Rating: Against Me! tar en overraskende ny vending i forhold til backkatalogen. De første syv kuttene har alle singelpotensiale, og “Thrash Unreal”, “White People for Peace” og “Borne On The FM Waves Of The Heart” og “Piss And Vinegar” kommer som perler på en snor.
Against Me! byr på en herlig suppe av protestpunk og rock, med sikker sans for både form og innhold.
Bandet mister litt fokus på tampen, og en del gamle fans på veien, men hei hvem bryr seg? “New Wave” er et skjellsettende veiskille for Against Me!, og en av 2007s absolutte høydepunkter i punkrock-genren. Applaus!
Rating: Konsert: The Cure, Oslo Spektrum 11.02.2008. Noen ganger er det lurt å gi seg mens leken er god. Robert Smith og resten av The Cure hadde ingen planer om å ta kvelden tidlig på sitt første Oslo-besøk på16 år, som resulterte i en rekordlang konsert på tre(!) timer. I og for seg positivt at bandet gidder, men når settlisten består av litt for mye rask og rusk i lavt tempo blir det festen snudd til et middelmådig nachspiel.
Å se The Cure i Oslo for første gang på 16 år var nemlig en merkverdig opplevelse. En drøss med hits, et utsolgt Spektrum og dedikerte fans burde sørge for at stemningen sto i taket, men store deler av publikum, også de foran scenen, var usedvanlig avventede og tamme store deler av konserten. Det var til og med mer trøkk da Bob Dylan spilte samme sted.
Noe av årsaken, i tillegg til nevnte settliste, må lydbildet ta. Det manglet mye på finesser og detaljer, Smith sang til tider småsurt og med lite diksjon, og rytmeseksjonen tar seg lovlig store friheter fra originalen. Ja, sammenlikningen med Bob Dylan er ikke så søkt her heller.
The Cure har så mye å by på, men tre timer ble bare for mye. Krampa tar beina (sittetribunene på Spektrum er drepen for oss over 15 år / høyde over 160 cm / BMI over 25) og fugleperspektivet blir kjedelig i lengden. Saltstøttene i The Cure forbrenner ikke noen unødige kalorier i løpet av en konsert, og noen munndiare har de heller ikke, så man skal være skikkelig blodfan for å stortrives så lenge.
Rating: Årets første, store positive overraskelse kommer med crustpunken til svenske Disfear.
Anført av forhenværende Entombed-gitarist Uffe Cederlund og At the Gates og The Crown-vokalist Thomas Lindberg pøser Disfear ut en hesblesende og griserå kombo av punk, metall og hardcore. Det er bare å trekke pusten før du setter på Live The Storm, for du får ikke sjansen før det er over. Til det er tempoet for høyt og punken for skitten. Legg til en vokal får Lemmy til å høres ut som en kosete smørsanger. Det er omtrent som om Motorhead skulle vrengt volumet til 111 og spilt punk. Galematias.
Disfears tolkning av crustpunk er både rocka og beriket med fete gitarsoloer til at den ikke blir kjedelig, selv om enkelt mener bandet bare spiller en trommetakt gjennom hele plata. Det er selvsagt sludder og vås. Dette er strålende utført, og en skive å få energi av. Fortiden til de nevnte herremenn skinner gjennom punken, og gjør at fans av Death Rock periodene til Entombed og The Crown kan få klump i halsen og gladtårer i øynene.
Andre norske anmeldelser: Dagbladets Torgrim Øyre kaster femmern.
Rating: 
Against Me! tar en overraskende ny vending i forhold til backkatalogen. De første syv kuttene har alle singelpotensiale, og “Thrash Unreal”, “White People for Peace” og “Borne On The FM Waves Of The Heart” og “Piss And Vinegar” kommer som perler på en snor.
Siste kommentarer