Etter 20 år i punkbransjen er åpenbart at Anti-Flag kan kunsten (eller håndverket om du vil) å lage allsang på grensen. The Bright Lights of America er nemlig en orgie i venstreradikal melodirik og fengende protestpunk som tidvis grenser til stadionrock, andre ganger klassisk punk. Men i motsetning til det tvilsomme sangprogrammet på TV lander de nesten unntak på den riktige grensen mellom folkelig underholdning og søppel. Det sørger tyggegummipunk med variasjon i tempo, tema og aggresjon, som på “Spit in Your Face” og “The Modern Rome Burning”, hvor de er mer hardcore punk enn koserock.
The Bright Lights of America er rett og slett en deilig miks av kommersiell vellykket søt fjortisrock, protestviser, punk og hardcore. Anti-Flag setter ikke veldig dype spor i en gammel gretten gubbe, men kan likevel fungere utmerket som et herointriks for tenåringers første møte med genren i 2008
Og jaggu spiller Anti-Flag plutselig på John Dee 2. juli etter at Quart festivalen gikk konk.
Topplister engasjerer. Topp 100 punkband som er gjengitt likeså: En topp 100 liste over punkband må jo være kontroversiell. For se hvordan denne listen matcher det som faktisk blir spilt omkring på de tusen iPods og pc’er i 2008 er det bare å sjekke på last.fm. Som tenkt så gjort.
Headbangersblogg presenterer herved Topp 100 punkband presentert i den rekkefølgen de var mest spilt på last.fm 25 juni 2008:
Opptakene av at det rakner for Queens of the Stone Ages Josh Homme har på et par uker blitt sett av mange hundre tusen på YouTube. 1,2 mobiler og digitalkamera i gjennomsnitt per konsertgjenger x YouTube=distribusjon. Og godt er det for Hommes utbrudd er drøyt med tanke på utskjelling og banning av drittungen som nok ikke heeeelt visste omfanget av hva han gjorde, og har naturlig nok vakt internasjonal oppsikt (NME, Drowned in Sound ++). Slikt må bevares for ettertiden, kanskje spesielt med tanke på de av oss som ikke var der:
Rating: Gamlistreff igjen! Selv om en og annen yngre fan hadde tatt veien, var aldersgruppen 30-45 overrepresentert i forhold til landets generelle befolkningsstatistikk. Stadionkonserter med denne målgruppen og kommersielle vellykket rock blir fort en trivelig og gedigen bygdefest, og Bon Jovi er intet unntak. Her hadde fans fra hele landet samlet seg, med alle kommuner og dialekter representert.
Stemningen er hele veien upåklagelig, men så driver da også Bon Jovi i underholdningsbransjen. Hele showet er svært publikumsvennlig og profesjonelt (det motsatte av denne bloggen). Etter over 20 år kan Jon Bon Jovi og Richie Sambora (er det forresten noen som vet navnet på de andre medlemmene i bandet?) såklart kunsten å dirigere publikum, piske opp stemningen og si de rette tingene til rett tid. De vet hva publikum vil ha, og spiller alle hits og svisker som “Living on a Prayer” (mest pop, allsangen må ha blitt hørt over hele vestkanten!), “Bed of Roses”, “Dead or Alive” og “It’s My Life”. Mens regnet bøttet ned covret “Here Comes the Sun”, og jaggu sluttet det nesten å regne.
Rating: Sjelden eller aldri har death metal vært bedre enn på dette kontroversielle undergrunnsbandet fra sørstatene sin tredje skive. Hønsetjuvene i Arghoslent har pakket med noen tonn tung bagasje som inkluderer oldskool metall, black, trash og death, pakket inn i et lett bluesaktig uttrykk.
Hornets of the Pogrom er lyden av reaksjonær, forfylla gryntende sørstatsinnavl, med ett mål for øye: å spre hat og misantropi gjennom “radikal og militante dødsmetall”. Øyh. Det høres nok tøffere ut i fylla (eller på pc-skjermen) enn i virkeligheten. Man blir verken fylt av hat eller menneskefiendtlighet, til det er musikken alt for grom og melodiøs. Tvert imot blir jeg oppstemt av at det går an å lage så utrolig fet krigsmetal.
Gamlistreff! Det må ha vært tidenes høyeste gjennomsnittalder og dårligste tannstell på en punkkonsert noensinne. Alt som kunne krype og gå av gamle (og noen nye) punkere var der for å se Life…but how to live it spille sammen igjen for første gang siden forrige årtusen, i anledning minnekonserten til ære for Stengte Dører/So Much Hate-gitarist Børre Løvik.
Line-upen var jo knallsterk, med Israelvis, Billy no mates, Life… But How to Live It?, Angor Wat, Within Range, Lost Luggage, Seppo Goes To Holocaust, Slow Hard End og Coolerking.
Første band jeg fikk med meg Billy No Mates, og det var til gjengjeld var kveldens hyggeligste overraskelse. Det hørtes ut som SNUFF! Og jaggu viser det seg at Billy No Mates ER Duncan Redmonds fra Snuff og Guns’n Wankers. Sånn er det når man ikke følger med i timen. For en fantastisk opplevelse det var, helt ut av det blå. Fortsett å lese ‘Billy No Mates, Leatherface og Life…but how to live it, Oslo 31 05 2008′
Rating: Nok et band i progressiv instrumental sludge / post rock genren, med referanser til Pelican, Isis, Red Sparowes og Explosions in the Sky. Er det hva verden trenger mer av nå? Til det er det bare å rope et rungende tja! På sitt ypperste, som på “Harper Lewis” og tittelsporet “Station” er dette vidunderlig fengende, nesten fengslende kunst med store gitarer og driv, som låner et øre over mot Tool sitt musikalske landskap. Så variert er nemlig Russian Circles.
Men i motsetning til det strålende konsise debutalbumet “Enter” går de litt som katteskinnet rundt grøten denne gangen, noe åpningskuttet “Campaign” er et eksempel på. Låtene må seffern bygges opp, litt for oppskriftsmessig, mens andre ganger tar man seg i å tenke “filmmusikk”.
For all del, Russian Circles er fortsatt et interessant og dynamisk band, og skiva som helhet tåler mange gjennomlyttinger.
Sjelden eller aldri har death metal vært bedre enn på dette kontroversielle undergrunnsbandet fra sørstatene sin tredje skive. Hønsetjuvene i Arghoslent har pakket med noen tonn tung bagasje som inkluderer oldskool metall, black, trash og death, pakket inn i et lett bluesaktig uttrykk.
Rating: 
Siste kommentarer