabla lappeteppe, med biter av alt fra drøy sortmetall, dørty rock til svevende abstrakte toner, via progmetall og Pink Floyd proggrock. Og det er riktig så forseggjort.
Fortsett å lese ‘Nachtmystium: Assassins – Black Meddle, Pt.1 (2008)’

Rating:

Det gikk et lettelsens sukk over hele landet denne høsten, da ryktet om Metallicas gjenoppstandelse oppsto. Hvem som først spredde ryktet vites ikke, men det kan herved avkreftes. Vi må dessverre vente ytterligere fem til femten år, om den dagen noen gang kommer, før Metallica klarer å lage nok en klassiker.

Blant de hundretusener av Metallica-fans som strømmet til platebutikkene er det garantert mange tusen som vil oppleve dette:

• Første gjennomhøring: Yess! Er det mulig, Metallica er tilbake. Gud som jeg har savnet noe nytt og bra fra dette bandet. I love Metallica.

• Andre gjennomhøring: Fortsatt fett.

• Tredje gjennomhøring: Hmm. Okay. Metallica mann.

• Fjerde gjennomhøring: Begynner det å bli litt kjedelig nå eller? Bedre enn Load/Reload dritet, men likevel…

• Femte til tiende gjennomhøring: Låtene er i overkant lange og usammenhengende. 80-tallsformen er helt klart kjærkommen, men det er litt verre med innholdet. Åpningssporet “That Was Just Your Life”, og midten av skiva er strålende med “Broken, Beat & Scarred”, “«All Nightmares Long” og selvfølgelig “The day that never comes” som kommende klassikere, som nok blir spilt live om 10 år. Resten av skiva mangler det lille (ikke så reint lite heller) ekstra i låtskriving, og da hjelper det lite om det høres ut som Metallica gitt.

Fortsett å lese ‘Metallica: Death Magnetic (2008)’

Rating:
For å gjøre en lang historie kort: Dette er årets hardcore-skive. Og en soleklar kandidat til årets skive, uansett genre.

Det er ikke det at Verse gjør så mye nytt på Aggression, men det er så førbainna godt tenkt, skrevet og gjennomført. Politisk korrekt Hardcore punk med melodi og hjerte, men uten enkle løsninger eller åpenbare refreng. Det føles ekte og det engasjerer. Fortsett å lese ‘Verse: Aggression (2008)’