Headbangers blogg

Rating: Norges beste thrashmetallgjeng gjør det igjen. Oppskriften er denne gangen mindre gammeltestamentalsk enn tidligere. Til gjengjeld spiller de på flere strenger, med mer melodiøs metall. Det tipper til tider over svenskegrensa i retning E6 mot Gøteborg, med akustiske og roligere partier, som noen velger å kalle “power ballader”, uten at det er noen trenger å rope “sell out” av den grunn.

Det nye uttrykket bidrar nemlig til noe mange band trenger mer av, nemlig variasjon. Ikke variasjon for variasjonens egen del, men for å unngå å sparke inn vidåpne dører. Susperia åpner nemlig noen nye dører med sin melodiøse finpuss, og dette beriker lydbildet. Samtidig er Susperia fortsatt er forankret i sine ekstremmetallrøtter. Dette gjør at “Cut From Stone” framstår med et særpreg og en prikk over i-en som mange i thrash-genren mangler. Selv om dette er melodiøs metall, er det likevel ikke dusinvare, fordi Susperia makter å skrive sanger som er sitter som en fiskekrok i øret, som åpningssporet “More” og “power balladen” “Under”.

“Cut From stone”, får en del tyn for å sprike i alle retninger, men det er her det berømte spørsmålet om smak og bak kommer inn. Noen har bred som ei låvedør, andre smal som en hundeluke.

• Erlend Mokkelbost er strengest og gir 3/6 på NRK (og kaller det “moderatmetall”)
• Torgrim Øyre er avmålt begeistret og triller 4/6 i Dagbladet
• Jørgen Garmann mener derimot dette er “metall slik metall skal være ” og gir 5/6 på Musiq
• På Rate Your Music får den 3.56/5 – nest høyest av Susperia-skivene.

Make no mistake som det heter på nynorsk (hahaha, nynorsk liksom. Lite vittig- NOT! Seriøst. “Nynorsk” om engelsk er ikke morsomt lengre. La dette være en advarsel!): Dette er et av årets absolutt beste norske album, og har vært spilt jevnt mye hele 2007.

Rating:

Når du er lei av stonerrock, doom eller death metal, er det godt å vite at det finnes et band som Beaten Back To Pure der ute.
Pentagram, sørstatsflagg, blod og skaller: Nei, coveret lyver ikke, bandet med det klingende navnet er fra Virginia, US of A, og er så politisk ukorrekt som det er mulig å bli, sett med norske øyne. De nærer et dypt hat mot liberale, homofile, velferdsordninger og selvfølgelig “yankees”. Åkke som, The Last Refuge Of The Sons Of Bitches er et seriøst mesterverk med 8 grensesprengende metallåter, fordelt på 35 minutter.

Beaten Back To Pure har født en blytung bastard av ei skive, og Dirt Metal som bandet selv kaller musikken, er en passende beskrivelse. Det vil si en heftig og intrikat sammensetning av klassisk sørstatsrock, sludgecore, thrash/death metal, doom og stonerrock på en gang. Bandet har skapt et genuint musikalsk uttykk, og går ikke av veien for å veksle mellom clean og ultrabrutal vokal, seige og kjappe rytmer, 12-strengs gitar og de heftigste death/thrash riffene om hverandre.

Låtene, for bandet kan virkelig kunsten å skrive låter, er med andre ord særdeles dynamiske. Her følges det ingen standardoppskrift med riff-bridge-refreng-riff-bridge-refreng. Killerlåter som tittelsporet, Paleface og 866 Days står frem som noe av det mest spennende jeg hittil har hørt av denne typen musikk.

The Last Refuge Of The Sons Of Bitches anbefales på det absolutt varmeste, selv om din lokale platepusher neppe har den i hylla. Da er det jo greit å bestille den fra plateselskapets hjemmeside.

PS. Denne skiva kom ut på senhøsten 2002, og er altså ikke helt fersk, men Musiq ser det som sin plikt å grave frem glemte skatter. [Red. anm: Dette er en lett redigert utgave av en anmeldelse fra 2003 som sto på Musiq.no]

Beaten Back to Pures hjemmeside

Rating:  

Don’t believe the hype. “Death is tis Communion” fikk enormt positive anmeldelser da den kom i høst. Noe uventet for et såpass obskurt undergrunnsband, selv om de gjorde vei i vellinga med forgjengeren “Blessed Black Wings”, og opptredenen på den minste scenen på Øyafestivalen i 2006 var, om ikke legendarisk, så et høyepunkt på festivalen.

Førsteinntrykket er at dette (ikke uventet) er dyster og møkkete, knallhard stonermetall i skjæringspunktet hvor Motorhead møter Fu Manchu. Problemet er at det er få enkeltspor som stikker seg nevneverdig frem. “Khanrads Wall” gir et fint akustisk avbrekk i ellers hektisk skive, men også tittelsporet er et høydepunkt. “Rumors of War” er et annet spor som står frem, samt den tre minutter lange og rolige “Dii” som bryter opp metalløset med sitt melodiøse gitartema.

Etter mange gjennomlyttinger kommer imidlertid nyansene og noen av sangene bedre fram. De mest heseblesende låtene blir likevel for like hverandre, slik at totalinntrykket reddes rolige innslag og partier. Men det er vel ikke meningen at et metallalbum skal trenge det for å stå frem?

Mastodon trekkes ofte frem for å sammenlikne High on Fire, men de er i en annen liga når det kommer til eksperimentlyst og skapertrang.

Oppsummert: Jo da, det svinger og buldrer, og det er absolutt godkjent. Dog en aldri så liten skuffelse, ihvertfall om man skal tro på hypen.

Anmeldelser:

• 5/6 i Aftenposten
• 5/6 i Dagbladet

Dagbladets fjortismagasin på fredager hadde et oppslag om disse falske black metal t-skjortene, og her er nettbutikken: www.skuls.no. Som det står på nettsidene:

Norwegian Black Metal Merchandise.

(Ingen av disse bandene finnes, altså, vi prøver bare å lure noen utlendinger.)

Perrfekt for deg som vil ha en tøff t-skjorte det står “hårføner”, “rosenkaal”,  “kontor”, “örevarmer”, “hverdag”, “trönder”, “ransel”, “korps” eller “gravid” på. Verden vil fortsatt bedras.

Fortsett å lese ‘Lissommetal t-skjorter’

Rating:

Mye dill, men bandet har en plan.
Det kreves et åpent sinn å bli utsatt for fluktplanen til Dillinger Escape Plan. Planen består nemlig av musikalske digresjoner herfra til det ville vesten. Det hjelper dessuten å ha toleranse for Mr Bungle og Mike Patton-sprell, frijazz, matterock og elleville elektroniske krumspring. Lytteren bør også besitte betydelig mer tålmodighet enn ADHD-diagnostiserte tenåringer uten Ritalin.

Dersom disse forutsetningene er til stede er det bare å holde seg fast, for her går det unna. Det er leken ablegøyerock i en fusjon av metall, hardcore, støy og sirkus, med noen flotte, nesten skjøre refreng innimellom all galskapen.

Dillinger Escape Plan spiller seg ut over sidelinjen metallgenremessig, men henter seg mesterlig inn et nanosekund før tålmodigheten er oppbrukt, som på “Mouth of Ghosts”.

Musikalske regler er til for å brytes, men Dillinger Escape Plan treffer nok flest vanlige lyttere (det vil si ikke-musikere) når de konsentrerer seg om det de kan best, som på “Horse Hunter”, “Black Bubblegum” og Milk Lizard”: spennende hardcore metall uten alt for mye dill.

“Irie Works” har fått strålende kritikker i Norge:

• 5/6 og årets nest beste utgivelse fra Torgrim Øyre i Dagbladet
• 5/6 av NRK