Headbangers blogg

Rating:

Ytterst sjelden blir man så bergtatt av en plate at å høre på noe annet føles meningsløst. Primordials mesterverk ” To the Nameless Dead” representerer et naturlig høydepunkt i den metallevolusjonen som startet med Iron Maiden, Celtic Frost og Bathory. Dette er rett og slett et lekkert stykke kremfeit metall fra Irland, inspirert av landets kultur og folk/viking /sort metall.

Vokalist Nemtheanga synger lange episke fortellinger om dengang menn var menn og drager var drager. Det er vakkert, men ikke skjørt. Rått, men ikke brutalt. Storslått, men aldri pompøst.

Dette er meget mulig årets metallskive, og et gnistrende eksempel på at man aldri må gi opp. Etter tyve år befinner Primordial seg i medias søkelys, og utmerkelsene står i kø fra europeiske metallmagasiner. Selv norske medier kaster seg på:

• 5/6 i Dagbladet
• 6/6 i Nettavisen
• 5/6 i Aftenposten

Slikt er sjelden kost for hvilken som helst metallskive, og bandet virker nesten oppgitt over all ståheien.

MP3: Empire

Primordials gjemmeside og Myspace.

Rating:

If I make it to heaven. I may bee as bloody as hell. ‘Cause I’m in the wrong body…

Det handler om himmelen, død, synd og fortapelse, og om Gud som sover. Men nei, det er ikke satanrock.

Der debutalbumet “Son, I Loved You at Your Darkest” bød på nyskapende, progressiv screamo med sterke refreng og kontraster, høres det nå ut som kristne bandet alt har tatt steget ned i skyggenes dal. “Come Now, Sleep” er nemlig depressiv, skyggefull og dynamisk emo på store doser valium. Bandet bråvåkner fra den dype søvnen når du minst aner det, og trykker til, dog uten at det blir rått eller brutalt.

As Cities Burn har tatt en musikalsk u-sving, men er fortsatt verdt å høre på for de som tåler kristen emo. Dette er en skive laget av dyktige håndverkere som kan kunsten å skrive interessante, vakre låter med fine melodilinjer, og som byr på overraskelser i fleng. Musikken har mange aspekter og kan til tider gi flashback til gammel Kent, som på “Clouds”, noe som for mange nok er like attråverdig som en julaften med Mulla Krekar som nissefar.

Trivia: bandet satt rekord i å legge opp tidlig, allerede etter debutplata, men ombestemte seg, byttet bassist og vokalist, og tar vel nå det vi kan kalle for en plate av gangen.

Video: “The Widow” fra forrige skiva, “Son I Loved at Your Darkest”:

Et enestående band kaster inn håndklet etter et tiår. De to siste utgivelsene “Mercy” og “Up in Them Guts” er to perler av intrikat, skitten, og emosjonell hardcore med fascinerende låtoppbygging. På toppen av kransekaka har de lagt noen soul-inspirerte melodinjer, som gjør at de kan minne om den degenererte tvillingbroren til Afghan Whigs. Men nå er det altså over. Først skal det turneres, så er det slutt. Med litt flaks kommer de kanskje til Norge. Det er lov å håpe og be alt det remmer og tøy kan holde.

Fra pmfs.net:

Hello everybody,
It’s true. Planes Broke up but are still fucking.
Cheers, Gared

p.s. our official statement written by Mikey is as follows…..

There are many reasons why we’ve decided to move on. Financial strain, family obligations, etc. But truly, we just felt it was time. Our love for each other and our music has not diminished. It will always be there. I have no doubt that we could continue to write balls to the wall music. Maybe someday, but for now, it’s just time for change.
Chuck and Neil will continue to blow minds with their band, “Git Some”. Gared will be writing/performing as “Hawks and Doves”. (in collaboration with Matt Bellinger formally of Planes’s) He also is putting together another band with some familier faces called HEXES. I will be moving to Chicago to be closer to family, hopefully starting a band there with some old friends, and probably going back to school to pursue my science career.
We’d like to thank everyone who has supported us through the years. The bands that we’ve toured with will always hold a special place in our hearts. To our committed friends and family who’ve helped establish us, words cannot express our appreciation. And to the many steadfast fans and friends whom we’ve met on the road, thank you for your love and devotion. One of the hardest things is realizing that we may not get to see you as often as in the past. So make sure you come to see us in these final months!!
It’s been one hell of a ride! The past 10 years have flown by and we’ve had experiences we could never have dreamed of. Thank you all for being a part of it. And so, Farewell!! We’ll see you all soon in a city near you!!
Long Live Rock’n’Roll!!

Love Always,

Mike aka MONGO

Fy fasan ben reddick, dette er et skikkelig bedritent år med tanke på at Boysetsfire også har meldt om det samme.

“Fra “Mercy” – “Never Felt Prettier” video:

Rating:

2006′ beste i sin genre? Rett-på-sak, engasjert melodirik hardcore punk med politisk korrekte tekster og instilling til det meste her i verden. Med en vokalist fra Ungarn, handler låta “Powerty for All” om livet bak jernteppet:

The price of freedom,
is worth it to me
Fighting
A revolution
Fighting
For human rights
The Cheka, the Stazi
The human tragedies
The casualties of the state
Fifty years,
a tragic philosophy
Fifty years,
collective suffering
Fifty years,
we’re the casualties
of the state

Livet bak jernteppet var jo heller ikke til å kimse av. Noe forøvrig Scream gjorde da det som eneste(?) norske medie ga skiva komplett slakt. Kanskje ikke så rart, mediet tatt i betraktning. Vokalen er særegen i sitt høye toneleie, men burde jo kanskje være tålbar for metallhuer som likevel er vant til kastratsang.

Vi andre kan heller kose oss som best vi kan, og konstantere at plata står som en påle på solid grunn ett år etter utgivelsen.

“Bleeding” video:

Og som ikke det var nok; Ignite har vett til å ha en hjemmeside med snacksy innhold, drøssevis av livevideoer og bilder, med mer: Igniteband.com

Rating:

The Unseen høres ut slik Turboneger kunne/burde/skulle ha gjort (stryk det som ikke passer) hvis de hadde styrt unna stadionrock-sporet, og heller utforsket punken videre etter gjenforeningen i 2003. Dette er deathpunk anno 2007: Allsangvennlig, superenergisk, melodiøs og rask hardcore punk med oi! / street punk influenser. Sånn skal det gjøres!

The Unseen bringer kanskje ikke så mye (*blødmeadvarsel*) usett eller uhørt til verden, “Internal Salvation” skiller seg ikke nevneverdig fra forgjengeren “State of Discontent” annet enn at låtene er et lite hakk mer minneverdige. Ellers er soundet og oppskriften mer eller mindre lik, men det er noe befriende upretensiøst med band som dette, som bare drar på, skive etter skive. Alle trenger nemlig ikke finne seg sjæl på nytt, gang etter gang, når kruttet og hjulet alt er oppfunnet. Da er det nok å levere varene i ekspressfart.

Interessant(?) fakta: Ingen andre norske medier har anmeldt “Internal Salvation” ennå.

Break Away video: (kanskje ikke det aller største høydepunktet på skiva)

Rating:

Ultrabrutal og usannsynlig tøff blanding av industriell black metal, death metal og grindcore fra den britiske duoen Anaal Nathrakh. Det røsker ordentlig, og bandet har på toppen av det hele noen episke refreng med clean vokal som svinger som grisejuling. Snakk om å dra skinnet av pølsa. AAAARGH.

En anstendig anmeldelse av “Hell Is Empty And All The Devils Are Here” kan leses i Metal Review.

Anaal Nathrakh på MySpace

PS. Lurer du også på hva navnet Anaal Nathrakh betyr? Trivia fra Wikipedia:

The name comes from Merlin’s Charm of Making in John Boorman’s Excalibur (1981). Given Michael Everson’s transcription, Anaal Nathrakh means “serpent’s breath”. 

Rating:

Feiende flott kristen metalcore fra War of Ages. Mer metall enn hardcore, og med et visst særpreg i forhold til mange andre tretten-på-dusinet-metalcore-band. War of Ages er riktig nok født og oppvokst i den samme gata som Unearth og As I Lay Dying, men har et eget musikalsk uttrykk. De melodiøse gitarsoloene er mange og lange, og med en andregitar som ikke er alt for nedstemt gir dette bandet et til tider nesten bluesaktig metalluttrykk.

Et interessant paradoks med nåtidens kristne metalband (mange metallhuer hever et øyebryn eller to når over kristne metalband) er at de gjerne spiller på de samme imagemessige faktorene som sine ikke-kristne/anti-kristne musikalske kolleger: hodeskaller, barske logoer og blodige covere. Det var noe annet med Stryper, men tidene forandrer seg.

Nok prat, se heller videoen “Strength Within”:

Rating: .

The Alchemy Index 1-2 starter usannsynlig lovende med åpningssporet “Firebreather”. “Firebreather” er en klar kandidat til årets låt, og er enda et hakk kvassere enn åpningssporet “Image Of The Invisible” på forgjengeren “Vheissu”. Det er vanskelig å lage bedre kommersiell MTV-hardcore (i positiv forstand) enn dette: Svevende, tung og catcy hardcore, med et enormt allsangpotensiale. Jo da, det virker som om Thrice har funnet gullformelen denne gangen.

Men det er ikke gull alt som glitrer. De påfølgende sporene ”The Messenger”, “Backdraft”, “The Arsonist” og “Burn the Fleet” er helt greie og til tider mer enn det, mens resten av albumet blir en nedtur, der det søles vekk i en endeløs rekke av substansløse eksperimenter i retning Sigurd Ros og Radiohead på en uinspirert dag. Ikke et vondt ord om de nevnte, som lager flott og storslagen eksperimentell musikk og tråkker opp egne stier. Det gjør forsåvidt også Thrice, men når bandet til de grader sitter på hardcore-vinnerformelen, så velger de å kaste vekk mulighenten til å lage årets hardcore-skive til fordel for mer middelmådige eksperimentell chill-out muzak. Er det nødvendig? Nei, nei og atter nei. If it ain’t broken, don’t fix it.

I tillegg er det betimelig å spørre hva det skal være godt for å forføre lytteren med åpningssporet, når resten av albumet til de grader følger et helt annet spor.

Straffen for å kaste bort et nådegitt talent (eller lure lytteren med “Firebreather”) på den måten Thrice gjør er minst tusen pungknips daglig resten av livet.

“Bødrene Kleinhardt” er av en annen oppfatning. Det er jo lov.